Jeg er blant skribentene om kamera-teknologi som er positivt innstilt til mobil-fotografering. Derfor tok jeg på meg spanderbuksene i høst og kjøpte en av de dyreste smartmobilene på markedet til meg selv. Fine bilder, men jeg savnet fotograferings-opplevelsen. Så da ble det nytt kamera også. Et ordentlig kamera.
Utover i 2019 ble det mer og mer klart for meg at det var på tide å fornye kamerautstyret mitt. Kameraene som jeg har brukt lenge både i jobbsammenheng og privat, var begynt å bli veldig gamle, uten at jeg egentlig hadde reflektert noe særlig over det.
Museumsgjenstand?
Noe som fikk meg til å begynne å tenke på fornyelse, var en opplevelse i høst da en av kameraprodusentene hadde invitert kunder og journalister til et lanseringstreff i Oslo. Etter at jeg var ferdig med å ta bilder av det nye kameraet og av vertskapet som presenterte det, kom en av gjestene bort til meg og lurte på hvorfor jeg fortsatt gikk rundt og fotograferte med en gammel Nikon D300? Var det fordi jeg var hektet på gamle kameraer? Gikk det fortsatt an å få gode nok bilder med et så gammelt kamera? En museumsgjenstand, liksom?
Jeg svarte at det går helt greit å bruke så gammelt kamera under gode lysforhold, men jeg måtte innrømme at bildebrikken sikkert er litt utdatert, for kameraet greier ikke å håndtere dårlig lys like godt som dagens kameraer. Med min gamle Nikon D300 skal man ikke langt oppover langs ISO-skalaen før bildene begynner å bli mye mer grovkornete og grumsete enn bilder tatt med nyere kameraer.
Nå ble jeg vel å merke ikke mobbet for at jeg gikk rundt med et gammelt kamera. Tvert imot. Det var en hyggelig samtale med en engasjert fotoentusiast som hadde eid samme type kamera selv – riktignok for mange år siden. Vi snakker tross alt om en kameramodell som så dagens lys i 2007. Mitt eksemplar ble vel innkjøpt året etter, om jeg ikke husker feil. For høyteknologiske produkter som dette er 10-12 år ganske lang tid.
Nå er ikke jeg blant merke-fanatikerne hverken når det gjelder kameraer eller datamaskiner. På samme måte som jeg i mange år har brukt Windows-PC og Mac om hverandre, har jeg holdt meg med både Nikon- og Canon-kameraer, vel å merke i langt mer beskjedne prisklasser enn proffmarkedet. Er man proff, har man sjelden anledning til å satse for fullt på to kameramerker. Uansett må jeg fastslå at også Canon-kamerahusene mine er blant de noe tilårskomne på markedet. Mitt nyeste er vel rundt sju år gammelt.
Kamera eller mobil?
Hvorom allting er – jeg måtte innse at tiden var moden for kamera-fornyelse. Men samtidig rotet jeg meg inn i en debatt med meg selv om jeg kanskje burde prioritere å få meg en ny mobiltelefon først? Da kunne jeg kanskje slå to fluer i ett smekk. For de nyeste og beste mobilene, fra leverandører som Apple, Huawei og Samsung, for å nevne noen, produserer jo etter hvert mobiler som også er flotte kameraer. En ny kameramobil med flere kameraer innebygd ville sikkert være god nok til å ta bilder for et nettsted som Kameranytt, tenkte jeg.
Som sagt, så gjort. Det ble en investering på nesten 15.000 kroner i en ny kameramobil. Jeg forsvarte investeringen med at det også måtte anses som anskaffelse av et nytt kamera. Altså – to fluer i ett smekk.
Verdt pengene
Jeg vil påstå at mobilen var verdt pengene. I hvert fall som redskap til å knipse noen kjappe produktbilder med, samt enkle portretter av intervjuobjekter .
På det private planet dreier fotograferingen min seg mye om det som er typisk for mange av oss – å «dekke» helge- og ferieturer samt samværet i den nærmeste slekt og familie. Riktignok hender det av og til at jeg sier at jeg «bare skal ut og fotografere litt». Det som går i kategorien «reportasje-bilder fra familielivet» dekkes stort sett godt nok med mobilbilder. For min del ender slikt materiale gjerne opp i en kort video med en blanding av videoklipp og stillbilder med litt Ken Burns-bevegelseseffekter. Oppskriften er levende video blandet med bilder i bevegelse, litt hardt nedklippet så det ikke blir langtekkelig, presentert på TV-en i stua. Dette viser seg gang på gang å være en hyggelig og ikke minst veldig sosial måte å dele bilder og video på, mye mer sosialt enn å dele bildene på sosiale medier, fordi man sitter og ser det sammen. Og med de beste mobilkameraene på markedet i dag får man både video og stillbilder i høy nok kvalitet til at det stort sett holder til visning i stua. Gjerne i 4K.
