KOMMENTAR: Meningene spriker om hva som har vært bra og dårlige med den digitale kamerarevolusjonen. Mine tanker om digitalkameraets største velsignelse er kanskje ikke det du tror? Les og se om du er enig.
[toc] Digitalkamerateknologien byr både på velsignelser og forbannelser. Men meningene spriker om hva som har vært av det gode og hva som ikke har vært fullt så bra.
For eksempel er det dem som savner noen av de visuelle egenskapene som fotografering med film bød på, særlig med tanke på korn, som i dag drøftes som en viktig fotografisk komponent.
Korn var forskjellig fra filmtype til filmtype. I avissammenheng fotograferte jeg mye med sorthvitt-filmen Kodak Tri-X, som vanligvis ble brukt med standard lysfølsomhet på ISO 400, eller 400 ASA, som vi sa den gang.
I ekstra dårlig lys kunne den presses. Det vil si at man undereksponerte filmen noe, men «overfremkalte» den. På den måten kunne man kanskje presse den til 800 eller 1600 ASA, som ble ansett som ganske ekstremt. Korneffekten ble mangedoblet.
Sammenlignet med dagens ISO-innstillinger på opptil både seks- og sjusifret tall var dette tamt, for å si det mildt – selv om mange av oss aldri bruker slike ISO-tall. Men vi bruker hyppig både ISO 3200 og ISO 6400 uten å blunke. Og straffes bare beskjedent med korn og økt bildestøy.
Selv på bare ISO 400 var straffen for å bruke Tri-X-filmen betydelig mer korn i bildet enn med lysbildefilmene jeg brukte den gang, for eksempel Kodak Ektachrome på ISO 100 og superfilmen Kodachrome på ISO 64, om jeg ikke husker feil.
På den andre siden var nettopp kornet noe som gjorde Tri-X populær. Det ga bildene en aura av autentisitet, det var bilder fra det virkelige liv, slik pressefotografene gjenga det i aviser og magasiner.
– Ordentlige fotos skal ha korn
Egenskaper knyttet til kornethet og fargegjengivelse er altså noe av det som har endret seg mye etter at fotograferingen ble digital. I så stor grad at flere kjente fotografer har stått frem og klaget over at bildene deres ikke lenger ser ut som fotografier. Mens mange av oss andre er glad for at vi nå kan fotografere helt «rent», så å si uten antydning til korn i det hele tatt.
Med det beste digitale kamerautstyret og de beste skjermene må vi nesten bruke lupe for å se pikslene som bildet er bygd opp av, og det skal ikke lange betraktningsavstanden til før bildet er så rent og glatt og kornfritt at man knapt tror det er et fotografi.
Er det dette som er den største velsignelsen med den digitale kamerarevolusjonen, at bildene ikke lenger trenger å se ut som om de er fotografier?
Nei, det er jeg uenig i.
Drastisk forbedring av lysfølsomhet
Egentlig er det vel utviklingen vi har vært vitne til de aller siste årene som etter min mening er det beste som har skjedd med digitalkameraene. Jeg snakker om hvitbalanse.
Mange av mine tidlige digitale bilder ser ikke så bra ut i dag, selv om jeg syntes de var flotte for noen år siden. Det er først og fremst bilder tatt i dårlig lys jeg har i tankene. Gjerne bilder tatt innendørs.
For vel et par uker siden når dette skrives, ble jeg bestefar igjen. I begynnelsen av januar, en av disse mørke vintermånedene, med korte dager, til og med så langt sør som Oslo. Med livsledsager fra Hammerfest har jeg fått høre mange ganger at jeg ikke har noe å klage over i så måte, men det er likevel frustrerende ikke å ha fått tatt et eneste bilde i dagslys av den nye verdensborgeren på snart tre uker.
Selv under ganske tidlige ettermiddagsbesøk har skumringen meldt sin ankomst, og muligheten til å utnytte dempet vinterdagslys gjennom vinduene til noen fine babyportretter har ikke vært til stede ennå.
Men irritasjonen over at det ikke har budt seg noen anledning til å fotografere barnebarnet i dagslys, stikker ikke dypt. Jeg skal jo innrømme at jeg har tatt noen hundre bilder allerede. Og selv om alle er tatt i innendørs lampelys, er de faktisk ganske gode, sånn rent lysteknisk vurdert, i hvert fall. Dette til tross for at jeg ikke en eneste gang har tatt bilde med blits.
Farvel til blitslyset
Og da begynner vi å nærme oss kjernen. Den største velsignelsen med digitalkamerarevolusjonen er at kameraprodusentene de siste årene har greid å gjøre kameraene i stand til å ta så flotte bilder i svak innendørsbelysning med så god hvitbalanse at vi knapt turte å drømme om det bare for noen få år siden.
