Hvorfor er det en del kameraentusiaster som opptrer som om de mener det bare skal finnes ett kameramerke på markedet: deres eget?
Er det ikke nettopp mangfoldet og valgmulighetene som gjør det morsomt å følge med på kamerateknologien?
Nei, sier fotofundamentalistene. Du skal velge ett kameramerke, det samme som jeg har valgt. Og helst skal du bare velge det kameraet eller de modellene innenfor dette merket som jeg også har valgt.
Negativitet
I mange slags fora, og fremfor alt på internett, går det en evig debatt om kameraer og kamerateknologi. Jeg titter jevnlig innom noen av dem, i første rekke engelsk- og norsk-språklige debatter (min tysk og fransk er blitt litt rusten på grunn av manglende praktisering) og særlig debattene som ligger som en hale til nyhetsartikler om kameralanseringer eller etter testomtaler.
LES OGSÅ: Kan ikke kvinner fotografere?
Hovedgrunnen er naturligvis at jeg ønsker å danne meg et inntrykk av hvordan nye kameraer blir tatt imot på markedet. I tillegg er det av og til noen gode råd å plukke opp i disse debatt-trådene. Og lesingen kan være underholdende, også.
Men av og til gjør debattene meg trist. For det er så mye negativitet der.
Nettrollenes inntog
Du kan godt si at jeg burde ikke være overrasket. Som datajournalist i en mannsalder, inkludert årene da internett slo igjennom blant folk flest, burde jeg jo være mer enn innforstått med nettrollenes inntreden i vår hverdag.
I tillegg har jeg jo vært både journalist i og redaktør for to publikasjoner som har levd nær skyttergravskrigen på datamaskinmarkedet i mange tiår, de norske utgavene av PC World og Macworld.
Med en del av ansvaret for to publikasjoner med såpass markant posisjon i krigen mellom først MS-DOS og Macintosh, så Windows og Mac (som Macintosh etter hvert ble omdøpt til) og på denne siden av årtusenskiftet mellom iOS og Android har jeg møtt mange utspill fra fundamentalister opp gjennom årene.
Dessverre for dem og heldigvis for meg responderer jeg sjelden slik de ønsker og forventer. For jeg er en antifundamentalist.
LES OGSÅ: Kamerabransjen – en gammelmannsbransje?
Noen dannet seg åpenbart et bilde av meg som gjorde at de forventet at jeg skulle stille meg 100 prosent på deres side og si meg enig i alt som de hadde påstått. Andre så åpenbart frem til nok en tøff fight med en dust som var dum nok til å mene noe annet enn det de gjorde selv. Og så ble begge grupper skuffet når de traff på en som har et ben i begge leirer og som sa han trivdes like godt med en Windows-PC som en Mac og med en iPhone som en Samsung. Jeg fikk gjort alt jeg skulle gjøre på alternative plattformer – og det gjør jeg den dag i dag.
Jo da, det er klart jeg har noen preferanser den ene eller andre veien. Men ikke verre enn at jeg finner noe å glede meg over ved å befinne meg på den andre plattformen også, med jevne mellomrom. Gjerne hver dag.
Kampen mot sneversynet
Tilbake til fotofundamentalistene.
Ut fra det jeg har skrevet ovenfor er det kanskje ikke så uventet at jeg har både Nikon- og Canon-utstyr. Bare for ikke å skape noen misforståelse: Jeg mener naturligvis ikke at alle på død og liv skal skaffe seg både Nikon og Canon. La meg dessuten ile til og gjøre det klart at jeg ikke har noen store samlinger av Nikon- og Canon-utstyr. Bare et par-tre kamerahuset av hvert merke, ikke av de dyreste og mest profesjonelle, og bare noen få objektiver, heller ikke dem av den dyre sorten. Dessuten har jeg levd såpass lenge at dette til dels er anskaffelser over flere tiår, ikke noe jeg var ute og blakket meg på i går.
Men nok til at jeg er blitt godt kjent med begge plattformer og har opplevd likheter og ulikheter. Akkurat som mellom Windows og Mac. Eller iPhone og Android.
I tillegg har jeg noe annet kamerautstyr. Blant annet noe litt mer kompakt enn speilrefleks og noe i en mer speilløs retning.
Dessuten skal jeg ikke nekte for at jeg har vært heldig med yrkesvalget. De siste 20 årene og vel så det har jeg jevnlig fått låne testkameraer fra kameraprodusentene og dermed fått anledning til å prøve ganske mange nye kameraer. Slike testutlån varer riktignok bare en kort tid, gjerne 2-3 uker, aldri lenge nok til virkelig å «få det i fingrene», men i hvert fall lenge nok til å danne seg et inntrykk av kameraet.
