Snart får Sonys a7- og a9-kameraer sine første reelle utfordrere. Nikon har allerede signalisert sin utfordrer, og det går sterke rykter om en utfordring fra Canon også.
[toc] Når disse linjer skrives, er det bare noen få dager igjen til Nikons lansering av sitt første speilløse fullformat-kamera. Alle detaljene om Nikons første utfordrer i denne kameraklassen er ennå ikke kjent, men Nikon har selv kommet med mange hint gjennom en serie med korte videosnutter som selskapet har lagt ut på nettet de siste ukene og dagene.
Hva Canon måtte finne på å komme med i denne klassen, er i skrivende stund – merk datoen: tirsdag 21. august 2018 – fremdeles i det blå, men «alle», i hvert fall i betydningen av de aller fleste nettsteder som skriver om kamera-teknologi og foto-nyheter, er enige om at også Canon snart vil komme med et speilløst fullformatkamera.
LES OGSÅ: Her er årets EISA-vinnere
Sony i tredje generasjon
Uansett hva som lanseres på denne fronten i høst, er det klart at de nye utfordrerne vil møte en kamerafamilie fra Sony som nå er ute i sin tredje generasjon og som byr på tre-fire sterke modeller i ulike prisklasser. Den kombinerte Sony a7/a9-klassen kan nå skilte med tre ganske nye modeller lansert i løpet av 2017 og 2018:
- Sony Alpha a7R III med 42 megapiksler og en pris på rundt 32.000 kroner.
- Sony Alpha a7 III med 24 megapiksler og en pris på rundt 23.000 kroner.
- Sony Alpha a9, superraskt sports- og action-kamera med 24 megapiksler og en pris på omlag 42.000 kroner.
I tillegg er flere av de tidligere a7-modellene fortsatt i salg, for eksempel Sony Alpha a7s II til rundt 25.000 kroner. Dette kameraet er ikke oppgradert til tredjegenerasjon ennå, men med sin 12-megapikslers fullformatbrikke er det fortsatt et aktuelt alternativ for dem som trenger et proffkamera som er spesielt konstruert for videoopptak og for fotografering i dårlig lys.
LES OGSÅ: Sony a7R II – herlig, men dyrt
Siden 2013
Det var høsten 2013 at Sony overrasket kameraverdenen med sine to første speilløse fullformat-kameraer. Før den tid hadde Sonys eksperimentering med speilløs-teknologien vært rettet mer mot forbruker- og hobby-markedet med Sonys Nex-kameraer i APS-C-format. Men i 2013 dukket altså Sony Alpha a7 og a7R opp, med henholdsvis 24 og 36 megapikslers fullformatbrikke.
I de snart fem årene som er gått siden da, er Sonys a7-familie stadig blitt både oppdatert og utvidet, i tillegg til at vi i fjor også fikk Sony a9, et kamera som ikke minst er myntet på sportsfotografer – en yrkesgruppe som hittil i stor grad har valgt å sitte på gjerdet med tanke på overgang fra speilrefleks til speilløst.
LES OGSÅ: PRØVD: Sony a6300 – vanskelig å slå
Prøvd: Sony a7R III
Kamerablogg.no fikk for en stund siden Sony a7R III på utlån fra Sony Norge i noen uker. Derfor er Kamerablogg.no nå godt forberedt på en kommende sammenligning med utfordrerne som måtte dukke opp, selv om testkameraet for lengst er levert tilbake. Men først tar vi en oppsummering av erfaringene fra utprøvingen av kameraet.
Jeg har hatt gleden av å få prøve flere av Sony a7-modellene opp gjennom årene, for eksempel a7R i 2014, som jeg i min testomtale i PC World i mars 2014 betegnet som et kamera som innledet en «ny æra for fullformat».
Jeg skrev også at de to søskenmodellene, Sony a7 og a7R, var sammenlignbare med et annet fullformat-radarpar, Nikon D800 og Nikon D610, fullformat-speilreflekser på henholdsvis 36 og 24 megapiksler. «Men begge er omtrent dobbelt så tunge som sine Sony-konkurrenter», skrev jeg.
En vektforskjell som nesten har holdt seg til våre dager. For mens Sony a7R III-kamerahuset veier 657 gram med batteri, har speilreflekskonkurrenten Nikon D850 en kamerahusvekt på 1.005 gram.
LES OGSÅ: Sony godtar norske proffer
Min viktigste kritikk mot den originale a7R var at oppstarten var treg og at kameraet støyet for mye i fotograferingsøyeblikket – høy lukkerstøy, altså. Jeg savnet også bildestabilisator i kamerahuset, blant annet fordi det heller ikke var innebygd i 35 mm-objektivet som jeg fikk med på testen.
