HDR-foto – High Dynamic Range – er på frammarsj. Stadig flere av oss deler og publiserer bilder tilpasset visning på HDR-kompatible skjermer. Nå følger programvare-utviklerne opp.
En del fotoentusiaster gleder seg nå over at det kommer stadig flere produkter på markedet som gjør det ikke bare mulig, men også enkelt å bearbeide foto og video til visning på HDR-kompatible skjermer. Ikke for å lage de glorete og over-redigerte bildene som HDR til dels har vært forbundet med tidligere. Men for fullt ut å kunne utnytte fordelene med HDR-foto og -video, som blant annet betyr bredere fargespekter, dypere kontrast, sortere sort, lysere høylys og flere sjatteringer av grått mellom sort og hvitt.
Dette får man ikke minst glede av i våre dager fordi stadig flere TV-er solgt de siste årene har vært i stand til å gjengi disse forbedringene. Og nå kommer også produsentene av PC-skjermer etter for fullt. Det siste er viktig for det mellomleddet som vi foto- og video-entusiaster representerer. For det er jo vi som bearbeider HDR-materialet underveis fra kameraet til HDR-skjermen det skal vises på. Ja ok, i tillegg til de profesjonelle, da, naturligvis.
Photomator med HDR-støtte
Et tegn i tiden er at programvarehuset Pixelmator nylig lanserte en ny versjon av sitt bildebehandlingsprogram Photomator med full støtte for HDR-bilder – stillbilder med høyere dynamisk omfang enn vanlige SDR-bilder. Sistnevnte forkortelse står som kjent for Standard Dynamic Range, bare så det er nevnt.
En av funksjonene som Photomator byr på, er å konvertere vanlige SDR-bilder til HDR-bilder. Hvis du har riktig type skjerm å gjøre arbeidet på, vel å merke. Mer om det senere.
Lanseringen har fått bred omtale på foto-sentrerte nettsteder og hos Apple-fokuserte publikasjoner på internett. Det siste skyldes at Pixelmator er et programvarehus som utelukkende tilbyr apper for Apples økosystem – Mac, iPhone og iPad.
For fotoentusiaster som foretrekker Windows- eller Linux-plattformen, er altså denne lanseringen uinteressant. I hvert fall rent praktisk, siden dette ikke er noe de kan laste ned og ta i bruk. Men at lanseringen også forteller noe om en viktig trend i tiden, bør være av interesse for alle som har en fot i fotoverdenen.
HDR er ikke nytt
Før vi går videre, er det greit å fastslå – enda en gang – at HDR slett ikke er noe nytt. Noen hevder at man kan finne røttene til HDR-fotografering så langt tilbake som på 1850-tallet. Da eksperimenterte den franske billedkunstneren Gustave Le Gray med å sette sammen flere – i hvert fall to – eksponeringer av det samme havlandskapet til ett bilde.
Problemet med slike landskapsmotiver den gang som nå, var at himmelen – kanskje med skyer sterkt opplyst av sola – var så mye lysere enn det mørke havet i den nedre delen av slike «seascape»-motiver. Man hadde valget mellom overeksponert himmel eller undereksponert hav. Le Gray, som anses som en av de tidlige pionerene innen fotografisk teknikk, fant ut hvordan han kunne kombinere separate eksponeringer til et sammensatt bilde der både himmel og hav kunne gjengis med detaljene i behold.
Teknikken ble videreutviklet innover mot nyere tid, først med bruk av filmbaserte stillbildekameraer og naturligvis med forenklet arbeidsflyt etter at fotografering ble en digital prosess.
HDRs tre bilder
HDR-prinsippet forklares gjerne litt forenklet som en sammensetting av tre bilder av samme motiv, et med normal-eksponering, et undereksponert og et overeksponert. I utgangspunktet betydde dette at man måtte fotografere med kameraet på stativ for å få tre bilder med helt identisk utsnitt av motivet, og så sette sammen disse tre bildene til ett. Det forklarer kanskje hvorfor HDR var veldig populært blant landskaps- og arkitektur-fotografer, hvor kamerastativet gjerne var en del av standard-utstyret under en tur ut i felten.
Opprinnelig skjedde sammensettings-prosessen i mørkerommet, men i vår tid skjer det helst på dataskjermen. Mange bildebehandlingsprogrammer, inkludert Photoshop, har lenge hatt funksjoner for HDR-montering.
Etter hvert er det også dukket opp spesialprogrammer for HDR-bruk, som for eksempel Aurora HDR, som i 2017 ble kåret til årets beste Mac-program av Apple, men som også var tilgjengelig for Windows. Jeg testet det ut og omtalte det i en gjennomgang av HDR-teknologien her hos Kameranytt – les den gjerne:
LES OGSÅ: HDR-foto på førsteplass
Programmet lever for øvrig i beste velgående, men under nytt navn: Luminar Neo, fra programvarehuset Skylum. Både for Mac og Windows, altså. I markedsføringen er det imidlertid kunstig intelligens (KI/AI) som nå ser ut til å være plassert i førersetet i stedet for HDR.
