Annonser

Kameranytt

KAMERANYTT.NO

PRØVD: Nikons billigste er helt OK

Nikon D3400
NIKON D3400: Nikons minste speilrefleks – rent forbrukerprodukt, eller også noe som kameraentusiaster bør ta en titt på? (Foto: Nikon)

De som ønsker seg et lett og lite systemkamera, men sverger til ekte speilrefleks, bør ta en titt på Nikons innstegsmodell, D3400. Blant annet er det alltid oppkoblet.

Nikon D3400 er det minste og rimeligste blant de nyere speilreflekskameraene fra Nikon, lansert høsten 2016. Med en kamerahusvekt på bare 395 gram inklusive batteri utgjør kameraet et reelt alternativ til de rimeligste speilløse systemkameraene.

Bare til sammenligning: Nikon D500 veier 860 gram og Nikon D5 nesten halvannen kilo – uten at vi skal trekke sammenligningen videre…

Jeg har prøvd Nikon D3400 sammen med en de nye, lette AF-P-telezoomene til Nikon, med brennviddeomfang 70-300 millimeter, som tilsvarer 105 til hele 450 mm omregnet til 35 mm-format. I tillegg har jeg prøvd kameraet med flere av min egne litt eldre Nikon-objektiver.

Jeg ble begeistret for kameraet og det medsendte objektivet. Men jeg innser at kameraet sikkert kan være av begrenset interesse for ivrige fotoentusiaster.

LES OGSÅ: Nikon helt i hundre 

Hovedmålgruppen til Nikon D3400 er i utgangspunktet ikke dem som allerede er drevne speilrefleksfotografer. Kameraet retter seg åpenbart mot folk som ønsker noe mer enn det som små kompaktkameraer eller mobilkameraer kan by på, men som ønsker å beholde enkelheten fra kompakt- og mobilverdene når de går over til et mer avansert kamera. Kjørt på «autogrønt» gir D3400 ypperlige bilder i mange situasjoner uten at man trenger å tenke på innstillinger.

Speilløs-alternativ

Samtidig er kameraet og den mest aktuelle optikken for dette kameraet noe som fremstår som et troverdig alternativ for dem som blir tutet ørene fulle av argumentet om at nå må de satse speilløst i stedet.

Et viktig speilløs-argument er jo at i denne klassen er ikke bare selve kameraet lett og lite, men at det også gjelder optikken, som kan designes mindre fordi speilløskameraene har mindre objektivfatning som sitter tettere på bildesensoren.

Nikon D3400
PAKKEN: Nikon D3400 med to av objektivene som det gjerne selges i pakkeløsning med, de to AF-P-objektivene på henholdsvis 18-55 mm og 70-300 mm. (Foto: Nikon)

Her prøver åpenbart Nikon å slå tilbake med en kombinasjon av et lett og kompakt speilreflekskamera som kan utstyres med ny, lett og kompakt optikk som til sammen utgjør et godt speilløs-alternativ.

Samtidig kan dette være utgangspunkt for at den som starter med en Nikon D3400, kan vokse inn i en av de mest velutviklede speilrefleksfamiliene på planeten, dersom man senere skulle ønske å gå den veien.

Tilleggskamera

Og her øyner jeg faktisk også en åpning for at Nikon D3400 i kombinasjon med de letteste Nikkor-objektivene kan fange litt interesse hos erfarne Nikon-fotografer som allerede eier speilrefleksutstyr fra Nikon, altså hos entusiastene som jeg innledningsvis avskrev som aktuelle D3400-kjøpere.

Tenk deg at du kanskje har flere Nikon-speilreflekser i de litt større og dyrere klassene. Tenk deg videre at du stadig irriterer deg over den dessverre altfor riktige påstanden om at selv om dette er ypperlig fotografiverktøy, hender det litt for ofte at du lar kameraene være hjemme – eller på jobben – når du skal ut uten å ha planlagt noe fotografering.

Og så kommer du over et motiv som gjør at du er sint på deg selv for at du ikke tok med deg et kamera. La oss si at du samtidig synes mobilkameraet i lommen er for spinkelt verktøy til det aktuelle motivet.

Nå angrer du kanskje på at du ikke har latt deg friste til en kjøpe en speilløs kombo.

Nikon D3400
ALLTID MED: Det fine med et lite kamera som Nikon D3400 er at man så å si alltid kan ha det med seg og ta bilder av motiver som plutselig dukker opp. Her en ikke-varslet kanefart, fotografert med Nikon D3400 og 70-300 mm-objektivet på 75 mm, tilsvarende 112 mm, på ISO 800 og 1/60 sekund på blender f/4,8. (Foto: Toralv Østvang)

I denne situasjonen tror jeg faktisk at Nikon D3400 sammen med et av de minste og letteste Nikkor-objektivene faktisk kan gjøre jobben som et reelt speilløsalternativ.

Det er min dom etter å ha fått prøvd kameraet noen uker.