Desto gledeligere er det å se at grunnlaget for denne kritikken er borte i Sony a7R III. En del forsvant allerede i Sony a7R II, som jeg presenterte en større omtale av her på Kamerablogg.no like før jul i 2016 etter å ha prøvd kameraet noen uker.
På modell II var oppløsning økt fra 36 til 42 megapiksler og kameraet var utstyrt med en nyutviklet CMOS-bildebrikke med baksidebelysning – back side illumination (BSI) – noe som bidro til å øke det dynamiske omfanget og redusere bildestøyen i dårlig lys. Den bakbelyste sensorteknologien går ut på at en del av elektronikken er flyttet bak sensorene på bildebrikken. Dette bidrar til at fotodiodene mer effektivt kan lese og bearbeide de innkommende lyssignalene.
Sony a7R II var også blitt utstyrt med en avansert fem-aksers bildestabilisering som jeg opplevde som en sterk forbedring fra a7R. Særlig nyttig var den i tilknytning til den nye teknologien som Sony hadde tatt i bruk for å dempe bildestøy ved at en forsterking av lyssignalene slår til på lysfølsomhet på ISO 640 eller høyere. Dette bidrar til en effektiv demping av bildestøy.
LES OGSÅ: Sony-video med trippel-sensor
Kritikken min om at a7R var et støyende kamera forsvant også ved a7R II. For det første var det nå blitt mulig å slå om til en lydløs elektronisk lukker. Du hører faktisk ikke lyd i det hele tatt fra kameraet når du har valgt innstillingen «Stille opptak», skrev jeg.
Riktignok kunne man fortsatt høre et klart og tydelig klikk både når lukkeren ble åpnet og når den ble lukket igjen. Man kunne imidlertid velge innstillingen «El. frem. lukkergard.», som aktiverte en funksjon som gjorde at man bare fikk ett klikk. En behagelig løsning hvis man vil høre at kameraet faktisk tar et bilde, men uten bråk.
Forbedringer fra a7R II til a7R III
Sony hviler imidlertid ikke på sine laurbær, og a7R III byr på flere viktige forbedringer sammenlignet med a7R II-modellen. Selv om prosessoren i utgangspunktet er den samme, en 42-megapikslers BSI CMOS-prosessor, er bildeprosesseringen blitt raskere, i tillegg til at støynivået er redusert ytterligere.
Videre har både den elektroniske søkeren og LCD-skjermen på baksiden fått høyere oppløsning. LCD-skjermen har nå en oppløsning på 1.440.000 piksler, mot 1.228.800 piksler på forgjengeren. Søkeren, med høy søkerforstørrelsesgrad på 0,78x, har nå en oppløsning på over 3,6 megapiksler, mot vel 2,3 megapiksler hos a7R II. Dette er trolig en viktig forbedring på et kamera som er nødt til å slåss mot mange speilrefleksfotografers skepsis til elektroniske søkere – dette er fortsatt noe av det som det krangles mest om i debatten på nettet nå i forkant av lanseringen av Nikons første konkurrent i markedet for speilløse fullformat-kameraer.
LES OGSÅ: Blits-flaggskip fra Sony
En annen kraftig forbedring på Sony a7R III i forhold til modell II er at hastigheten på serieopptak er økt fra fem til ti bilder i sekundet. Nikon D850 og Canon EOS 5D Mark IV opererer her med sju bilder i sekundet, til sammenligning.
Sony a7R III har videre fått to SD-kortplasser, en for kort opptil UHS-I-klassen og den andre for den enda raskere UHS-II-klassen. Noe som sikkert ikke minst bryllupsfotografer vil sette pris på – litt bedre sikkerhet mot at minnekort-trøbbel kan ødelegge viktige bryllupsfotografier som man ikke kan få tatt om igjen.
En vesentlig forbedring på a7R III er at batterikapasiteten er økt fra beskjedne 290 bilder – etter CIPA-standarden – til 650 bilder per ladning. Det er riktignok langt igjen til Nikon D850s batterikapasitet på 1.840 bilder, men allikevel en viktig forbedring. At det også har bidratt til å gjøre batterigrepet litt større og vekten litt høyere – opp fra 625 til 657 gram – er en annen sak. Men mange mener at det litt større batterigrepet bidrar til å gi kameraet litt bedre ergonomi.
Det gjør også den nye joysticken på baksiden som kan brukes som et alternativ til den berøringsfølsomme skjermen til blant annet å flytte fokuspunktet.
I tillegg har kameraet fått en forbedret øye-autofokus som er veldig hendig når man tar personbilder og portretter.
LES OGSÅ: Sony a9-egenskaper drypper nedover
Sony a7R III har beskyttelse mot vann, fuktighet og støv, men det er ikke noe jeg har kunnet sette på prøve, så hvor god denne beskyttelsen er sammenlignet med hos speilrefleks-konkurrentene, er vanskelig å si.
