Annonser

Kameranytt

Den lange sjekklisten

Kamerateknologi
VALGETS KVALER: Dagens kamerakjøpere har mange slags typer kamerateknologi å velge mellom: speilrefleks, speilløse kameraer, retrokameraer, semikompaktkameraer, hybridkameraer, mobilkameraer og mye annet. (Foto: Toralv Østvang)

KOMMENTAR: Den digitale kamerarevolusjonen har skapt valgmuligheter som vi ikke kunne drømme om tidligere. Derfor har vi nå fått mange nye valgets kvaler.

Vi har ganske enkelt ikke hatt fantasi nok til å forutse alt som skulle komme.

Ønsker du å lese en kortversjon av denne kommentaren, finner du den på gjestekommentar-plass hos mine venner i Fotomag. Sjekk Fotomag nr. 3www.fotomag.no.

Jula har nettopp passert oss. Noen av leserne har kanskje nylig jobbet med å sette opp en ønskeliste der det skulle inn et nytt kamera eller kameratilbehør. Andre har gått og talt på knappene om de skal investere i et nytt kamera til seg selv, siden det snart er jul.

Å anskaffe nytt kamera er en prosess i flere steg. Først må man vurdere om man i det hele tatt skal kjøpe nytt kamera eller ikke. Man setter behov og ønsker opp mot økonomiske ressurser og rammer, gjerne litt grovt regnet. Her må man prioritere på generelt nivå – om det er noe annet man har mer bruk for akkurat nå, eller om det kanskje er kjæresten eller noen i familien som fortjener å komme foran på prioriteringslisten.

Hvis man ender opp med en beslutning om at jo, det blir nytt kamera, starter en mye mer detaljert prosess. Hva får man for pengene man har til disposisjon? Er det noen mulighet for å dele opp anskaffelsen og spre den litt utover? For eksempel kjøpe kamerahus nå med et billig «kit-objektiv», og så spare videre til drømmeobjektivet?

Lettere før

Disse valgets kvaler er imidlertid barnemat i forhold til alle dilemmaene man står overfor når de økonomiske rammene er fastlagt og de kameratekniske beslutningene skal foretas.

I gamle dager var det lett. I hvert fall da jeg var 12 år gammel og ønsket meg et kamera. På det tidspunktet var det småbildefilm som gjaldt for folk flest. Altså film i kassett til å sette inn i kameraet og som ga bilderuter på 24 x 36 millimeter på filmen. Med andre ord det vi i dag kaller fullformat.

Det andre kriteriet – for folk flest – var at kameraet gjerne skulle hete Kodak et eller annet. Kameraet som jeg plukket fram under juletreet, het Kodak Retinette 1A. Ifølge Wikipedia ble kameraet produsert av Kodak AG i Tyskland fra 1959 til 1966. Det manglet både lysmåler og avstandsmåler, men det gikk ofte ganske bra, blant annet takket være eksponeringslisten i produktarket som lå i filmboksen. Mange av lysbildene mine fra den tid ser fortsatt brukbare ut hva eksponeringen angår.

ENKELT: Fra den gang det var enkelt å velge kamera. Kodak Retinette 1A, artikkelforfatterens første kamera. (Foto: Dr. K. Creative Commons 4.0)

Det var først i tiåret etterpå, på 1970-tallet, at speilreflekskameraene kom inn i mitt liv for fullt. Jeg var sommervikar i lokalavisen. Vi journalistspirer fløy rundt med to-øyd Rolleiflex, men jeg fikk aller nådigst låne en Nikon F2 fra sportsredaksjonen innimellom – og da var jeg solgt. Den første egne speilrefleksen var riktignok folkeversjonen, Nikkormat, men det var nesten utelukkende speilrefleks fra da av. Og det var 24 x 36 mm-film som gjaldt – bortsett fra et kortvarig og mislykket mellomspill i studietiden med noe de kalte 110-film.

Med andre ord – ingen store valgets kvaler i kameravalget den gang. Jo da, de opplevdes sikkert som store nok. Skulle man velge Nikon, Canon, Pentax, Minolta, Yashica, Voigtländer eller et av de andre merkene som var på markedet den gang? Men sett i ettertid, i lys av dagens utallige valgmuligheter, var nok valget lett. Listen over kriterier var kort.

LES OGSÅ: Tørk støvet av ditt gamle kamera!

Vi ruller filmen fort frem til 2016. I mellomtiden har vi hatt en digital kamerarevolusjon som har gjort listen over valgmuligheter lang som et vondt år.