LES OGSÅ: Mer SnapBridge fra Nikon

Selv ville jeg for egen del kanskje ha vurdert å gå ett steg opp til nye Nikon D5600, som veier bare 70 gram mer – men som har funksjoner jeg savner hos D3400, som berøringsfølsom skjerm og full WiFi-støtte. Men dessverre er det også et nesten dobbelt så dyrt kamera, til rundt 8.000 kroner.

Nikon D3400

Nikon D3400 er et lett og lite kamera i typisk moderne Nikon-stil. Ergonomisk sett har det ganske bra design, særlig med den skråstilte utløserknappen på toppen av håndgrepet som også rommer batteriet.

Kameraet er bygd rundt en 24 megapikslers CMOS-sensor i APS-C-størrelse – ifølge ryktene levert av Sony. Den nærmeste konkurrenten fra Canon, Canon EOS 1300D, har lavere oppløsning, 18 megapiksler, men er samtidig noe rimeligere. Ønsker du en Canon-speilrefleks på 24 megapiksler, må du opp på EOS 750D til oppunder 7.000 kroner.

Ellers har Nikon D3400 et greit, om ikke imponerende fasedetekterende autofokussystem basert på 11 fokuspunkter, med senterpunktet som et kryssmålingspunkt.

Når man svitsjer til Live View, blir fokussensoren skjult av speilet som på alle speilreflekskameraer, og da overtar en kontrastdetekterende autofokusløsning som sliter litt i dårlig lys og ved motiver i bevegelse.

Kameraet håndterer serieopptak på opptil fem bilder i sekundet, om enn i forholdsvis små serier, og det kan ta opp video i Full HD-kvalitet på opptil 1080/60p, det vil si med opptil 60 bilderuter i sekundet. Men altså ikke 4K-video.

Nikon D3400
RYDDIG: Betjeningsmessig er Nikon D3400 et ryddig kamera, kanskje litt for ryddig for erfarne speilrefleksbrukere som gjerne vil ha litt flere knapper, hjul og ratt tilgjengelig. (Foto: Nikon)

Nikon-folkene har åpenbart lett med lupe etter innsparingsmuligheter under designarbeidet med D3400, og de har fjernet den eksterne porten for lydkontakt. Under videoopptak får man altså bare tatt opp lyd via den innebygde mikrofonen. Dette er synd, for Nikon har en kjekk, liten ekstern mikrofon som kan plasseres i blitsskoen og som bidrar til litt bedre lyd på videoopptakene. Men den forutsetter altså at kameraet har plass for kontakten i kabelen fra mikrofonen.

På den andre siden er det mulig å få bedre lydkvalitet ved at man bruker et av de nye AF-P-objektivene, som «forstyrrer» videoopptakene mindre under fokusering og zooming enn eldre objektiver.

Ellers er det mye som er likt fra forrige modell og opp til D3400, som riktignok er blitt noe lettere enn forgjengeren, tross uendrede dimensjoner.

Det er også grunn til å merke seg at batteritiden er blitt mye bedre, med CIPA-tall på 1.200 bilder, mot maks 700 på forgjengeren. Dette kan skyldes at blitsen er litt svakere enn tidligere.

LES OGSÅ: Nikon lanserer fristelser

I tillegg til å bruke søkeren til å komponere bildene kan man også slå på Live View-funksjonen og komponere bildet på LCD-skjermen på baksiden. Det er en ganske ålreit tre-tommers skjerm, men den kan vel å merke ikke vris i noen retning, og den er heller ikke berøringsfølsom. Det siste er kanskje et drawback for dem som nettopp har rykket opp fra mobilkamera og som er vant til betjening via touch-skjerm.

Et drawback som Nikon D3400 deler med mange speilreflekskameraer er at autofokusen har lett for å være litt tregere i Live View enn det man gjerne opplever med de nyeste speilløse konkurrentene. I dårlig lys merker man at autofokusen kan bli stående og «stange» litt i Live View, mens den virker både kjappere og sikrere når man betrakter motivet gjennom søkeren.

Lysfølsomheten går fra ISO 100 til ISO 12.800, med ukalibrert ISO 25.600 som øverste innstilling. Man ser knapt tilløp til bildestøy på ISO 800, og på ISO 1.600 og ISO 3.200 kommer man også brukbart ut av det, selv om bildestøyen da begynner å bli merkbar.

Hva er AF-P?

Nikons objektiver, som har merkevarenavnet Nikkor, har gjerne bokstavkombinasjonen AF-S foran modellnavnet. AF-betegnelsen viser at det er et autofokusobjektiv, og den påfølgende S-en står for «Silent Wave Motor», forkortet SWM, som er betegnelsen på en svært stillegående «ultrasonisk» fokusmotor. Teknologien ble innført i 1996. Erkerival Canon har den samme teknologien under betegnelsen USM.

Nikon D3400
KOMPAKT OG LETT: Det nye AF-P-objektivet Nikkor 70-300 mm er lett og lydløst – og en god konkurrent til kompakte objektiver til de speilløse konkurrentene. (Foto: Nikon)

Tidlig i 2016 kunngjorde Nikon at selskapet ville ta i bruk en autofokusmotor-teknologi som genererte betegnelsen AF-P. P-en står for pulsmotor, også kalt en «step motor», en elektrisk motor der en elektromagnet trekker et hjul rundt, med bevegelsen delt opp i mindre steg – derav «step motor»-betegnelsen.