Fra montering til ett klikk
Med en del digital- og mobil-kameraer er HDR nå også blitt et menyvalg som gjør at kameraet kan ta flere bilder på rappen og automatisk sette dem sammen – i kameraet – til et HDR-bilde. Med ett klikk, altså. I noen tilfeller gjøres serieopptakene så kjapt at man ikke trenger å tenke på å bruke stativ.
RAW – den nye veien til HDR
De siste 12-15 årene har det rast en ganske heftig debatt om en annen ny måte å lage HDR-filer på enn med den tradisjonelle sammen-monteringen av tre eller flere bilder av det samme motivet – tatt med kameraet på stativ. Stikkordet er RAW-formatet, altså at bildefilen man lagrer i mobilen eller kameraet ikke er en komprimert JPEG-fil, men en ukomprimert RAW-fil.
I debatten er det noen som påstår – nærmest på prinsipiell basis – at man ikke kan lage HDR-bilder av én bildefil. Andre sier joda, det er fullt mulig. En RAW-fil har så stor datamengde at man fra den samme filen godt kan lagre en litt undereksponert fil, en riktig eksponert og en litt overeksponert, og deretter bruke monteringsmulighetene for eksempel i Photoshop, Lightroom eller dedikert HDR-programvare til å konstruere en ordentlig HDR-bildefil. Det ligger oppskrifter på nettet på hvordan man gjør det.
Fordelene med å lage HDR-filer basert på én RAW-fil er at man ikke lenger trenger å fotografere på stativ og at man dessuten kan lage HDR-bilder av bevegelige motiver.
I takt med den heftige utviklingen av både kamera- og skjerm-teknologi i våre dager er det mange nå som taler varmt for å gå ytterligere et steg videre, altså å droppe multieksponeringer helt og bare bruke én ren RAW-fil som utgangspunkt for sine HDR-bilder.
Min spådom er at dette vil øke nå når det kommer stadig flere HDR-kompatible PC-skjermer på markedet, slik det ser ut til å gjøre.
Gjennombruddet kom på TV
Når jeg ser meg litt tilbake, tror jeg at mitt ønske om å sette meg inn i HDR, finne ut hva det var og hvordan jeg kunne ta det i bruk selv, sprang ut av min interesse for video, ikke foto. Rett og slett fordi produsentene av TV-apparater «oppdaget» HDR som en konsument-teknologi lenge før PC-skjermprodusentene gjorde det. Stikkord: HDR-filmer og -videoer hos strømmeleverandører som YouTube, Netflix, Amazon, Apple TV, Disney+, HBO Max og etter hvert mange andre. Med andre ord innhold som mange foretrekker å se på TV-en i stua framfor på en PC på hjemmekontoret.
Satt litt på spissen kan vi forenklet si at mens en del PC-skjermprodusenter fokuserte mest på å utvikle raske gaming-skjermer, var utviklerne av TV-er mer opptatt av TV-er med stadig mer imponerende fargegjengivelse.
Det er først i våre dager det ser ut til å ha løsnet for dem som utvikler og produserer PC-skjermer myntet på HDR, mens mange av oss har hatt HDR-kompatible TV-er i stua i flere år allerede – kanskje til og med uten å være klar over det.
I vår husstand har vi en 55-tommers LG-TV i stua. Den er et par år gammel, men har full støtte for HDR og varianten Dolby Vision. Uten at valget var så bevisst da den ble kjøpt, ble den nøkkelen til min første eksperimentering med HDR-video. Sammen med et annet vesentlig element i kjeden, iPhone 13 Pro Max, som ble lansert høsten 2021 og som støtter Apple ProRes-kodekene for video-opptak og -redigering i 10- og 12-bits fargedybde. Samt Apples Final Cut Pro-programvare på Mac og det konkurrerende videoredigeringsprogrammet LumaFusion for iPad-er med M-prosessorbrikke. Da var kjeden komplett for å eksperimentere med HDR-video fra opptak via redigering til visning på den HDR-kompatible TV-skjermen i stua. Nesten, i hvert fall.
Lang kjede av produkter
Dette viser også noe av utfordringen som HDR byr på: Det er en hel kjede av produkter både på program- og maskinvare-siden som må være tilpasset for at man skal kunne jobbe i HDR. Legg til at man i en del tilfeller også må passe på å kjøpe riktig og sertifisert versjon av HDMI-kontakter, USB-C-kontakter, Thunderbolt-kontakter og så videre – og ditto kabler.
