Canon EOS 200D er den minste speilrefleksen i Canons sortiment. Er det egentlig noen som vil ha et så lite speilreflekskamera?
[toc] [For English version, use the language switcher.]
Samtidig med at jeg hadde Canon EOS 77D inne til utprøving for en stund siden, fikk jeg også låne med meg lillebroren, EOS 200D. Kameraet er en moderat oppgradering av Canons minste speilreflekskamera, EOS 100 D, som kom på markedet i 2013.
Egentlig er det fristende å si til dem som er interessert i EOS 200D, at de kan nøye seg med å lese omtalen som allerede ligger ute om EOS 77D, for kameraene er nesten helt like, bortsett fra størrelse og vekt. Det er bare å tenke seg at man leser om en utgave av EOS 77D som har krympet litt i vask.
LES OGSÅ: PRØVD: Canon EOS 77D – flott til video
Vel, fullt så enkelt er det ikke. Det er noen forskjeller mellom de to kameraene også på andre punkter enn størrelse og vekt. Men store er de ikke, forskjellene.
Om å gjøre å være størst
I speilrefleksverdenen er det om å gjøre å være størst. Jo større og tyngre et speilreflekskamera er, jo bedre anseelse har det. I hvert fall blant hardbarkede speilrefleksbrukere med mange års fartstid som fotograf eller fotoentusiast.
Satt litt på spissen, da. Jeg innrømmer dét.
Men det har forekommet ganske ofte at jeg i samtaler med erfarne fotografer har møtt argumentet om at et kamera må ha en viss størrelse og tyngde for å kunne holdes stødig nok til å få gode bilder i dårlig lys. Fotografene jeg snakker om her, har kanskje ikke all verdens tillit til digitale bildestabiliseringssystemer? Kanskje ikke optiske heller?
Ekstrakamera, eller det eneste…?
Et argument som gjerne brukes til forsvar for små speilreflekskameraer, er gjerne at de har en nyttig rolle å spille som ekstrakamera, tilleggskamera, reservekamera eller kamera-nummer-to (eller tre eller fire) for fotografer som allerede går og bærer på ett eller flere solide speilreflekskameraer.
LES OGSÅ: PRØVD: Nikon D7500 holder liv i speil
Da har man alltid med seg et reservekamera i fotobagen som gjør at bagen ikke blir merkbart tyngre, og i nødens stund kan man alltids sette nesten et hvilket som helst objektiv i samlingen sin på dette lille reservekameraet og komme seg i havn på et oppdrag som ellers står i fare for å falle i fisk på grunn av kameratrøbbel.
Et annet argument for så små speilreflekser som EOS 200D er at det er kjekt å ta med seg ut når man har fri og ikke gidder å dra med seg hverken fotobag eller et stort speilreflekskamera. Kjøp et lite pannekakeobjektiv til miniatyr-speilrefleksen, og du har noe som er tilnærmet et kompaktkamera, men som vel å merke fungerer som et ordentlig speilreflekskamera skal gjøre. Du føler deg fortsatt hjemme med det.
Men for å være helt ærlig tviler jeg på at det er en slik målgruppe Canon-folkene har hatt i tankene da de designet Canon EOS 200D – og forgjengeren, for den saks skyld.
Forbrukerkamera
Kameraet er nok først og fremst tenkt som et forbrukerkamera myntet på folk som kanskje ikke lenger er helt tilfreds med å bruke kompakt- eller mobilkamera, men som samtidig ikke ønsker å dra på svær kamerautrustning. Og som heller ikke vil bruke veldig mye penger på en speilrefleks og tilhørende optikk.
LES OGSÅ: PRØVD: Canon EOS M5 innfrir
Under utprøvingen har jeg satt meg selv litt i den situasjonen og rett og slett prøvd å innbille meg selv at dette er det eneste kameraet jeg har.
Og tro det eller ei – kameraet og jeg fant tonen ganske fort, og jeg tror faktisk at vi passet ganske godt sammen.
Liten søker
Naturligvis må man gi avkall på en del goder hvis man velger et så lite speilreflekskamera som EOS 200D. Det mest følbare er nok at den optiske speilreflekssøkeren er i minste laget. Så vidt jeg kan se, er den på 200D også litt mindre enn på storebror 77D, som er liten nok som det er.