Mye tung optikk
Her kommer noe som mange kanskje vil betegne som klaging over et luksusproblem: Til nesten alle Sony a7-testkameraene som jeg har fått låne av Sony Norge, er det blitt levert store og tunge objektiver, så store og tunge at jeg strengt tatt ikke har fått oppleve fordelene med et lett og kompakt speilløst kamera sammenlignet med et stort og tungt speilreflekskamera. Jeg tipper dette har sammenheng med at det har vært viktig for Sony å få fram budskapet om at selskapet produserer avansert optikk av høy kvalitet, og da blir det gjerne de litt store, tunge og lyssterke objektivene man vil vise fram, for eksempel for kamerapressen.
Til Sony a7R III-testen fikk jeg for eksempel med et Carl Zeiss-normalobjektiv, altså med fast brennvidde på 50 mm, med lysstyrke f/1,4. Det hele og fulle navnet er Zeiss Planar T* FE 50mm F1.4 ZA. Et fantastisk objektiv med imponerende bildekvalitet, men man betaler for godene med høy pris – 17.500 kroner – og høy vekt – hele 778 gram.
Jeg har også hatt Sonys 100 mm med lysstyrke f/2,8 inne, et objektiv i Sonys høykvalitets G Master-familie, med en vekt på 700 gram – og også dette til en pris på 17.500 kroner.
LES OGSÅ: PRØVD: Vil Sony a99 II berge A-fatningen?
Dermed har jeg ruslet mye rundt med en kamerahus- og objektiv-kombinasjon i vektklassen 1,3-1,5 kg, noe som har ført til at jeg har mistet noe av følelsen av hvor mye mindre og lettere et speilløst fullformatkamera er sammenlignet med et ditto speilreflekskamera.
Naturligvis er det viktig for en aktør som Sony å vise at man kan levere førsteklasses optikk når man vil konkurrere med optikk-giganter som Nikon og Canon. Men jeg tror at markedet for speilløse fullformat-kameraer også trenger en del lett og kompakt optikk som gjør at brukerne til fulle får nyte fordelene av en mer kompakt kamerakonstruksjon. Noe som gir gatefotografene blant oss noe à la en Leica-følelse, liksom.
Men bevares – Sony-objektivene som jeg nevnte, bidro til å gi flotte fotograferingsopplevelser da jeg hadde dem på lån. Ikke minst det lyssterke 50 mm-objektivet var i flere uker mitt favorittobjektiv – sammen med a7R III-kameraet – når jeg var ute og gjorde portrettintervjuer for Computerworld. Nå kan jo ikke dette månedsmagasinet måle seg med moteblader og den slags når det gjelder krav til bildekvalitet på forsiden, det er fortsatt mer vanlig avisfoto-kvalitet som gjelder selv etter omleggingen fra tabloid ukeavis til glossy A4-månedsmagasin. Men aldri har vel stripene i IT-direktørenes dyre dressjakker vært skarpere enn på portrettene jeg tok med det tunge 50 mm-objektivet med lysstyrke f/1,4. I så måte var nok disse objektivene med på å sikre at Sony a7R III fremstår som et kamera av svært høy kvalitet.
4K-video
Naturligvis kan Sony a7R III håndtere 4K-video, som hentes fra et område av bildebrikken tilsvarende et Super 35-felt, det vil si omtrent i ASP-C-størrelsen, og basert på videoopptak som i utgangspunktet er 5K. Altså det som på engelsk kalles «oversampled» og som nedskaleres til 4K. Alternativt kan man gjøre 4K-opptak fra hele bildebrikken. I teorien skal Super 35-opptak gi best gjengivelse av detaljer, men for en hjemmevideo-person som meg var det i praksis ikke mulig å se noen forskjell.
LES OGSÅ: – Nå er Sony en av de store
Videokvaliteten er høy, særlig hvis man velger å lagre videoopptakene i XAVC-S-format, selv om også den eldre AVCHD-standarden er støttet. I beste kvalitet får man bitrate på 60 eller 100 megabit per sekund i 4K, og 1.080/120p for høykvalitets langsom-kino. Full HD med 1.080p med 60, 30 eller 24 bilderuter per sekund fås med maks bitrate på 50 Mbps.
Videoopptak som lagres i kameraet er i 8-bits 4:2:0-komprimering, men man kan få litt høyere videokvalitet ved lagring i 8-bits 4:2:2-komprimering på ekstern HDMI-opptaker.
Kameraet støtter profesjonelle gammaprofiler som S-Log2 og S-Log3 for dem som vil drive med avansert fargegradering på pc-en etter at opptakene er gjort.