Og produsentene av TV-apparater har altså vært mer frampå enn produsentene av PC-skjermer. Det er det ikke bare jeg som mener. Matt Smith, skribent i amerikanske PC World, fastslo i en grundig gjennomgang av HDR-løsninger for PC-brukere for et par år siden at HDR er enda mer komplisert å håndtere på PC enn på TV. Og han fastslo at selv om HDR-støtte nærmest er blitt standard på moderne TV-er, er det fortsatt noe ganske nytt på PC-skjermer. Det har skjedd en del på teknologifronten siden 2021, men artikkelen er fortsatt relevant. Interesserte kan finne artikkelen her.
Når skjermen har alt – unntatt HDR
Situasjonen på mitt eget hjemmekontor kan bidra med et eksempel på det som rammer mange: The Missing Link – det manglende mellomledd. Selv om listen min ovenfor over kompatible HDR-komponenter var ganske lang, er det én vesentlig mangel der. Min 32-tommers 4K-skjerm støtter ikke HDR, selv om det er en flott skjerm både for bildebehandling og videoredigering. Det var slik bruk den var bygd for da den kom i salg for fem-seks år siden. Men da sto ikke HDR på listen over kriterier som slike PC-skjermer skulle innfri. Jeg har likevel lært meg å bruke den til redigering av 10-bits-video myntet på min LG-TV takket være støtten for Hybrid Log Gamma (HLG) i systemet mitt. Da får jeg fargerik Dolby Vision-gjengivelse på min 10-bits TV, mens den samme videofilen automatisk viser samme den videoen som 8-bits hvis jeg deler den med noen som ikke har 10-bits TV ennå.
Fullt så bra gikk det ikke da jeg prøvde å starte HDR-funksjonen i nye Photomator forleden da. Da fikk jeg klar beskjed fra programmet om at skjermen min ikke støtter HDR og at funksjonen ikke kunne aktiveres.
Heldigvis hadde jeg en omvei rundt problemet, en to måneder gammel 15-tommers MacBook Air 2023-modell. Jeg dro Photomator-vinduet over til MacBook Air-skjermen, og da fungerte HDR-knappen som den skulle. MacBook-skjermen ble altså godtatt av Photomator som en HDR-skjerm. Selv om MacBook Air ikke er den fullkomne HDR-maskinen fra Apple. Lysstyrken til skjermen stopper på 500 nits. Jeg burde nok ha valgt nyeste MacBook Pro, med sine 1.000 nits over tid («sustained HDR») og 1.600 nits som korte høydepunkter («peak HDR»). Først da snakker vi egentlig om «ekte» HDR, mener noen. Jeg får nøye meg med mine 500 nits inntil videre. Resultatet blir uansett overbevisende når resultatet senere vises på den nevnte LG-TV-en i stua, fordi jeg i noen grad har lært meg å fargejustere for TV-skjermen selv om jeg må gjøre det på en ikke helt optimal PC-skjerm.
Framtids-sikring av bildene
Tilbake til HDR: Hvorfor? Pixelmator-folkene skriver på bloggen sin at HDR nå er i ferd med å bli et effektivt verktøy til å «framtids-sikre» bildene. På engelsk er ordet «future-proofing». HDR er allerede mer eller mindre en standard i video-etterbehandning og ha også fått innpass i dataspill, og nå baner HDR seg inn på foto-arenaen som den nye normen der også, heter det på Pixelmator-bloggen. Det samme som jeg påstår i innledningen til denne artikkelen.
Ved hjelp av en knapp i nye Photomator – versjon 3.2 – kan man velge om man vil se HDR-bildene i HDR eller SDR, slik at man har kontroll på hvordan de vil se ut også hos folk som må se dem på en SDR-skjerm. Man kan gjøre små endringer for å prøve å få dem bedre på begge typer skjermer. Men uansett vil fargene ligge på et helt annet nivå i HDR, heter det. Programmet har også en Smart HDR-funksjon som gjør det mulig å «oppgradere» et SDR-bilde til et HDR-bilde. Jeg venter nå spent på hvordan kompetente anmeldere vil vurdere den funksjonen.
Den nye HDR-versjonen av Photomator fungerer fullt ut på utvalgte Mac-er, iPhone-er og iPad-er. Ifølge Pixelmator-selskapet fremstår nye iPhone 15 som den første ikke-profesjonelle dataenheten som kan vise HDR-innhold med opptil 1.600 nits lysstyrke og som dermed matcher profesjonelt HDR-utstyr.
iPhone 15 Pro, iPhone 14 Pro og Mac-er og iPad-er med XDR-skjermer samt Apples rådyre Pro Display XDR skal gi utmerket HDR-gjengivelse. Forskjellige modeller av MacBook Air, iMac, iMac Pro, Studio Display og MacBook Pro-modeller uten XDR-skjerm kan også brukes, men vil gi noe begrenset HDR-støtte med «peak»-lysstyrke på mellom 300 og 600 nits avhengig av modell.