I omtalen av 77D skrev jeg at noe av gleden ved å bruke speilrefleks reduseres noe når søkerbildet blir såpass smått. Dette er jo i enda større grad tilfelle for 200D.
Men det er mulig at den beskjedne søkerstørrelsen ikke betyr så mye for målgruppen, for hvis mange av kjøperne kommer fra kompaktkameraverdenen, har de kanskje ikke hatt gleden av å bruke stort og dyrt speilreflekskamera med stor søker tidligere? Og da vet de jo ikke hva de går glipp av likevel.
Godt kamera
Men hvis vi nå sier oss ferdig med dette med liten søker og små dimensjoner, som kanskje gjør at 200D passer dårlig for folk med store hender, så må jeg innrømme at jeg tross alt faller ned på en dom der jeg sier meg veldig godt fornøyd med Canon EOS 200D.
LES OGSÅ: PRØVD: Sony a6300 – vanskelig å slå
Egentlig opplevde jeg det som like bra som EOS 77D, som jeg ga godt skussmål til og en klar anbefaling av i omtalen min tidlig i oktober.
Blant annet brukte jeg de to kameraene samtidig i et videoprosjekt som jeg skrev om den gang, og det er naturligvis ikke mulig å se hvilke opptak som er gjort med de respektive kameraene.
EOS 200D er bygd over den samme Canon-teknologien som EOS 77D, og det innebærer for eksempel at også 200D er utstyrt med Canons Dual Pixel-autofokus, som mange av oss ikke kan få skrytt nok av – raskere og mer nøyaktig autofokus enn konkurrentene under de fleste lysforhold, inkludert i dårlig lys.
Les omtalen min av EOS 77D, og du får vite det meste du trenger å vite også om EOS 200D.
Men man må naturligvis ofre noe.
Autofokussystemet på EOS 200D er litt mer primitivt enn på EOS 77D, med bare ni autofokuspunkter, mot 45 på storebror.
Dessuten er EOS 200D oppgitt med en kapasitet med serieopptak på opptil fem bilder i sekundet, mens EOS 77D greier seks bilder i sekundet. Jeg vil ikke påstå at dette er noen forskjell av betydning.
Det som derimot betyr litt for meg, er at det bare er i Live View man kan stille om fra vanlige 3:2-proporsjoner under fotograferingen til for eksempel 16:9. En slik omstilling kan man ikke gjøre hvis man vil bruke den optiske speilreflekssøkeren. Dét kan man gjøre med EOS 77D.
Det er mulig jeg har litt sære vaner på dette punktet, men jeg ønsker ofte å fotografere i 16:9-innstilling. Dette har sammenheng med at jeg ofte integrerer stillbilder med videoopptak og redigerer sammen presentasjonene mine med videoredigeringsprogram. Da synes jeg det er praktisk at råmaterialet har de samme proporsjonene.
Du vil sikkert innvende at det er fort gjort å beskjære et 3:2-bilde til 16:9, ja, det kan til og med være en fordel å gjøre det i ettertid, for da har man større frihet til å velge beskjæringspunktene. Det er riktig, men for min del liker jeg å fotografere i samme utsnitt som det som skal bli sluttresultatet. Og da ble jeg litt skuffet over å oppdage at det var en liten begrensning på EOS 200D her.
Trøsten får være at enkelte konkurrerende kameraer, for eksempel Nikons forbruker-speilreflekser, ikke har noe slikt formatvalg overhodet, hverken med den optiske søkeren eller i Live View.
Apropos video: Kameraet greier Full HD-video, men ikke 4K.
Innfrir ønskene
Oppsummert vil jeg si at Canon EOS 200D er et lite og hendig speilreflekskamera som innfrir de fleste av ønskene jeg har til et lite og hendig speilreflekskamera. Søkerbilde i minste laget og litt redusert fleksibilitet på omstilling til andre formater enn vanlig 3:2-fotografering er punkter som ikke trekker karakteren ned av noen særlig av betydning.
Og kan du leve med disse begrensningene, kan jeg gjerne anbefale dette kameraet også, akkurat som EOS 77D. (Så nok en gang er anbefalingen at hvis du vil vite mer om teknologien i 200D, les artikkelen min om EOS 77D som jeg henviste til innledningsvis.)