Utover høsten kunne jeg altså glede meg over å ha fått et mobilkamera som ga meg foto- og video-materiale som gjorde at jeg ikke trengte å skamme meg under visning for familie og venner på TV-en i stua. I tillegg dekket den nye mobilen også mye av behovet knyttet til reportasjefotografering i jobb-/blogg-sammenheng.
Trøbbel i desember-mørket
Bilderesultatene ble ganske gode, bortsett fra i litt mørke innendørs-situasjoner og utendørs i den evige november- og desember-skumringen vi har her i Sør-Norge. I nord er det vel enda verre, med nattlys hele dagen.
De nye mobilkameraene har riktignok fått imponerende nattbilde-funksjoner, men dette er myntet på å ta kveldsbilder av urørlige motiver. Som reportasjekamera fungerer mobil-kameraene derimot fortsatt ikke tilfredsstillende under slike forhold. Detaljene forsvinner gjerne i mobil-kameraenes forsøk på å skjule bildestøyen som oppstår når man fotograferer i dårlig lys. Det er her de bittesmå bildebrikkenes største svakhet kommer til syne.
Teknologien som har gitt opphav til begrepet «computational photogaphy», er på mange måter imponerende, men greier altså ikke å dekke over alle svakhetene med de små bildebrikkene.
Nok om det – tross problemer i skumring og svakt lys greide altså det nye mobilkameraet i de fleste situasjoner å gi bilder som var gode nok til sitt bruk. Så langt var alt bare fryd og gammen.
Mobil-betjeningen
Men etterhvert begynte jeg å bli mer bevisst på noen andre problemer som mobil-kameraet drar med seg og som ikke har noe med bildekvaliteten å gjøre. Det har mer å gjøre med betjeningsmåten, med brukervennligheten.
Ett av problemene jeg støtte på, var knyttet til synet mitt. Alderen til tross er jeg fortsatt nærsynt – har brukt briller siden jeg var 11-12 år gammel. Med alderen svekkes fleksibiliteten. Øynene er ikke lenger så flinke til å endre fokusavstand raskt fra et fjernt til et nært motiv.
Når jeg fotograferer med mobil, ender det stadig oftere med at jeg må dytte brillene opp i pannen eller ta dem av meg for å kunne se mobilskjermen klart. Men da mister jeg samtidig muligheten til kunne veksle mellom å se på skjermen og å se på motivet litt lengre unna. For å få til det, må jeg kontinuerlig ta av meg og sette på meg brillene igjen.
Veldig forstyrrende midt i fotograferingen. For en fotograf skal gjerne kunne se hvordan bildekomposisjonen arter seg i søkeren eller på kameraets LCD-skjerm, samtidig som man vil ha mulighet til å se på motivet, for å sjekke om man bør velge et annet utsnitt. Eller kanskje for å ha øyekontakt med personen man prøver å ta bilde av og som man gjerne prater litt med eller gir instrukser under fotograferingen. Say cheese!
En langsynt person vil kanskje ha et lignende problem, selv om det kan arte seg litt annerledes, for eksempel ved at man blir stående og fotografere med mobilen på strak arm.
Problemstillingen er for så vidt ikke ny. Jeg har opplevd de samme problemene under fotografering med Live View-funksjonen på speilreflekskameraer, der man komponerer bildet eller videoopptaket på den lille skjermen bak på kameraet. Men jeg opplever det som et mer presserende problem under mobilfotografering og -filming.
Det gylne fotoøyeblikket
Et annet problem er at en smartmobil tross alt er en slags allround-datamaskin som er designet for mange slags andre oppgaver enn bare å fotografere og filme. Hele brukergrensesnittet bærer preg av det. Man må gjerne klikke eller tappe et par steder på skjermen for å aktivere mobilkameraet. Det er fort gjort å miste det gylne fotoøyeblikket fordi man står der og fikler med å få gjort kameramobilen skuddklar.
En annen konsekvens av dette er at mobilen så lett svitsjer til en annen funksjon enn fotografering fordi man av og til kommer borti skjermen på en måte som avbryter foto-modusen. En utilsiktet sveipe-bevegelse i en litt hektisk fotograferings-situasjon, for eksempel på en pressekonferanse, kan føre til at man plutselig står der med e-postprogrammet eller nettleseren aktivert i stedet for foto-appen. Hendelser av denne typen har jeg hatt flere av, og de fører til at man fort føler at man har mistet kontrollen over fotograferingen.
Man har rett og slett fått ødelagt fotograferings-opplevelsen.
Noen vil kanskje innvende at dette skyldes altfor lite trening i mobil-fotografering. For meg ble imidlertid løsningen en helt annen.
Jeg kjøpte meg rett og slett nytt kamera.
Fotograferings-opplevelsen
I kjølvannet av det dyre mobilkamera-kjøpet ble riktignok riktignok spørsmålet om jeg også skulle ta meg råd til et nytt kamera, et stort dilemma. Men samtidig måtte jeg innse overfor meg selv at nettopp det jeg kaller fotograferings-opplevelsen er en vesentlig del av gleden ved å fotografere.
