Det går på stumpene løs for kameraer med Sonys A-fatning, hvilket i praksis vil si Sonys tradisjonelle speilreflekskameraer samt Sonys speilrefleks-alternativ som kalles SLT-kameraene. Sony har nå bekreftet at selskapet har sluttet å selge A-fatningskameraer i USA, melder Digital Camera World. De står imidlertid fortsatt på listene i Storbritannia og Japan – og Kameranytt har greid å finne én A-fatningsmodell hos Sony i Norge.
Dette er en nyhet som angår ganske få i dag. For det første har ikke Sony lansert noe nytt kamera med A-fatning siden 2016. Det siste var Sony a99 II. For det andre har vel de fleste som har skaffet seg et systemkamera fra Sony i senere år, kjøpt seg et kamera i Sony a7-familien, a9-familien eller a6000-familien – alle speilløse kameraer med Sonys E-fatning, ikke A-fatning.
Speilrefleks-epoken snart slutt?
Men om Sonys gradvise utfasing av sine kameraer med A-fatning ikke har noen direkte konsekvens for særlig mange, i hvert fall ikke på våre breddegrader, er nyheten om at disse kameraene nå blir borte fra det amerikanske markedet – og snart kanskje fra enda flere markeder – et tegn i tiden som berører mange flere. For det er ytterligere et et tegn på at speilrefleks-epoken snart er over.
Naturligvis blir speilreflekskameraene ikke helt borte over natten. Sist jeg sjekket – rett før jeg skrev disse linjer – sto det fortsatt sju speilrefleks-modeller igjen på Nikons norske nettside og like mange EOS-speilrefleksmodeller hos Canon Norge. Men det spekuleres jo stadig mer høylydt på hvor raskt de vil fases ut. En del tror Pentax vil stå mer og mindre alene igjen på speilrefleks-pallen om ganske kort tid.
Erklært død – igjen
Sonys A-fatning samt kameraer og optikk basert på denne fatningen har vært erklært død gjentatte ganger av diverse kamera-nettsteder og foto-publikasjoner de siste årene. For eksempel av nettstedet The Phoblographer i 2019. «Minoltas Sony A-fatning er død: Sony a99 II er lagt ned», var oppslaget på denne bloggen 1. april 2019 – og det var ikke ment som aprilspøk.
Den 10. august 2021 publiserte nettstedet Digital Camera World et slags «minneord» over Sonys A-fatningskameraer med henvisning til at Sony A99 II, Sony A77 II og Sony A68 var forsvunnet fra salgslistene våren 2021. Men dette var egentlig en slags klargjøring av at A-fatningskameraene ikke er borte overalt – i hvert fall ikke ennå.
I artikkelen het det at Sony har bekreftet at selskapet ikke lenger selger A-fatningskameraer i USA, men at de fortsatt vil stå på salgslistene i en del andre land. Japan og Storbritannia var blant landene som ble omtalt. Alle de tre nevnte kameraene vil fortsatt selges av Sony i Storbritannia, mens A99 II fortsatt vil selges i Japan og enkelte andre regioner, heter det.
Det japanske nettstedet IT Media News skriver at «salget av A-mount-kameraer i utlandet (les: utenfor USA) er imidlertid ikke helt avsluttet, og salget fortsetter i noen land som Japan», om Google Translate har fått det riktig.
Én modell i Norge
Hva så med Norge? En tur innom nettsidene til Sony Norge avslører at det fortsatt er én kameramodell igjen der av Sonys A-type i skrivende stund: Sony a68. Dette er et APS-C-kamera lansert så langt tilbake som i 2015. Derfor er det neppe et kamera som det selges særlig mange av, om noen i det hele tatt. Prisen ligger i dag på 8.800 kroner for kamerahuset.
Det er neppe særlig mange der ute som vil kjøpe et kamera for den prisen når kameraet ble lansert for omlag seks år siden og det er bygd over en objektivfatning som åpenbart er inne i den siste delen av sin livssyklus. Den eneste grunnen måtte være at det fortsatt ser ut til å være en god del A-fatningsoptikk igjen på markedet. Eller kanskje man selv har en god del A-fatningsoptikk liggende, men ikke lenger har noe passende fungerende kamera å sette objektivene på? Da kan Sony a68 kanskje være et attraktivt kjøp?
På den andre siden – at et slik kamera fortsatt står på produktlisten sier jo ikke nødvendigvis noe om lagerstatusen… (Den har jeg ikke sjekket.)
Fra Konica Minolta
Sonys A-objektivfatning var egentlig noe som Sony fikk med på kjøpet da den japanske elektronikk-giganten kjøpte opp kamera- og optikk-produsenten Konica Minolta i 2006.