Drømmen om det fullkomne
Dermed er jeg blitt kurert for det jeg tror mange kamerafundamentalister lider av: Drømmen om det fullkomne kameraet. Det er den samme sykdommen som enkelte av mine lesere i it-verdenen lider av: Drømmen om den fullkomne pc. Eller drømmen om den fullkomne mobil.
Denne drømmen er plagsom. Særlig for andre. Den går ut på at man er overbevist om at man har kjøpt seg det perfekte kameraet, kanskje noe man har spart til i årevis, og man tolker alle antydninger om at det finnes andre kameraer som er like gode eller bedre, som kritikk mot ens eget valg. Og dermed som en personlig fornærmelse mot ens egen ekspertise på dette området.
Derfor er man raskt ute med å rakke ned på dem som fremmer andre synspunkter enn ens eget. Gjerne i et røft språk. Her skal det ikke være tvil om hvem som har rett.
LES OGSÅ: Digitalkameraet største velsignelse
En annen side av drømmen om det fullkomne kameraet er at man opptrer som om ens foretrukne kamera skal kunne brukes til alt. Litt som man prediker det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Tanken om at noen synes det er best å ha med seg en kraftig speilrefleks med ditto optikk når man skal til fjells og fotografere natur og dyreliv, for så å bytte det ut med et helt annet og gjerne mindre kamera når man skal tilbringe dagen på stranda eller rusle i bygatene og ta bilder av folkelivet, for så å avslutte dagen med et restaurantbesøk og bare et mobilkamera i lomma, er liksom riv ruskende gal for enkelte.
Foto- og kamerafundamentalistene krever absolutt lojalitet til det ene kameraet som er det fullkomne kameraet.
I hvert fall høres det slik ut.
Budskapet mitt til dem som prediker det fullkomne kameras religion, er at de tar feil. Det er naturligvis som å snakke til veggen. For fundamentalister håndterer ikke nyanser.
Råd til flere kameraer
Ett av argumentene mine for at det ikke er noen grunn til å opptre som kamerafundamentalist i dag, er at selv om det fortsatt finnes kameraer på markedet som mange av oss må spare til hele livet for å få råd til å kjøpe, finnes det også mange kameraer som gjør en utmerket jobb til priser som vi alle har råd til. Selv om vi kanskje må spare litt til dem. Men ikke så veldig lenge.
LES OGSÅ: Blir jeg sensurert på Facebook nå?
Vi som er så heldig å bo i vår del av verden, har i dag gjerne råd til mer enn ett kamera. I hvert fall over litt tid. Litt forskjellige kameraer til litt forskjellig bruk.
For eksempel har jeg noen reiseglade venner som klager over at det er så mye styr å ha med seg speilreflekskamera med flere objektiver på ferie. Ja, hva så? Kjøp et mindre kamera til reisebruk, da. Selv dagens litt mer kompakte kameraer tar fantastiske bilder. Eller la meg omformulere slik: Selv med dagens litt mer kompakte kameraer kan du ta fantastisk bilder.
Sakens kjerne?
For der var vi inne på nok et problem med kamerafundamentalistene: De opptrer og uttaler seg som om det er kameraet som tar bildene. Ikke fotografen. Er vi ved kjernen nå? Er kamerafundamentalistene egentlig noen som sliter med selvsikkerheten? Med troen på sitt eget fototalent? Og skjuler det bak sin – fundamentalisme?
[stextbox id=”info”] FUNDAMENTALIST: Person som bekjenner seg til fundamentalisme. FUNDAMENTALISME: 1 Religiøs ideologi som bygger på en strengt bokstavelig tolkning av hellige skrifter og krever at religionen skal danne grunnlaget for samfunnets politiske og sosiale institusjoner. 2 Usvikelig, kompromissløs tro eller holdning. (Definisjoner: Bokmålsordboka, Språkrådet)
[/stextbox]
(Denne kommentarartikkelen blir også publisert hos Fotomag – Magasinet for foto og video]
Én kommentar
Mye kjekt lesestoff her. jeg har tre forskjellige kamera. Et speil og to kompakte i forskjellige størrelser. Og er like begeistret for alle tre. Alt etter formål som her beskrives.
Har alltid med minst et av dem hvor jeg enn skal.
Livet går opp og ned for kamera også forstår jeg. For mer ser det ut som om folk bærer oftere på kamera enn før. Mulig mange hadde men at de lå hjemme.
Hilsen Inger Karin Sivertsen.