Samsung har fått mye positiv omtale for sine bittesmå SSD-disker under samlenavnet T7. Nå er det kommet en skikkelig allværs-versjon, Samsung T7 Shield, som seiler opp som et aktuelt tilbehør i vår stadig mer digitale foto- og video-hverdag. Og den beskytter ikke bare mot dårlig vær, men også mot støt og fall. Akkurat det vi trenger ute i felten, altså.
Jeg har ikke prøvd Samsung T7 Shield, men har lenge vært en fornøyd eier av en ordinær T7-disk uten all den støt-, støv- og fuktighets-beskyttelsen som T7 Shield byr på. Med denne beskyttelsen i tillegg blir T7 Shield et hendig lagringsmedium også når man er på farten.
Det hele og fulle navnet er Samsung NVMe SSD T7 Shield, gjerne skrevet med en tilføyelse som viser at enhetene er basert på USB 3.2 Gen 2. Den offisielle overføringshastigheten for denne USB-standarden er 10 gigabit per sekund (10 Gbps).
Hendig for foto og video
Jeg har lenge vært minst like interessert i video som i foto. Men mange av oss som driver med video på hobbynivå, ligger jo gjerne litt på etterskudd når det gjelder tidsmessig utstyr – av pekuniære årsaker. Det er ikke minst på redigeringssiden det skorter, både hva gjelder datakraft og lagring. Akkurat nå er det ikke minst de økende mulighetene til å oppgradere fra 8 bits-verdenen til 10-bits videoopptak – og dermed mange flere fargesjatteringer – som fremtvinger større og raskere lagringsmedier. Sentralt i forskjellen på 8- og 10-bits video er at 8-bits video skal håndtere opptil 16,7 millioner fargenyanser – som høres mye ut, men egentlig ikke er det – mens 10-bits video må slite med over én milliard slike nyanser i hver bilderute.
Også de som jobber mest med foto, får stadig større utfordringer når det gjelder lagringsplass. Apple tilbyr nå Apple ProRAW-formatet for iPhone-fotografer, som dermed må være forberedt på å håndtere 12-bits DNG-bildefiler på rundt 25 megabyte, som gjerne er rundt 10 ganger så store bildefiler som de gode, gamle JPEG-filene vi jobbet med.
Men samtidig som filene blir større og større, blir både video- og redigeringsutstyret tilgjengelig i form av stadig mer portable enheter. Akkurat nå driver jeg og prøver ut 10-bits HDR-bitsmulighetene som en iPhone 13 Max Pro byr på for opptak i kombinasjon med redigering på en iPad med Apples M1-prosessor, takket være utlån av testprodukter fra Apple. Nye filformater for både foto og video, som for eksempel det nevnte Apple ProRAW-formatet for foto og Apple ProRes for video, stiller stadig større krav til maskinvaren, både når det gjelder rask prosessering og økt lagringsplass. For eksempel krever ett minutt ProRes 4K-video 6 GB lagringsplass, mens ett minutt vanlig 4K-video til sammenligning «bare» opptar omlag 200 MB. (Kilde: CNET.)
Her kommer Samsung T7-SSD-ene inn som nyttig tilbehør, og spesielt i en beskyttet løsning som Samsung T7 Shield.
Ytelsen
La meg ta ytelsen først: Samsung T7 Shield har en oppgitt lesehastighet på 1.050 megabyte per sekund, mens skrivehastigheten er oppgitt til 1.000 MB/s. Dette rimer ganske bra med mine egne målinger av lese- og skrivehastigheten på min noe eldre Samsung T7-enhet, vel å merke med bare 500 GB lagringsplass. Mitt videoredigeringsutstyr hjemme består i hovedsak av en Mac mini 2018-modell (kjøpt i 2019) med 3,2 GHz Intel Core i7-prosessor, 32 GB internminne og 500 GB intern SSD-enhet, tilkoblet flere store eksterne disker med til sammen mange terabyte lagringskapasitet. Alle riktignok noen år gamle. Utstyret ble i utgangspunktet anskaffet for å redigere video i Full HD-oppløsning på 1080p, men med litt tålmodighet greier det også 8-bits 4K-video (2160p). Da må man regne med litt ventetid på rendring innimellom, men det funker.
Med programmet BlackMagic Disk Speed Test fikk jeg skrive- og lesehastigheter på bare mellom 120 og 130 MB/s på min eksterne hoveddisk, en 4-terabyte HGST/G-Technology-disk. Løsningen har riktignok fungert greit nok i flere år til de formålene jeg har beskrevet ovenfor, selv om systemet kneler når jeg prøver meg på noen av de nye 10-bits kodek-ene.