Brikkestørrelse

Ett av valgene vi må gjøre nå, gjelder brikkestørrelse. De tre grunnleggende bildebrikkeformatene er fullformat (24 x 36 mm), APS-C (typisk 22,5 x 15 mm) og Four Thirds (17,3 x 13 mm). Valget bestemmer ikke bare hvilke kameraer og kamerahus man deretter kan velge blant, men bestemmer også objektivvalgene i mange år fremover.

Det finnes både større og mindre bildebrikker enn de tre som er nevnt her. For profesjonelle og/eller særdeles pengesterke kamerakjøpere finnes det flere til dels mye større brikkeformater. Vi har for eksempel fått den aldri så lille selvmotsigelsen at en av brikkestørrelsene som er større enn fullformat, kalles for mellomformat. Dette gjelder for eksempel brikken på 45 x 30 mm, som brukes i Leica S-kameraene.

LES OGSÅ: Derfor er Fujifilms mellom-format interessant

Videre har Canon hatt et format mellom fullformat og APS-C som kalles APS-H, og i den andre enden av spekteret, før vi kommer ned i de klassiske kompaktkameraene, finner i én-tommesbrikken, brukt av semikompakte kameraer som Sony Cyber-shot DSC-RX100-familien og Canon PowerShot G7 X, for å nevne et par. Nikon kaller den samme brikkestørrelsen CX og bruker den i Nikon 1- og DL-kameraene.

«Ekte» kompaktkameraer er det kanskje ikke så mange som kjøper lenger, men her finner vi en rekke varianter av små bildebrikker på størrelse med en lillefingernegl eller deromkring, og enda mindre blir de jo når vi kommer ned i mobilkameraklassen.

Bilde- og video-format

En problemstilling som kanskje ikke så direkte innvirker på selve kjøpsbeslutningen, men som likevel kan spille en rolle, er valg av bildeformat i betydningen proporsjoner.

Det klassiske fotoformatet som gjenspeiles i 10 x 15 cm-forstørrelsene som man i sin tid bestilte i fotobutikken, er – som enkel hoderegning viser – 3:2-proporsjonen.

Det er 3:2-formatet man får når man bruker både fullformat- og APS-C-brikken fullt ut.

De som velger den mindre Four Thirds-brikken, må derimot belage seg på at bildene blir lagret i 4:3-proporsjoner. I den grad man fortsatt skriver ut «albumbilder» på 10 x 15 cm, må man altså trikse og fikse, enten med digital beskjæring på PC-en eller fysisk beskjæring av fotopapiret, for å få utskrifter uten tykke hvite rammer den ene eller andre veien.

Noen vil sikkert si at dette ikke er noe problem. En seriøs fotograf er ikke bundet av slike format-vurderinger og tilpasser det endelige resultatet til sin kunstneriske visjon, uavhengig av opptaksformatet.

Film-baserte kameraer
FULLFORMAT: I de gode, gamle 1980-årene var det film i fullformat i nesten alle kameraer for folk flest, uansett kameratype. (Foto: Toralv Østvang)

De av oss som produserer fotografier i større volumer eller gjerne vil presentere bildene i serier på skjerm, er derimot avhengig av en effektiv arbeidsflyt som er tilpasset sluttresultatet.

Men dette er bare forsmaken på problemene som oppstår når man begynner å tenke 3:2 (eller 4:3) kontra 16:9. For 16:9 er det nye videoformatet.

Dagens kameraer brukes ikke bare til å ta bilder med, i betydningen stillbilder. De er også videokameraer. Hvilken 16 mm-filmentusiast hadde forutsett en slik utvikling for 20-30 år siden? Eller 10-15?

Allerede for tre-fire år siden eksploderte debatten på internett. Vi som gjerne vil integrere våre videoopptak med stillbilder og lage flotte presentasjoner der vi mikser foto og video, ledsaget av royalty-fri musikk for visning på flat-TV-skjermen i stua – hva skal vi velge?

Noen vil sikkert hevde at det har lite å si for valget av kamera. Egentlig er det riktig, men dagens kameraverden er ikke så enkel.

La oss si at du har forelsket deg i et speilløst systemkamera fra Panasonic, Lumix GX80. Kameraet har en forholdsvis liten elektronisk søker. Oppløsningen er god, men søkeren er bygd i 16:9-format. Når visningsutsnittet tilpasses kameraets bildeformat, som er Micro Four Third-standardens 4:3-format, er det et svært lite bilde man ser i søkeren.

Da jeg hadde kameraet inne til utprøving, valgte jeg i perioder å fotografere konsekvent i 16:9-format. Det var egentlig ganske OK, særlig når jeg brukte det til å lage presentasjoner der jeg blandet foto og video til visning på TV-en i stua.