Støtten for følgefokus er noe begrenset under videoopptak og er mest knyttet til sentrum i videobildet.
OK på høye ISO-tall også?
Sony a7R III kan kjøres opp en ukalibrert ISO-innstilling på hele ISO 102.400. Det ordinære ISO-omfanget går fra ISO 100 til ISO 51.200, men kan altså utvides ukalibrert nedover til ISO 50 og oppover til den nevnte grensen på ISO 102.400.
Jeg ble veldig imponert over hvor godt kameraet håndterer en ISO-hastighet på ISO 102.400. Jeg tok noen testopptak henholdsvis med og uten bildestøyreduksjonen påslått. Kameraet har, som konkurrentene, to typer støyreduksjon, en for lang eksponering med lukkertider på over ett sekund, og for høy ISO-innstilling – sistnevnte med tre nivåer: av, lav eller normalt.
Jeg ble positivt overrasket over resultatet. Testbildet på ISO 102.400 uten støyreduksjon var i praksis helt ødelagt, men bildet som ble tatt med støyreduksjonen påslått ble faktisk såpass bra at jeg godt kunne ha tenkt meg å bruke det i enkelte sammenhenger, for eksempel på web. Nei da, bildet ble naturligvis ikke bra, men mye bedre enn jeg hadde ventet, basert på dårlige erfaringer med høye ISO-innstillinger tidligere med andre kameraer.
Konklusjon: Verdens beste?
Formuleringer som «et av verdens beste kameraer» i denne klassen eller for sin målgruppe er blitt brukt flere ganger om Sony a7R III i seriøse testomtaler på nettet, en karakteristikk som Sony av og til har måttet dele med Nikon D850, Nikons speilrefleks-alternativ med 46 megapikslers oppløsning, altså i omtrent samme klasse, det vil si fullformat-kameraer med høy oppløsning.
Jeg har hatt gleden av å prøve begge og vil ikke protestere veldig sterkt mot slike omtaler av disse kameraene, selv om jeg for min egen del kanskje vil være forsiktig med å omtale noe som helst produkt som «verdens beste».
Canons EOS 5D-familie, med EOS 5D Mark IV som ferskeste tilskudd, er også en sterk aktør i kampen om gjeve plasseringer i dette toppsjiktet, selv om oppløsningen er noe lavere, 30 megapiksler netto.
LES OGSÅ: PRØVD: Sony med super-bokeh
EOS 5DS er en fullformat-konkurrent her med enda høyere oppløsning, 51 megapiksler, men det er et kamera som ikke er blitt fornyet siden det ble lansert i 2015 og er kanskje et nisjeprodukt som som Canon ikke satser så sterkt på?
Ett av spørsmålene man må stille seg hvis man vurderer å kjøpe Sony a7R III, er om man trenger et kamera med så høy oppløsning. Jeg tror at 42 megapiksler er overkill for en god del av oss, inkludert meg selv. Nå har jeg ikke prøvd 24-megapiksler-varianten Sony a7 III ennå, men jeg innbiller meg at til mitt bruk – bortsett muligens fra portrettintervju-bildene til Computerworld – vil 24 megapiksler være mer enn bra nok. Men det er fordi de fleste av mine fotografier vises på en eller annen skjerm, riktignok gjennom hele spekteret fra mobilskjermer til stor flat-TV i stua. Jeg skriver sjelden ut bilder i større format enn A4, og jeg leies ikke inn som bryllupsfotograf.
Hvis dét hadde vært tilfelle eller hvis jeg stadig skulle forstørre opp bilder til fotoutstillinger eller ta bilder som skal publiseres i høykvalitets-tidsskrifter, ville nok a7R III vært en svært sentral kandidat til å bli mitt hovedkamera.
Uansett så står kampen på markedet nå i stor grad mellom Sony a7R III, Nikon D850 og Canon EOS 5D Mark IV – og fra i høst altså mellom dette Sony-kameraet og nye, speilløse og dermed mer likeverdige konkurrenter fra Nikon – og trolig altså også Canon.
Jeg tør påstå at Sony er beredt på konkurransen som kommer, ikke minst fordi Sony nå er oppe i sin tredje generasjon på speilløst fullformat. Men på den andre siden starter jo ikke Nikon og Canon der hvor Sony var for fem år siden, da selskapet lanserte sitt første speilløse fullformat-kamera. Det har rent mye vann i havet også for Nikon og Canon i denne perioden, og disse to aktørenes første-generasjons speilløse fullformat-kameraer starter nok på et høyere nivå enn det Sony greide for fem år siden. I klartekst: Også Nikon og Canon har utviklet mye teknologi gjennom disse årene som sikkert kommer til nytte nå når de to produsentene kaster seg ut på markedet for speilløse fullformat-kameraer.
Så vi går en spennende høst i møte.