Med min Samsung T7-SSD fikk jeg imidlertid helt andre måleresultater: skrivehastighet på rundt 800 MB/s og lesehastighet på godt over 900 MB/s. Altså rundt en sju-åtte ganger så høy hastighet. Den oppgitte hastigheten var enda høyere, som på T7 Shield: Opptil 1.050 MB/s.
Tallene mine må bare ses på som indikasjoner på ytelsen. Jeg driver ikke med systematiske ytelsestester på slikt utstyr og har ikke jobbet fram noen standard etterprøvbar testprosedyre for dette. Men både målingene og løsningen i praktisk bruk – mer om det senere – bidro til inntrykk av store forbedringer ved bruk av ekstern SSD-enhet.
iPad-løsningen
Etter testene lyste det for øvrig opp en melding i BlackMagic-testprogrammet om at hastigheten skal holde til å jobbe med video i 8K. Jeg har ikke prøvd det, men da henger nok ikke min noen år gamle Mac mini med. Finnes det noen alternativer som ikke sprenger bankkontoen? Ja, Apple har begynt å levere sine første MacBook Air-bærbare med den nye M1-prosessoren, som skal gjør underverker når det gjelder utfordringen med 10-bits video. For meg ble imidlertid den nye iPad Air det første møtet med M1.
Her er historien:
De nyeste iPad-nettbrettene fra Apple har begynt å seile opp som et attraktivt alternativ til min utdaterte Mac-sentrerte løsning. Apple har drevet en intens egenutvikling av prosessor- og systembrikker i mange år med sine ARM-baserte prosessorer for mobiler, nettbrett, Apple TV og Apple Watch-smartklokker. Brikkene har gjerne en A forrest i navnet, for eksempel A15 Bionic, som er navnet på prosessorbrikken i den nyeste iPhone-en, iPhone 13.
Det begynte imidlertid med en integrert ARM-basert brikke allerede i den første iPhone-en i 2007. Sentralt i Apples egenutvikling av prosessorer har vært å kombinere både prosessor, grafikkbrikke, minnebrikke og andre elektroniske kretser på en og samme systembrikke – System on a Chip (SoC). I tillegg til å spare mye plass, ypperlig for design av små enheter som smartmobiler og smartklokker, betyr disse integrerte systemprosessorbrikkene mye for ytelsen. Litt forenklet forklart kan man si at ytelsen øker blant annet fordi all prosessering skjer i én integrert enhet på den samme fysiske brikken i stedet for at forespørsler må sendes til og besvares fra enheter spredt rundt omkring i systemet.
I 2020 kunngjorde Apple en tilsvarende familie av prosessorbrikker som alle Mac-er etterhvert vil bli utstyrt med, den nye M-serien, med M1 Ultra som toppmodellen i skrivende stund. Tester av de første Mac-modellene med de nye M1-brikkene har vist betraktelig forbedring av ytelsen.
Nå har M1-prosessorene også begynt å dukke opp i Apples nettbrett-system, først i toppmodellen under iPad Pro-navnet, men nå i 2022 også i den langt rimeligere iPad Air, altså femte generasjon av iPad Air.
I tilknytning til det nevnte testutlånet fra Apple har jeg dermed hatt gleden av å prøve en slik ny iPad sammen med nyeste iPhone 13 Pro Max. Dermed har jeg begynt å få del i fordelene, men også utfordringene, som overgangen til 10-bits video innebærer.
Redigeringsstudio på farten
Erfaringene så langt med nye video-kodeker kommer jeg tilbake til i kommende artikler, men én av utfordringene er nettopp det økte kravet til lagringsplass, og til rask håndtering av lagringen. Det er her løsninger som Samsung T7 – med eller uten Shield-beskyttelsen – kan komme inn som en reddende engel for engasjerte videoentusiaster og innholdsprsodusenter på stramt budsjett.