Men selv om jeg ikke akkurat hadde dårlig samvittighet, var det litt irriterende å vite at jeg ikke utnyttet bildebrikken fullt ut. Og debatten går heftig på internett. Bør de som jobber med 16:9-presentasjoner ta bildene i 3:2- eller 4:3-format og beskjære i ettertid, under bilderedigeringen, eller blir resultatet bedre om man allerede i utgangspunktet komponerer bildene i 16:9? Frontene er steile.

LES OGSÅ: 4K-hysteriet er skivebom

Og svaret man kommer frem til på det siste spørsmålet, kan i noen tilfeller innvirke på valget av kamera og dermed begrense utvalget noe. De fleste av dagens kameraer byr på mulighet for å stille inn på 16:9 som opptaksmodus, men ikke alle. For eksempel ikke speilreflekskameraet Nikon D3400, som jeg har inne på utprøving akkurat nå. Man kan velge mellom flere oppløsninger, men ikke andre proporsjoner enn 3:2.

Speil eller speilløst?

Nok et dilemma oppstår når man vil ha et nytt systemkamera med utskiftbar optikk og må begynne å vurdere speilrefleks mot et av de mange speilløse kameraene som er kommet på markedet.

For bare noen få år siden var dette en problemstilling som speilrefleksentusiastene fnyste av. Men utviklingen av elektroniske søkere har gått så fort at selv de mest kravstore kamerakjøperne nå kan finne seg et speilløst systemkamera – selv om noen kanskje finner Leica SL med 4,4-megapikslers elektronisk søker i dyreste laget. Kamerahuset koster 72.000 kroner.

LES OGSÅ: PRØVD: Panasonic Lumix DMC-GX80

Også speilløse systemkameraer i mer folkelige prisklasser har i dag veldig god elektronisk søker, og det siste året har vi sett en av de siste skansene falle. Søkerne begynner nå å bli raske nok i oppdateringen til å kunne håndtere svært raske serieopptak med kontinuerlig autofokus og visning uten forsinkelse – noe som til nå har vært det viktigste ankepunktet mot speilløse systemkameraer for presse- og sportsfotografer.

LES OGSÅ: Er Olympus bra nok for sport nå?

For egen del blir det mer og mer speilløst, men samtidig oppleves det befriende å komme tilbake til ekte speilrefleks innimellom. Jeg tipper dette blir en av valgets kvaler vi må leve med i mange år fremover.

Hva med mobilen?

Seriøse fotografer har så langt ikke hatt særlig høye tanker om mobiltelefonen som seriøst kamera, men dette tror jeg kan komme til å snu.

For meg må de gjerne holde fast ved at så små bildebrikker som dem man finner i mobilkameraene, aldri kan konkurrere med skikkelige systemkameraer.

Men bildebruken endrer seg med stormskritt. Andelen av bildene vi tar som aldri ender opp som noe «fysisk» bilde, på en eller annen form for fotopapir eller i en trykksak, synker raskt. Størsteparten forblir digitale. Når betraktningsenheten er en mobil, et nettbrett eller en dataskjerm, er mobilkameraet godt nok for de fleste. Selv på 4K-TV-en i stua er bildene fra de beste mobilkameraene nå i ferd med å bli gode nok.

LES OGSÅ: Mobilkameraets seiersmarsj

Samtidig går kamerautviklingen med stormskritt også blant mobiltelefonprodusentene. Som et eksperiment har jeg tatt flere oppslagsbilder i ukeavisen jeg jobber i, Computerworld, med Apple iPhone 7 Plus med den nye portrettfunksjonen som lager «falsk» bokeh – uskarp portrettbakgrunn. Så langt har hverken leserne eller våre kravstore deskmedarbeidere protestert. Trolig fordi de ikke har merket noen forskjell. Nå stilles det naturligvis ikke like store krav til bilder på grovt avispapir som på glossy magasinpapir, men trenden synes klar. Jeg er teknologioptimist – og sier ikke mer.

Valgets kvaler

Oppsummert kan vi fastslå at dagens fotoentusiaster har en valgfrihet som vi aldri før har sett maken til. Dette skaper også en form for valgets kvaler som kanskje oppleves som vanskelig og ubehagelig.

Trøsten er at vi i større grad enn tidligere generasjoner har råd til å velge feil.

Så mitt råd er: Slutt å jakte på den endelige kameraløsningen, den fullkomne sammensetningen av kamera og optikk som skal dekke alle dine fotobehov for resten av livet. Ta sjansen på å være litt spontan. I overskuelig fremtid vil du kunne supplere kamerautstyret ditt med mer av det samme, eller med noe som går i en helt annen retning.

Lenge leve det kaotiske kameramarkedet!

Annonser

Legg igjen en kommentar

%d bloggere liker dette: