Kan en urban journalist, teknolog og motorsykkel-entusiast finne seg en ny framtid som naturfotograf? Ja, Stig-Roar Martinsen er et levende bevis på at det går an. Selv om det har krevd store forandringer i hverdagen.
Hvis man er aktiv gjest på sosiale medier og samtidig er glad i naturen, er det gode sjanser for at man har støtt på bildene til Stig-Roar Martinsen. Sjelfulle bilder av dyr og fugler tett på, supplert av vakre landskapsbilder, gjerne med vann i bevegelse. Ledsaget av korte tekster som gir oss andre stadige små drypp av ny lærdom om livet ute i naturen.
Kameranytt har tatt en sommerprat med IT-fagmannen, datatidsskrift-redaktøren og motorsykkel-entusiasten som gikk lei av å pendle hver dag til Oslo, hvor han jobbet i mange år.
Blant annet jobbet Stig-Roar i mange år i det samme forlaget der undertegnede var ansatt – jeg som journalist og tidvis redaktør i de norske utgavene av Computerworld, PC World og Macworld, Stig-Roar som nettverksansvarlig i nevnte PC World og deretter redaktør i 10 år i forlagets fagtidsskrift Nettverk & Kommunikasjon. Vi er altså gamle kolleger, selv om vi aldri har sittet og diskutert foto før. For Stig-Roars fotointeresse våknet ikke til liv før etter at våre yrkesveier skilte lag.
Etter årene i datatidsskrift-redaksjonen var Stig-Roar redaktør og redaksjonssjef i fem år i motorsykkelmagasinet Bike Norge.
I senere år har Stig-Roar drevet sitt eget selskap, Fjord Media, et forlag som tilbyr skrivearbeid, fotografering, oversettelser, tilrettelegging og andre tjenester – og salg av bilder.
Flyttet til fjells
For to år siden valgte Stig-Roar og kona Jorun å flytte til Folldal i Innlandet, en liten fjellkommune med 1.500 innbyggere, kanskje mest kjent fra gamle dager for sin gruvedrift. Folldal Gruver er ett av 15 anlegg som omfattes av Riksantikvarens program for tekniske og industrielle kulturminner i Norge.
Folldal ligger langs fylkesvei 29 mellom Alvdal i Østerdalen og Hjerkinn på Dovrefjell. Stig-Roar og Jorun hadde besøkt området mange ganger tidligere og vurderte i utgangspunktet å se seg om etter en hytte der, men endte isteden opp med å kjøpe seg hus – og å flytte dit.
Stedet ble valgt med omhu. For mange av oss fremstår Folldal kanskje som litt avsidesliggende. Men Jorun og Stig-Roar mener stikk motsatt. For dem ligger Folldal midt i Norge, kjekt når man har familie og bekjente både i Sør-Norge og i Nord-Norge. Det hører jo med til historien at de bodde ett år i Vesterålen for oppleve naturen og alle årstidene tett på naturen der.
Enda viktigere for stedsvalget var all naturen, alt dyrelivet og alt fuglelivet som er forholdsvis lett tilgjengelig nettopp fra Folldal. Mot sør ser man inn i Rondane, i nord-vest ligger Dovrefjell. Litt lengre unna, men i grei avstand for en tur/retur-biltur på dagen, finner vi Jotunheimen og flotte Vestlands-fjell som Sunndalsfjella. Og mange andre herligheter for dem som vil ut på tur – og som vil fotografere.
Så når Stig-Roar og Jorun i tillegg opplevde en velkomst i Folldal som høres ganske utenkelig ut for oss Oslo-folk, inklusive invitasjon til en velkomst-prat med ordføreren, var de sikre på at de hadde gjort et riktig valg.
Og da Kameranytt i sommer fikk anledning til å ta en stopp i Folldal på vei til hytteferie i Oppdal, fikk vi et hyggelig møte med to som åpenbart hadde slått røtter på sitt nye bosted. Og som trivdes godt. Mens jeg fikk gjort et intervju med Stig-Roar, tok Jorun med seg kona mi på en sightseeing som på kort tid ga henne – og derigjennom også meg – ny og spennende innsikt i en bygd som har mye mer å by på enn det vi har sett på våre hastige bilturer gjennom dalen i snart 50 år.
– Hjem til fjellet
– Hva var det som fikk deg til å velge en røff fjellbygd som Folldal framfor det behagelige Oslofjord-klimaet i Østfold og Halden? Og hadde flyttingen noe med fotografering å gjøre?
– Jeg stortrives i naturen, egentlig. Jeg er ikke noe Oslo-menneske i det hele tatt, selv om jeg jobbet der i mange år og sløste bort flere timer hver dag på pendling. Jeg er egentlig ganske introvert, og det var på en måte det å komme hjem til fjellet som tiltrakk meg – det er stabilt og stille, det er flott på alle måter og passer meg veldig bra.
– Hva er det som har trukket deg så mye til naturen? Det er jo naturfotograf du er kjent som – landskap, dyr og fugler og alt som hører med. Var det fotograferingen som dro deg ut i naturen, eller var naturen som dro deg inn i fotograferingen?
– Det har vel vært noe der helt siden jeg var liten, tror jeg. Farfar lærte meg mange fuglenavn og mye annet om naturen. Etter hvert ble det bare mer av det, og når man lærer seg mer om naturen, så blir man enda mer interessert. Og slik gikk det.
– Og så ble kanskje fotografering en fin måte å komme seg mer ut i naturen på, da?
– Jeg hadde egentlig utsatt denne foto-delen lenge. Hadde tenkt på det i mange år, men aldri lært meg kamera. Men rundt 2011 eller deromkring datt polletten ned. Da var det i gang.
– Var det noen bestemt situasjon som trigget dette med at du bestemte deg for å begynne å fotografere?
– Ja, det var vel da vi tok hurtigruta fra Bergen til Kirkenes. Da hadde jeg med meg en Nikon D70, som jeg fiklet med underveis. Det var slik det begynte.
Dovrefjell – et eldorado
– Jeg ser at naturfotograf Roger Brendhagen på sine nettsider skriver at når han ikke er ute og reiser, er han å finne på Dovrefjell, som han betegner som en eldorado for naturfotografer. Er du enig i den betegnelsen?
– Ja, det er klart. Jeg har vært med han på tur tidligere. Bildet av fjellreven som henger på veggen i stua her, tok jeg da jeg var på tur med han. Han har jo også flyttet hit – han bor bare noen kilometer unna.
– Apropos Roger Brendhagen: anser du han som en inspirator eller som en konkurrent?
– Jeg har vel ikke så mye med han å gjøre nå lenger, men vi er jo med i samme fotoklubb, Dovrefjell Fotoforum. Med medlemsmøter jevnlig på Dombås der vi deler erfaringer. Ikke så veldig stor fotoklubb, egentlig. Det er jo ikke så veldig stort miljø i Norge. De fleste kjenner til hverandre.
– Da har du kanskje gitt litt av svaret på det neste spørsmålet: I tillegg til Dovrefjell er det også andre steder som får mye rosende omtale som velegnet for naturfotografering. Er det noen fare for at slike områder kan bli uheldig «overbefolket» av ivrige fotografer?
– Det er nok overbefolket på Dovrefjell for lenge siden. Men der tror jeg man må definere «ivrige fotografer» nøye, for det er mange turister som ikke driver med foto til vanlig, men som på liv og død skal oppsøke moskusen på Dovre. Da blir det mange. Men heldigvis er det guider som tar seg av det mest der nå, så det er jo begrenset hvor turistene beveger seg.
Observatør eller inntrenger?
– Har du som naturfotograf noen gang følt på dilemmaet mellom det å være en forsiktig og helst usynlig observatør og en ubetenksom eller kanskje truende inntrenger for dem som egentlig bor der – i naturen?
– Nei, jeg har alltid hatt fokus på dyrene sine interesser. Jeg pleier å trekke meg unna dem på samme måten som jeg nærmet meg dem, og da får de gjerne være i fred. Det hender jo at de ser at jeg er der, men da bruker jeg gjerne tid på å nærme meg slik at de tilvenner seg min tilstedeværelse.
– Har det hendt at du har sagt til deg selv at nå må jeg stoppe – nå er jeg for nærgående?
– Ja, det har hendt.
– Og da har du tatt konsekvensen av det?
– Ja. Jeg kunne nok ha fått mange flere bilder som hadde vært enda mer spektakulære hvis jeg hadde gått nærmere. Men det har ikke vært verdt det.
– Har du selv noen gang følt deg truet og i fare når du har vært ute og fotografert litt store dyr, som for eksempel moskus?
– Ikke moskus. De har jeg aldri vært redd for. Men jeg møtte på en elg en gang, med en kalv.
– Ja, det har jeg hørt kan være skummelt?
– Ja, det var ved en fjord, med én meters passasje til fjellet som gikk rett opp ved siden av. Vi møtte hverandre rundt en sving, og der sto vi og så på hverandre. Det var kanskje en ti meters avstand mellom oss. Jeg tok ikke opp kameraet og begynte ikke å romstere i sekken min da. Heldigvis valgte elgkua å trekke seg tilbake dit den kom fra. Med ungen.
– Da pustet du vel ut litt lettet?
– Ja.
30 kameraer på 11 år
– Kan du beskrive standardutstyret som du tar med deg når du skal ut og fotografere i naturen? Er det en fast sekk med kamerautstyr som du tar med deg hver gang?
– Nei, langt ifra. Jeg har nettopp tatt en opptelling og funnet ut at jeg de siste 11 årene har hatt 30 ulike kameraer. Tror jeg. Det har tatt veldig lang tid å finne fram til det som jeg nå mener er riktig. Men det er jo ikke sikkert at det er riktig om et halvt års tid.
– Du prøver stadig litt forskjellig?
– Ja, jeg er jo blitt skikkelig kamera-nerd, da. Her er kamera-listen. Jeg vet vel det meste om det meste der, tror jeg.
Kameranytts kommentar: På kameralisten til Stig-Roar er det kamerahus fra Nikon og Canon som dominerer, men man finner også kameraer fra Sony, Fujifilm og Olympus på listen.
– Du er vel antakelig en velkommen gjest i diverse fotobutikker?
– Jo da, det har vel blitt litt sånn. Men jeg har jo også fått solgt mye av utstyret på listen, da. Og etterpå kanskje angret på en del av det jeg er blitt kvitt. Flere ting har jeg kjøpt på nytt igjen. For eksempel Nikon D500, som jeg kjøpte i 2019 og senere solgte, og kjøpte på nytt nå i 2024. Jeg har jo hatt mye av det som var det råeste da det kom ut, for eksempel svære 600-millimeter-objektiver som kostet skjorta. Slikt har jeg sluttet å bære på nå. Dessuten har noe av fotoutstyret også vært premier fra fotokonkurranser som jeg har vunnet på ulike blinkskudd.
APS-C og telezoom
– Hvilke hovedprodukter bruker du nå?
– Dette er det jeg har havnet på nå. Her er en Nikon D500, en gammel traver. Dette er altså andre gangen jeg har kjøpt en D500. Før det hadde jeg et speilløst Fujifilm-kamera, men Fujifilm sliter fortsatt med autofokusen, selv etter mange år med lovnader om forbedringer. Jeg valgte rett og slett å gå tilbake til speilrefleks, hvor jeg har full kontroll over alle knapper og kan sett fokuset der jeg vil. Riktignok er Nikon D500 bare på 20 megapiksler, så det er begrenset hvor mye jeg kan beskjære. Men det er likevel det kameraet jeg bruker mest i dag. Og så har jeg en Nikon Z 7 her. Som jeg bruker mest til landskap og ting og tang.
– Hva er forskjellen på motiver du bruker disse til?
– Det er jo veldig kjekt å ha to kameraer så man slipper å bytte objektiv. På Nikon D500-kameraet bruker jeg vanligvis en Nikkor-zoom på 200-500 mm med lysstyrke f/5,6. APS-C-formatet i kombinasjon med denne telezoomen er ypperlig for å komme tett innpå dyr og fugler – med fullformat måtte jeg ha brukt et mye større og tyngre objektiv. På min fullformat Nikon Z 7 bruker jeg vanligvis et 24-120 mm zoomobjektiv med lysstyrke f/4, og innimellom et Nikkor 14-30 mm f/4. Helst mot landskapsmotiver.
– Kan du skissere hvordan du organiserer og bearbeider bildene dine når du kommer hjem fra fotografering ute i naturen?
– Ja, bildene går jo rett inn i fotoredigeringsprogrammet. Jeg bruker gjerne programvaren som for eksempel Nikon eller Canon lager selv. Og så veksler jeg litt mellom Capture One og Adobe Lightroom Classic.
– Driver du mye avansert bildebehandling eller er du restriktiv på det?
– Nei, jeg prøver å gjenskape motivet som jeg så det, uten å legge på noe ekstra.
– Synes du mange fotografer styler opp bildene sine for mye i våre dager? Det er jo så mange muligheter i Photoshop…?
– Nei, nå synes jeg de fleste har fått en god balanse på det. Det var verre for seks-sju år siden. Da var det mange som var ivrige på HDR-bilder, og mange skrudde kraftig på kontrast og metning og sånn. Nå liker ikke folk det som ser for falskt ut. Så når KI kommer i tillegg, tror jeg folk vil sky det. De vil tilbake til det ekte.
Vanskelig å leve av foto
– Kan man leve av å være naturfotograf? Hvordan er markedsmulighetene? Kan man leve av det norske markedet alene, eller må man tenke internasjonalt? Hvordan får man endene til å møtes når man driver med en så dyr virksomhet?
– Nei, jeg tror ikke det går an i det hele tatt lenger. Det er i hvert fall svært få som får det til. Og da er det ikke bildene i seg selv man lever av, men må supplere med workshops og andre tilleggsvirksomheter. Jeg for min del lever ikke av dette. Selv om jeg har solgt en del bilder, så veier det ikke helt opp.
– Hva er det du hovedsakelig driver med ved siden av som gjør at du fortsatt har så mye tid igjen til fotografering?
– Jeg driver Fjord Media, hvor tekst og foto står i fokus. Her er jeg tekstforfatter og fotograf. Jeg har fotografert alt fra brylluper, konfirmasjoner, boligfoto, produktbilder og actionfoto til natur- og landskapsbilder. Vi har ellers nedskalert på mange fronter etter at vi flyttet hit, hvor vi lever billigere enn før. Vi har tilpasset livssituasjonen til inntekten – og det har vært en veldig sunn overgang.
– Så da kan vi fastslå at du lever litt mer i pakt med naturen som du fotograferer?
– Ja.
– Hvor går skillet mellom amatør og proff i naturfoto-miljøet? Er det noe bastant skille eller er det flytende overganger?
– Nei, det er veldig flytende.
– Ofte definerer vi en profesjonell som en som lever av virksomheten sin, mens en amatør gjerne må bruke penger på å gjøre det samme. Hvor er du på den skalaen?
– Nei, jeg befinner meg vel midt i. Jeg har jo solgt en god del bilder, blant annet til fylkeskommunen her. Det har vært veldig givende og motiverende.
Om publisering på nettet
– Du publiserer mye på internett. Da er det jo en stor risiko for at bildene kan bli stjålet og brukt i alle mulige sammenhenger uten at dine rettigheter blir ivaretatt. Hvordan forholder du deg til slike problemstillinger?
– Jeg pleier ikke å publisere bildene mine i så høy oppløsning at de er trykkbare. Og så merker jeg bildene mine. Jeg har faktisk ikke opplevd ennå å finne igjen noen av bildene mine på steder hvor det ikke var forventet. Litt merkelig, egentlig. Men de blir jo ofte delt, da, så de fortsetter jo inn på ukjent territorium på nettet.
– Ja, det er vel noe du legger opp til siden du bruker sosiale medier i en del sammenhenger?
– Ja.
– Hva slags forhold har du til mobilkameraer, rent generelt?
– Det er vel et elsk/hat-forhold omtrent, da. Jeg synes det er triste greier, men ser jo samtidig at det åpner for andre muligheter. Jeg tar jo mobil-bilder sjøl rett som det er. Ikke som fotografi, men mer som minner og observasjoner. Og praktisk info, på et vis. Det er veldig greit å ha med seg et mobilkamera, hvis man kun har med seg en lang telezoom, for eksempel. Hvis jeg befinner meg på en fjelltopp og skal ta bilde av en varde eller andre ting, så slipper jeg å gå flere hundre meter unna for å få tatt dét bildet. Det er også greit for å ta bilder av smådetaljer som jeg trenger å huske hvis jeg senere skal skrive om bildene.
Kunstig intelligens – en trussel?
– Opplever du utviklingen vi ser i disse dager innen kunstig intelligens som en trussel mot seriøse fotografer, eller er KI et nytt og spennende mulighetsvindu?
– Nei, jeg har ikke prøvd det mye, og jeg tror folk forventer at seriøse fotografer ikke bruker KI i noen særlig grad. Men jeg ser heller ikke på det som noen trussel, for jeg tror KI vil bidra til at ekte fotografier vil få større verdi fremover.
– Ja, hvis man klarer å skille mellom dem, da?
– Ja, og da må man ha noen å stole på. Hvis man har et navn og er en troverdig person, tror jeg det vil være gull verdt.
– Du bor i et område som er kjent for ganske røft vær – korte somre og lange vintre med mye snø og kulde. Hvilken årstid trives du best i som fotograf?
– Det er nok våren, tenker jeg. Jeg trives best når naturen våkner. Når det er mye vann i elvene på nytt og dyra kommer og det skjer en masse på en gang.
– Hvilke gode råd vil du gi til fotointeresserte som også har et konstruktivt forhold til dyr og fugler og som ønsker å lære seg litt mer om naturfoto? Hvor lærer man det? Hva leser man? Finner man gode tips på YouTube?
– Ja, det er nok YouTube som favner de fleste i dag, tror jeg. Og så er det mye prøving og feiling på egenhånd. Det er da man får tingene til å sitte i fingrene. Eller kanskje snakke med en naturfotograf, kanskje spørre om å få bli med på en tur.
– Så du har ikke noe imot å ta med deg en amatør ut på fjellet?
– Nei, det er bare hyggelig, det!