A-fatningen så dagens lys mange år tidligere, i 1985, i forbindelse med lanseringen av et Minolta-kamera med verdens første integrerte autofokussystem i et kamerahus med utskiftbar optikk, ifølge Wikipedia. På engelsk ble fatningen i utgangspunktet kalt «A-type bayonet mount».
Fatningen endte altså på Sonys hender da Sony kjøpte opp kameradivisjonen til Minolta, som noen år før var slått sammen med kameradivisjonen til Konica.
I Japan og resten av Asia ble Minoltas lille greske a-bokstav (Alpha) etter hvert stående som symbol på A-fatningen, og den er med på Sonys nettsider og på mange av Sonys produkter den dag i dag. Den har vært brukt siden 2006.
En av forløperne til Minoltas A-fatning var SR-fatningen, som Minolta introduserte allerede i 1958 for sine kameraer med utskiftbar optikk og manuell fokusering. R-en i navnet har kanskje sammenheng med at Minoltas optikk i de dager hadde merkenavnet Rokkor. Det ser ut til å være en aldri så liten tradisjon med objektiver med lignende navn i japansk kamerabransjen. Rokkor-navnet bringer raskt tankene hen til konkurrenten Nikon, som kaller objektivene sine for Nikkor. Dette er navnet på en japansk by (ordet betyr solskinn). Rokkor er derimot en variant av navnet på det japanske fjellet Rokko i nærheten av byen Kobe, og Rokkor-navnet ble brukt på optikk fra Seiko og deretter Minolta helt fra 1940 til 1980. Navnet har også dukket opp igjen på noen få Minolta-objektiver i nyere tid, blant annet i forbindelse med Minoltas 70-årsjubileum i 1998.
Men tilbake til A-fatningen. Alle Sony A-fatningsobjektiver lansert siden 2006 fungerer på alle Konica Minolta-kameraer med A-fatning. Omvendt passer også alle Minolta A-fatningsobjektiver med alle Sony A-fatningskameraer, bortsett fra at enkelte funksjoner offisielt ikke støttes, som for eksempel elektronisk første-gardinlukker. Med adapter fra Sony kan A-fatningsobjektiver også kunne brukes på Sony-kameraer med E-fatning, selv om det tas forbehold på enkelte formater og autofokus-løsninger.
Sonys SLT-epoke
En av grunnene til at jeg for min del har vært så engasjert i Sonys SLT-epoke, er at Sony her demonstrerte teknologi som viste skikkelig nytenkning i overgangen fra klassisk speilrefleks til moderne speilløse kameraer. Faktisk bygde Sony her bro mellom speilrefleks-teknologien og det som skulle vise seg å bli etterfølgeren: de nevnte speilløse systemkameraene. Intet mindre.
La oss starte med forkortelsen SLT. Hva står den for?
Husk at her står vi i grenselandet mellom speilrefleks-teknologien og de speilløse systemkameraene. Vi kom fra en verden basert på mekanikk der et speil sendte søkerbildet til søkeren mens fotografen komponerte bildet, men speilet flyttet seg unna idet bildet ble tatt for at lyset isteden skulle få fri passasje inn til bildebrikken. All denne mekanikken ble etter hvert en hemsko i arbeidet med å flytte flere og flere kamera-funksjoner over fra mekanikk til elektronikk. For med elektronikk trenger man jo ikke bygge kompliserte mekaniske løsninger for å få ting til å skje. Som for eksempel å slippe lys inn på en bildebrikke.
I dag vet vi jo hvordan vi har løst denne utfordringen med de speilløse systemkameraene, der lyset som treffer bildebrikken rutes videre til den elektroniske søkeren som digitale signaler, uten at dette er til noe hinder for at de samme digitale signalene samtidig kan lagres i kameraets minnebuffer som en komplett bildefil.
Men for noen år siden var vi ikke helt der. Jo da. Olympus, Panasonic og flere andre var for lengst over i den speilløse verdenen. Men Sony ville sikre at dette ble mulig med større bildeformater, ikke bare Panasonic og Olympus’ Micro Four Thirds-format, men også de større APS-C- og fullformat-størrelsene – og med rask autofokus.
Dermed lanserte Sony forkortelsen SLT. Bokstavene står for Single-Lens Translucent og ble første gang tatt i bruk med APS-C-kameraet Sony SLT-A33 i 2010. Translucent betyr rett og slett gjennomsiktig eller gjennomskinnelig. Sonys (angivelige) sjakktrekk var å bytte ut det vippbare speilet i søkerhuset med et fastmontert, men delvis gjennomsiktig speil. Dette var Sonys svar på utfordringen som kom fra Panasonic i 2008, da sistnevnte selskap lanserte det første kommersielle speilløse systemkameraet på markedet.