For meg er det ikke bare sluttresultatet, et godt bilde, som teller. Jeg må også å kunne glede meg over selve fotograferingen. Til det trenger man et godt kamera, et kamera som er designet med tanke på å gi fotografen en følelse av å ha kontroll.
Derfor bestemte jeg meg for å hive meg rundt, gjøre litt endringer på planene for julegavekjøp og den slags – og kjøpe meg et nytt «ordentlig» kamera.
Det ble et nytt speilløst systemkamera av forholdsvis kompakt design. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for små og lett kameraer som man gjerne tar med seg også når man ikke skal ut på «foto-jobb». Jeg nevnte jo at den private fotograferingen dreier seg mye om helge- og ferieturer. Da er det praktisk å ha med seg reise-vennlig kamerautstyr.
Designet kun for foto
Med det nye kameraet kom fotograferings-opplevelsen tilbake for fullt. Det har nok mye å gjøre med at kameraer tross alt er designet for ett formål, å fotografere (inkludert å ta opp video), mens mobilkameraet også er telefon, datamaskin, bilde- og film-fremviser, spillmaskin og mye annet.
Vi kan følge dagens rådende prinsipper for kameradesign helt tilbake til Leicas første småbildefilm-kameraer for 100 år siden, gjerne med et lukkertidshjul og en utløserknapp på toppen. Framtrekksarmen er blitt overflødig på dagens digitale kameraer, men en del kameraer har kanskje et hjul eller ratt til innstilling av lysfølsomhet, altså ISO-hastighet. Eller det er skjult i menysystemet. En eller annen søkerløsning hører også med, selv om man på små og billige kameraer bare har en LCD-skjerm på baksiden til å komponere bildet på. Foran på kameraet har man enten et fastmontert eller utskiftbart objektiv. Et eller annet sted finner vi en hendel, ring eller ratt til å endre blenderåpningen. Og så videre.
Prinsippene for form-faktoren på dagens kameraer har røtter mange tiår tilbake i tid, og det har utvilsomt sammenheng med den nevnte fotograferings-opplevelsen. Den blir best ivaretatt når kameraet er designet som et kamera., ikke som et multifunksjonsapparat som skal kunne brukes til alt mulig. Da blir det for mange kompromisser.
Den drodlingen jeg har bedrevet her om forskjeller og ulikheter, fordeler og ulemper med henholdsvis «ekte» kameraer og mobilkameraer, må ikke tolkes som om jeg har snudd ryggen til mobilkameraet. Jeg går heller ikke tilbake på spådommen min fra desember 2018 om at de to kamera-plattformene som vil gå seirende ut av krigen i kamera-markedet er ytterpunktene, mobilkameraer og fullformat-kameraer.
LES OGSÅ: Vinnerne er mobil og fullformat
Vi har riktignok fått signaler i løpet av 2019 på at APS-C-formatet er i ferd med å styrke posisjonen sin, ikke minst takket være nye speilløse APS-C-kameraer fra produsenter som Nikon og Canon. Og jeg valgte jo selv å holde meg i APS-C-verdenen av hensyn til kompakthet og pris, til tross for at jeg har fått stor sans for fullformat.
Konklusjon
Den såkalte mobilkamera-krigen har til nå først og fremst dreid seg om bildekvalitet, om det er mulig å få god nok bildekvalitet med et kamera som har så liten bildebrikke som et mobilkamera har. Der er jeg av den formening at mange av dagens mobilkameraer kan ta gode nok bilder til å dekke behovene til folk flest når det gjelder det vi kan kalle registrering av hverdagen, fritiden og familielivet der målet er familiealbumet eller kanskje en fotobok-gave til jul.
Også til mer profesjonell fotografering kan mobilkameraet være bra nok, hvis bildene bare skal publiseres på web eller i andre medier der det ikke kreves høyoppløst fotokvalitet.
For meg fremstår imidlertid brukervennlighet, betjeningsvennlighet eller det vi kan kalle kamera-ergonomi – eller mangelen på sådan – som et større problem. Men da blir ikke diskusjonen enten/eller. For meg blir det både/og.
Jeg ser for meg en framtid med et sømløst skifte mellom mobilkamera og «ordentlig» kamera, enten det sistnevnte nå er et kamera i Micro Four Thirds-format, APS-C-format eller fullformat. Jeg ser for meg at jeg hyppigere enn før kommer til å ta med meg mitt nye speilløse kamera ut, siden det er så kompakt og reisevennlig, men jeg ser også for meg at jeg ofte vil være godt fornøyd med å kunne bruke mobilkameraet hvis det bare er det jeg har med meg.
Skal vi med dette gå så langt som å fastslå at mobilkamera-krigen nå er slutt og at mobilkameraer og ordentlige kameraer heretter vil leve sammen i fredelig harmoni, hvor brukerne av de to kameratypene vil slutte å krangle og mobbe hverandre. Fordi de fleste kameraentusiaster vil bruke begge deler.