Prisen
Canon EOS 200 er ikke bare et lite kamera, det er også en ganske rimelig portal inn til speilrefleksverdenen. Prisen for kamerahuset alene ser ut til å ligge rundt 5.800 kroner hos mange fotoforhandlere, ifølge Prisjakt.no.
Forgjengeren EOS 100D er fortsatt tilgjengelig på markedet og koster vel 4.300 kroner.
En pakkeløsning med 200D og objektivet 18-55mm f/4,0-5,6 IS STM kommer på rundt 6.750 kroner.
Egentlig er dette en ganske rimelig inngangsbillett til speilrefleksverdenen, selv om man kan få for eksempel en Nikon D3400-pakke en god del rimeligere. Og det er en vesentlig rimeligere løsning enn det nye kompakt-alternativet fra Canon, PowerShot G1 X Mark III, et APS-C-kamera med omtrent samme zoomomfang, om enn i et fastmontert ikke-utskiftbart objektiv, til 11.590 kroner.
LES OGSÅ: PRØVD: Nikons billigste er helt OK
| Brutto oppløsning | 26 megapiksler |
| Netto oppløsning | 24 megapiksler |
| Bildeoppløsning | 6.000 x 4.000 piksler |
| Brikkestørrelse | APS-C 22,3 x 14,9 mm |
| Sensortype | CMOS |
| Lysfølsomhet | ISO 100-25.600, utvidbart til 51.200 |
| Bildestabilisator | Nei |
| Fokuspunkter | 9 |
| Objektivfatning | Canon EF/EF-S |
| LCD-skjerm | 3-tommer |
| LCD-skjermoppløsning | 1.040.000 piksler |
| Søkertype | Optisk speilreflekssøker med pentaspeil |
| Søkerforstørrelse | 0,87x (0,54x omregnet til 35 mm-format) |
| Lukkertider | 30 sek.-1/4.000 sek. |
| Innebygd blits | Ja |
| Serieopptak | Inntil 5 bps |
| Videoformater | MPEG-4, H.264 |
| Mikrofon | Stereo |
| Høyttaler | Mono |
| Lagring | SD/SDHC/SDXC (UHS-1-kompatibel |
| USB | USB 2.0 |
| HDMI | Mini-HDMI |
| Mikrofonutgang | Ja |
| Hodetelefonutgang | Nei |
| WiFi | 802.11b/g/n/NFC |
| Bluetooth | Ja |
| Batteritid CIPA | Ca. 650 |
| Vekt inkl. batt. | 453 g |
| Størrelse | 122 x 93 x 70 mm |
4 Responses
Mennesket bak betyr noe, óg utstyret betyr noe. Hvorfor trenger vi i det hele tatt å diskutere slike selvfølgeligheter ut i det uendelige. Uten mennesket hadde det aldri blitt noe foto, og uten utstyret hadde det heller aldri blitt noe foto. Jeg er mildt sagt oppgitt over hvor mange som sliter å se slike selvfølgeligheter. Det er ingenting å diskutere – Dette er kun faktaopplysninger.
Årsaken til at så mange mennesker som fotograferer fortsatt sitter og diskuterer dette, er fordi folk flest sliter med sammenlikninger. Når man begynner å se på en død ting som et kamera som en forlengelse av seg selv, da tar man raskt utstyrprat svært personlig, hvilket er totalt meningsløst. Man er ikke et kamera eller noe utstyr – vi er kun oss selv som et levende individ, så det er på tide å våkne snart nå, eller?
Altfor mange fotografer er veldig opphengt i det tekniske, av denne enkle grunnen. Om man aldri tør å skille på seg selv og noe ikke levende som i tillegg er utenfor en selv, så vil en alltid gå rundt å beskytte kamerautstyr som om det skulle være en selv en beskytter. Det gir ingen mening overhodet. Jeg ser dette så altfor ofte, og jeg blir direkte sliten av å observere voksne mennesker som ikke tør dele en felles interesse for noe som foto.
La bildene tale for seg selv, så vil du finne ut at det er deg selv du trenger å finne tonen med. Det finnes ingen lidenskap eller stolthet bak selvpining.