Egentlig kunne jeg ha gitt blaffen i dette. For jeg var en kløpper i å fotografere med blits. I mine unge voksne år som kameraentusiast var jeg satt opp med kraftig blitsutstyr, som vikar i lokalavisen hjemme. Utstyret omfattet gjerne en stor Metz-stavblits der selve blitsaggregatet befant seg i en skulderveske. Kraftig skyts.
Det fine var at den tidens pressefotografblitser – vi snakker om tidlig 1970-tall – hadde ganske store reflektorer. Dermed ble det brukbar spredning av lyset selv om man fyrte av blitsen rett i fjeset på intervjuobjektet.
Naturligvis lærte vi oss å bruke taket som reflektor også, når anledningen bød seg, men det var først litt senere at dette ble påtakelig mer påkrevd, etter hvert som blitsene krympet i størrelse og blitsreflektoren ble knøttliten og sendte fra seg et veldig «smalt» lys som var uegnet til portretter.
Tak, vegger, diffuser. Jeg ble som sagt en kløpper – lærte meg å beregne avstandene og kompensere for lystapet under mange slags forhold. Dette var før blitsene fikk egen blitslysmåling og enda lenger før kameraene kunne begynne å styre blitsene gjennom sin TTL-funksjon – blitslysmåling i det øyeblikket bildet ble tatt, målt gjennom objektivet, Through The Lens.
LES OGSÅ: Avansert blitssystem fra Sony
Da digitalkameraene ble gode nok til å kunne brukes til å ta avis- og tidsskriftbilder, som for meg ble etter at det kom på markedet digitale speilreflekskameraer til folkelig pris – les: Canon EOS 300D og Nikon D70 i 2003-2004 – var det nødvendig å fortsette med blitsfotografering. Kameraene hadde ikke så god lysfølsomhet, og bilder tatt i dårlig lys fremsto ofte som skadet av altfor mye korn og forvrengte farger. Så jeg fortsatte å bruke blitsen så kreativt jeg kunne.
Olympus ga aha-opplevelse
Men så gjør vi et hopp frem til i dag.
Nå bruker jeg blits veldig sjelden. Både til private, «kreative» bilder og til jobbilder gjøres det meste nå uten blits. Rett og slett fordi dagens digitalkameraer håndterer innendørs lampelys så bra at vi neppe ville ha trodd det for bare noen få år siden.
Det var under testingen av Olympus OM-D E-M1 for PC World sent i 2013 at jeg fikk øynene opp for dette forholdet.
Under mellomtittelen «Beste hvitbalanse på markedet», riktignok med et spørsmålstegn etter, skrev jeg følgende:
«Jeg kan ikke huske å ha vært bedre fornøyd med innendørsbilder i lampelys fra noe annet kamera. Og den var merkbart bedre – les: kaldere – i PASM-innstilling enn i den angivelig smartere iAUTO-innstillingen. Hvitbalansen er altså særdeles bra.»
Senere har konkurrentene fulgt opp godt, og mitt inntrykk er at nå er de fleste digitalkameraene blitt gode på dette. (Kompaktkameraene kan jeg ikke si noe om, for dem bruker jeg sjelden.)
LES OGSÅ: Er Olympus bra nok for sport nå?
Det er altså kombinasjonen av å håndtere svakt lys og av å få hvitbalansen «riktigere» enn før som jeg mener er noe av digitalkamerateknologiens største velsignelse.
Jeg snakker ikke bare om det faktum at digitalkameraene generelt har vært bedre på dårlig lys helt fra starten av enn de filmbaserte kameraene var, men om en videreutvikling som har skutt fart de aller siste årene.
Fortsatt bare i barndommen?
Det spennende med en slik erkjennelse er at dette kan bety at vi ennå bare er i digitalkamerateknologiens barndom. Vi tror vi nå går rundt med fullkomne kameraer, men selv så bra som de er i dag, kan det altså fortsatt skje store fremskritt og forbedringer. Kanskje forbedringer vi i dag ikke greier å forestille oss.
Og dét er kanskje digitalkamerateknologiens aller største velsignelse: Kameraene vil fortsette å bli enda mye bedre enn de er i dag.
Vi har mye å glede oss til.
Også hos Fotomag nr. 1/2017
Denne kommentarartikkelen ligger også som gjestekommentar hos mine gode venner hos Fotomag, som nå er ute med nr. 1 av 2017-årgangen. Har du lest kommentaren her, trenger du jo ikke gå dit, men på den andre siden er det så mye annet interessant stoff der at jeg anbefaler en titt.
Du finner magasinet her.