En av de store utfordringene den gang var å få plassert autofokus-sensorer på bildebrikken. Det var langsomme kontrast-detekterende autofokus-sensorer som ble brukt, og Sony-ingeniørene mente at disse ikke var bra nok for speilrefleksbrukerne. De ville fortsette å bruke de raske fase-detekterende sensorene som speilreflekskameraene gjerne hadde i prismehuset. Løsningen på problemet var derfor, ifølge Sony, å beholde speilrefleks-prinsippet, men uten vippbart speil som dekker både for søkeren og autofokus-sensorene under eksponeringen. Altså med et fastmontert, men gjennomskinnelig speil som kontinuerlig slipper noe lys gjennom til søkeren og hovedmengden inn til bildebrikken.
Dette ble også starten på elektroniske søkere for disse speilrefleks-baserte kameraene. Sonys SLT-kameraer har ikke optisk søker, slik klassiske speilreflekskameraer har. Isteden har de elektronisk søker, akkurat som de speilløse kameraene. På speilreflekskameraer må man ta øyet vekk fra søkeren for å kunne se det eksponerte bildet på LCD-skjermen bak på kameraet. På Sonys SLT-kameraer kunne man se bildet umiddelbart i søkeren. Og man kunne ta opp video med øyet mot søkeren i stedet for å holde kameraet på en armlengdes avstand og komponere videoopptaket på LCD-skjermen. Akkurat slik vi gjør med speilløse systemkameraer.
SLT-teknologien til Sony hadde altså enkelte vesentlige fordeler da den kom, spesielt i forhold til speilrefleks. Men kameraene var også basert på en mye mer kompleks konstruksjon, og paradoksalt skulle det vise seg at nettopp Sony selv ble en av de største pionerene i utviklingen av speilløse systemkameraer. Disse ser nå ut til å nærme seg punktet da de kan være med på å sette den siste spikeren i SLT-kista. Og de tar vel etter hvert med seg mesteparten av det resterende speilrefleksmarkedet også etter hvert, antar jeg. Selv om vi ikke skal se bort fra at en viss «vinyl-effekt» vil bidra til å holde liv i en liten kjerne av speilrefleks-produsenter.
De som vil lese mer om Sonys SLT-eventyr, kan ta en titt på min grundige testomtale av Sony a99 II fra 2017. Men vær obs på at spørsmålet i tittelen trolig allerede er besvart:
LES OGSÅ: PRØVD: Vil Sony a99 II berge A-fatningen?
Vi får vel bare ta A-fatningens exit fra markedet til etterretning – og med fatning, for å si det sånn.
3 kommentarer
Sony SLT: Canon hadde et kamera med lignende teknologi lansert i 1989, nemlig EOS RT, så teknologien med fastmontert ( ikke vippbar ) speil var kjent på det tidspunkt SLT-begrepet ble lansert.
Hei og takk for utfyllende informasjon. Jeg husker ikke om jeg har hørt om Canon EOS RT før eller ikke, eller om jeg bare har glemt det. Jeg kunne jo prøvd å unnskylde meg med at dette var et filmbasert kamera, produsert før jeg begynte å skrive om kamerateknologi, som først fant sted etter at kameraene var begynt å bli digitale godt utpå 1990-tallet. Men beskjeftiger seg man litt med kamerahistorie, kan man vel ikke skille på slike detaljer som digitalt eller filmbasert… 🙂 På den andre siden er det ikke sikkert at så veldig mange andre er kjent med kameraet heller, for Wikipedia skriver følgende om det: «Only 25,000 were manufactured at the end of the EOS 630 production run, so the EOS RT was technically “out of production” before it ever went on sale.» Nå viser det ser for øvrig at Canon eksperimenterte med gjennomskinnelige speil lenge før dette også, blant annet noen spesialutgaver med en form for membranspeil, bygd for sportsfotografer i forbindelse med OL i 1972 og 1984. Teknologiutvikling skjer som regel parallelt i mange miljøer.
Undertegnede hadde et EOS RT i kamerabaggen for noen år siden. Det ble solgt (innbytte?) for en rimelig penge. Ikke visste jeg at det var langt mellom disse kameraene. Modellen må ha vert i salg på et tidspunkt ettersom jeg har både kjøpt og solgt EOS RT.
Det hører med til historien at den automatiske eksponeringen feilet både titt og ofte. Det kan være dette kameraet som hadde en feil, men jeg gav skylden på speilfunksjonen.