Da fotografen Brian Cliff Olguin skulle fotografere fattigdommen i Norge, valgte han bort sine digitale kameraer. Isteden ble det mellomformat-kameraer med sort/hvitt-film. Her forteller han Kameranytt hvorfor.
[toc] «Hjem» er navnet på fotoutstillingen hos Fotografiens Hus i Oslo fra torsdag 31. oktober til søndag 24. november 2019. Her skildrer Brian Cliff Olguin hverdagen til noen av menneskene som bor i nedslitte kommunale boliger på Søndre Åsen i bydelen Sagene i Oslo. Bildene gir innsyn i en fattigdom som mange av oss ikke tror finnes i Norge i dag. Kameranytt omtalte utstillingen for kort tid siden.
LES OGSÅ: Fotoutstilling: Fattigdommen i Norge
«Kun analoge hjelpemidler»
I pressemeldingen som Fotografiens Hus sendte Kameranytt og mange andre medier i forkant av utstillingen, var det med en formulering om fotograf Brian Cliff Olguin som vakte denne skribentens nysgjerrighet. Der sto det: «Langsomt, kun med analoge hjelpemidler, har han kommet stadig tettere på en hverdag som ikke er synlig i det offentlige samtalen.»
For et nettsted som Kameranytt, som i sin redaksjonelle profil legger større vekt på informasjon om kamerautstyr enn om fotografering og fotografiet som sådan – det er det andre som tar seg av – var det naturlig å spørre om hvorfor dette fotoprosjektet trigget et skifte til trauste film-baserte mellomformat-kameraer?
Og Brian Cliff Olguin ville gjerne snakke med Kameranytt om prosjektet og valget av kamerautstyr:
– Jeg startet prosjektet med mitt digitale speilrefleks-kamera, Canon EOS 5D Mark II. Men etter å ha tatt en del portretter, blant annet av en del eldre mennesker i de kommunale boligene, begynte jeg å oppleve at det var mye stillstand i miljøet på Sagene. Det var mye ensomhet der. Tanken slo meg at jeg ville få fram stilen i miljøet bedre med analoge kameraer. Det ville være mer samsvar mellom miljøet og mine kamera-redskaper.
Rolleiflex og Mamiya
Olguin forteller til Kameranytt at han valgte to kameraer med til dels svært lang fartstid: Rolleiflex 2.8E, et toøyd refleks-kamera, og Mamiya RB67, et enøyd modulært speilrefleks-kamera med bakstykke for film i forskjellige formater, blant annet 6 x 6-, 6 x 7- og 6 x 9-format.
Begge kameraene benyttet såkalt 120-formatfilm, en filmtype som kom på markedet allerede i 1901. Så dette prosjektet ble etter hvert det rene museumsprosjektet i film og kamerautstyr.
Det toøyde Rolleiflex-kameraet så dagens lys så tidlig som i 1929. Roleiflex 2.8E tilhører en generasjon Rolleiflex-modeller som hadde sin storhetstid på 1950-og 1960-tallet og som ble produsert fram til rundt 1965, etterfulgt av Rolleiflex 2.8F-kameraene, i prinsippet samme slags kamera, men med innebygd eksponeringsmåler. Rolleiflex-kameraene hadde avtagbar fokuseringstopp med lupe. Med forskjellige eierkonstellasjoner på produsent-siden framover mot vår tid ble nye varianter av det toøyde Rolleiflex-kameraet produsert helt fram til 2015.
Toøyd Rolleiflex-kamera vekker også gode minner hos denne skribenten, som ble «oppsatt» med slikt kamera da jeg begynte i mitt første sommervikariat som lokalavis-journalist i 1970.
Mamiya-kameraet var et av de mest populære studiokameraene på 1970-tallet. Kamerahuset alene veier nesten to kilo, og selv om det er mulig å håndtere kameraet manuelt, er det nok for det meste blitt brukt på stativ.
– Ikke bedre med film
– Jeg valgte ikke analogt fordi jeg mener film er bedre enn digitale bilder, men fordi verktøyet passet bedre til situasjonen. Disse kameraene er fine å bruke når man skal jobbe med portretter. De er litt tyngre og langsommere enn moderne digitale kameraer, og personene jeg skulle ta bilder av, var liksom litt mer klar over at de var i ferd med å bli portrettert, forteller Brian Cliff Olguin.
Mamiya-kameraet, som ble brukt på en del av høydeformat-bildene på utstillingen, opplevde han etter hvert som litt for tungt å slepe med seg oppover i de gamle trappeoppgangene. Derfor byttet han til det mer hendige Rolleiflex-kameraet. – Det var flott å bruke, sier Olguin.
Til fotograferingen brukte han Kodak Tri-X sort/hvitt-film i 120-format som han i de fleste tilfeller fremkalte selv.
Noen få av bildene på utstillingen er tatt med Canon EOS 5D-kameraene, men også de er gjengitt i sort/hvitt.
– Mest digitalt
På spørsmål om hva han fotograferer mest med til daglig, svarer Brian Cliff Olguin at det går mest i digitale kameraer. – Mest med Canons fullformat-kameraer, men nå i senere tid også med de kompakte modellene fra Fujifilm. De er veldig bra.
– Har du noen gang tatt seriøse bilder med mobilkamera?
– Ja, jeg har fått mobilbilder på trykk, men det skyldtes bare at jeg tilfeldigvis hadde en mobil med meg da motivet dukket opp. Jeg bruker riktignok mobilkameraet hver dag, til personlig dokumentasjon, men hittil har jeg ikke hatt noen tanker om å begynne å bruke mobilkameraet til arbeidsverktøy. Men jeg stiller meg ikke avvisende til tanken om kanskje å prøve det en gang, sier Brian Cliff Olguin til Kameranytt.
Fotoprosjektet «Hjem» har fått støtte av Karina Jensens minnefond, Fritt ord og Kulturrådet.
Fotoutstillingen «Hjem» finner altså sted i Fotografiens Hus i Rådhusgata 20 i Oslo sentrum.