Takket være USB-C-ledningen som følger med Samsungs T7-disker er det en enkel sak å koble SSD-disken direkte til et nettbrett som iPad Air. (Eldre iPad-er har gjerne Apples proprietære Lightning-kontakt med maks overføringshastighet på bare 480 Mbps, mot 40 Gbps på USB-C. Kilde: LifeWire.)
iPad-ene har visse begrensninger når det gjelder filhåndtering, men her kommer videoredigeringsprogrammet som jeg måtte svitsje til inn som en reddende engel. Final Cut Pro finnes foreløpig ikke for iPadOS, som er operativsystemet på iPad, men jeg har etter hvert høstet noen års erfaring med konkurrenten LumaFusion, som er utviklet for iOS- og iPadOS-enheter, altså iPhone og iPad. En nyttig funksjon i LumaFusion er at det på «min» iPad kunne stilles inn til å operere med en ekstern disk tilkoblet iPad-en. Dermed er ikke den begrensede lagringsplassen på iPad Air noe å bekymre seg så mye om. Maks lagringsplass er 256 GB, mot hele 2 TB på iPad Pro. Men man får altså opptil 2 TB lagringsplass eksternt med en Samsung T7-disk til vesentlig lavere samlet pris med en iPad Air enn med en topp-konfigurert iPad Pro til langt over 20.000 kroner. (At løsningene ikke er helt sammenlignbare, blant annet når det gjelder hastigheten på skjermoppfriskningen, er en annen sak. En mer detaljert gjennomgang av erfaringene med iPhone 13 Pro Max og iPad Air for håndtering av video med høyt dynamisk omfang – HDR – kommer altså i en separat artikkel om en kort stund.
La meg bare ta med én av bruksfordelene jeg opplevde med SSD-løsningen jeg nå har prøvd: Det viste seg å ikke by på noe problem å sjonglere med Samsung T7-disk mellom iPad-en og Mac-en. Jeg kunne flytte disken mellom de to maskinene så mye jeg ville. Kjekt blant annet fordi jeg kunne begynne å redigere videoklippene mine i LumaFusion-programmet mens jeg fortsatt befant meg hjemmefra. Vel hjemme kunne jeg takket være en tilleggsmodul til programmet konvertere videoen over til Apples Final Cut Pro og jobbe videre med redigeringen på Mac-en. Ypperlig. Og ekstra enkelt med den eksterne disken.
Beskyttelsen
Samsung T7 Shield har et ytre deksel som dekker oppsiden, bunnen og langsidene på SSD-enheten mot støt. Ifølge Samsung tåler enheten et fall på tre meter. Beskyttelsen mot vann og støv er basert på IP65-klassifiseringen, som betyr at enheten er helt støvtett og beskyttet mot faste gjenstander. I tillegg er den beskyttet mot vannstråler som projiseres av en dyse på 6,3 mm fra alle vinkler. Men IP65 betyr ikke at gjenstanden kan senkes ned i vann.
Det gummierte grepet skal også bidra til å minske risikoen for at man mister enheten ut av hendene.
Samsung T7 Shield veier 98 gram, er 88 mm lang, 59 mm bred og 13 mm tykk. Den ordinære versjonen uten beskyttelsesdekselet veier til sammenligning 58 gram. Lengde- og bredde-dimensjonene tilsvarer omtrent det man gjerne kaller kredittkort-størrelse.
Enhetene fås i sort, blått eller beige, også kalt sand-farget.
T7-modellene uten Shield-beskyttelsen kan også fås i en versjon med fingeravtrykksleser og dermed ekstra beskyttelse av dataene.
Prisen
Samsung T7 Shield-produktene begynner så smått å bli tilgjengelig hos en del forhandlere når dette skrives. Prisene spriker litt, men ser ut til stort sett å ligge på mellom 1.500 og 1.700 kroner for versjonen på én terabyte, og fra omlag 2.900 til cirka 3.100 kroner for versjon på to terabyte.
Konklusjon
Vi kan vel fastslå at statiske SSD-lagringsmedier fortsatt er mye dyrere enn lagringsmedier basert på spinnende diskplater, selv om forskjellene er mindre enn før. Det er godt mulig å finne eksterne disker på én terabyte til vel 500 kroner og to terabyte fra rundt 700 kroner og oppover. Samsung T7 Shield ligger altså 3-4 ganger så høyt i pris. (Man kan spare noen hundrelapper ved å velge T7-variantene uten Shield-beskyttelsen.)
Om slike SSD-løsninger er verdt det, får hver enkelt vurdere. For min del er jeg ikke i tvil om at jeg vil velge SSD-løsninger til den bruken jeg har omtalt i denne artikkelen – og gjerne med den ekstra beskyttelsen som T7 Shield-konseptet byr på for utstyr jeg vil ta med meg ut fra hjemmekontoret.