Pionerene: Mobilkameraene
I det hele tatt ser det ut til at det egentlig er mobilkameraene som har innehatt rollen som en slags type foregangsprodukter for HDR, faktisk gjennom flere år allerede. Ikke bare de nevnte iPhone-ene, men i like stor grad på Android-siden. Jeg har sett noen oversikter på nettet nylig over hvilke mobiler som nå kan vise HDR-materiale på skjermen, og disse listene har vært lange og har inneholdt så å si alle de kjente mobil-merkene.
HDR-kvaliteten varierer sikkert sterkt. Den beste – og i noens øyne eneste akseptable HDR-kvaliteten – er det vel bare de dyreste mobilene som kan tilby, med skjermstyrke på opptil 1.000 nits og «peak»-målinger på opptil 1.600 nits.
Men uansett har altså mobilkameraene hatt en sentral rolle i framveksten av HDR både for foto og video. En av grunnene er sikkert at det er mye billigere å lage gode HDR-skjermer som er så små som mobilskjermene er, sammenlignet med store skrivebords-skjermer. For HDR-skjermer i størrelser som egner seg for bildebehandling og videoredigering, ligger fortsatt noe høyt i pris. Skrekkeksempelet er Pro Display XDR, en 32-tommers 6K-skjerm fra Apple med en startpris på nesten 59.000 kroner. Vil du ha den med stativ, må du ut med nesten 12.000 kroner til. For stativprisen alene kan du få deg en god HDR-skjerm av annet merke.
Konklusjon
Selv uten noe grundig dypdykk ned i HDR-verdenen, bare litt snorkling i overflaten, er jeg klar til å konkludere med at HDR er i ferd med å bli en vesentlig faktor innen bildebehandling i årene som kommer, slik det allerede er blitt innen videoredigering.
Flere trender peker i den retning:
- Produsentene av PC-skjermer er i ferd med å komme på banen for fullt, slik produsentene av TV-skjermer har vært en god stund allerede.
- Produsentene av programvare for bildebehandling begynner å legge inn HDR-funksjonalitet som et ekstra salgsargument, formodentlig fordi de regner med at HDR-bevisstheten som allerede eksisterer blant videoentusiaster, etter hvert vil smitte over på fotoentusiastene.
- Også for publisering på internett begynner det nå å komme løsninger for å presentere HDR der.
- Den teknologiske utviklingen er ganske enkelt moden for de utfordringene som HDR krever.
Ja, for HDR byr også på en rekke utfordringer. En av dem er å ikke fristes til å misbruke de mulighetene som HDR byr på, jfr. glorete farger og over-redigering. Videre har man i TV-bransjen i større grad vært vant til å leve med reguleringer og standardiseringer enn blant produsentene av PC-skjermer. Det er allerede påvist at enkelte PC-skjermer markedsføres som HDR-skjermer uten strengt tatt å være det. Det gjenspeiler også at markedet foreløpig mangler en del kunnskap om HDR og derfor ikke er helt modent for det ennå. Også på salgssiden trengs det økt kompetanse, blant annet fordi kjeden av komponenter i et HDR-system er ganske lang. En liten tue kan velte et stort lass, pleide vi å si før. Plukker man fram en litt foreldet HDMI-kontakt, kan det være nok til å hindre at systemet fungerer som det skal, uten at det er så lett å finne ut hvor feilen ligger.
Slike utfordringer har vi imidlertid vært igjennom under tidligere teknologiske gjennombrudd, enten det nå har vært små steg eller kvantesprang. Vi vil nok klare det igjen.
Tilføyelse: Lightroom med utvidet HDR-støtte
Helt på tampen tar jeg med at Adobe høsten 2023 utvidet støtten i Lightroom 7 – altså sky-versjonen – med en funksjon kalt HDR Optimization.
Denne funksjonen er myntet på dem som ønsker å arbeide med eksisterende HDR-bildefiler på kompatible HDR-skjermer, gjerne med utgangspunkt i bilder tatt i RAW-format. Med den nye løsningen kan man også lagre HDR-bilder på disken og åpne dem i Photoshop.
Adobe har som nevnt lenge støttet klassisk HDR-sammenkobling av et antall bildefiler med ulik eksponering både i Photoshop og Lightroom. Men begrensningen har vært at det ferdige resultatet bare kunne eksporteres i 8-bits SDR. Nå utvides støtten til 10-bits HDR-bilder.
Jeg håper å komme tilbake med flere detaljer om Adobes utvidede HDR-støtte.