Slike pulsmotorer brukes til mange slags formål og i mange forskjellige typer utstyr, inkludert altså som fokusmotor i objektiver. Til forholdsvis lav kostnad gir pulsmotoren en høy grad av styring og presisjon, den anses som veldig holdbar og egner seg ikke minst til å styre bevegelser preget av hyppige stopp- og snuoperasjoner – med andre ord ypperlig for fokusering.

I tillegg er AF-P-objektivene enda mer stillegående når det gjelder autofokus, og også zoommekanismen er bygd for å generere minst mulig lyd. Dette er med på å gjøre de nye pulsobjektivene velegnet til videoopptak.

Før pulsobjektivene ble lansert til Nikons speilreflekskameraer hadde Nikon samlet en del erfaring med teknologien i forbindelse med optikken til den kompakte, speilløse Nikon 1-familien.

LES OGSÅ: Portrettkrig: iPhone, Nikon og Panasonic 

I skrivende stund finnes det bare fire AF-P-objektiver i Nikons ellers så gigantiske speilrefleks-objektivutvalg, eller i praksis bare to, for hvert av dem fås med eller uten vibrasjonskontroll, derav totalt fire varianter.

De to (eller fire) kom begge i salg samtidig med Nikon D3400 og er henholdsvis en standardzoom med brennvidde på 18-55 mm (tilsvarende 27-82,5 mm) og en telezoom med brennvidde på 70-300 mm (tilsvarende 105-450 mm).

Standardzoomen har lysstyrke på f/3,5 i vidvinkelmodus og f/5,6 i telemodus, mens telezoomen har en lysstyrke på f/4,5 i 70 mm og f/6,3 i 300 mm.

Mens vi er inne på forkortelser knyttet til Nikons objektiver, kan vi ta med at begge disse zoomobjektivene har med en G i navnet. Det indikerer at dette er objektiver med plastfatning i stedet for metallfatning. Plast er med på å holde pris og vekt nede, som i sammenheng med fokus på størrelse og vekt i denne kameraomtalen er positivt. Men i teorien kan det også være med på å holde presisjon og holdbarhet nede i noen grad.

Og to av variantene har altså VR med i navnet, hvilket indikerer vibrasjonsreduksjon. Ikke minst på teleobjektiver er vibrasjonsreduksjon viktig. Ifølge Nikon kan vibrasjonsreduksjonen på 18-55 mm-objektivet kompensere for fire blender- eller lukkesteg målt etter CIPA-standarden. Potensielle Nikon-kjøpere bør være obs på at Nikon ikke har vibrasjonsreduksjon innebygd i kamerahusene på sine speilreflekskameraer, men tilbyr optisk stabilisering i mange objektiver.

Det var telezoomen jeg fikk med på lånet da jeg hadde D3400 på prøve. Dermed fikk jeg en nyttig sammenligning i utviklingen i objektivteknologien, for i hyllen har jeg en over 10 år gammel forgjenger, en AF Nikkor 70-300mm 1:4-5.6 G. Her har det skjedd mye. Da jeg satte det gamle objektivet på D3400, fokuserte det langsomt og med kraftig fokusmotorstøy, mens det nye fokuserte lynraskt og lydløst.

LES OGSÅ: Nesten lydløs pulsmotor fra Nikon 

De to nye AF-P-objektivene er kompakte og ganske lette. 18-55 mm-objektivet veier cirka 205 gram, mens 70-300 mm-objektivet veier cirka 415 gram. Dette gjelder VR-versjonene, variantene uten VR er 10-15 gram lettere.

Jeg driver ikke med kamera- og objektivtesting på testlab-nivå og har ikke noen måleresultater å vise til, men det generelle inntrykket jeg satt igjen med etter å ha prøvd 70-300 mm-objektivet i to-tre uker, var at det fokuserte superraskt og som regel svært nøyaktig.

Ønsker man spontant å fokusere manuelt, er det bare å vri fokusringen uten noen omstillinger for øvrig. Fokusringen er knyttet til objektivets fokusmotor, så selve fokuseringen skjer elektronisk også i manuell modus.

Det som imidlertid er litt uvant med disse AF-P-objektivene, er at det ikke er noen bryter på dem til å stille om til permanent manuell fokusering, dersom man ønsker det i en fotosesjon. Det samme gjelder når man vil slå vibrasjonsreduksjon av og på – for eksempel er det aktuelt å slå VR av når man bruker kameraet på stativ. Dette gjøres i kameraets menysystem og kan oppleves som litt tungvint. Jeg antar at det ligger en aldri så liten besparelse i dette også.

18-55 mm-objektivet har imidlertid en knapp som brukes til å trykke sammen objektivet når det ikke er i bruk, noe som gjør kameraet veldig kompakt med dette objektivet påsatt.

I utgangspunktet er det ikke så mange av Nikons speilreflekskameraer som støtter auto/manuell fokusomstilling i menysystemet, så hvis man ønsker å bruke disse objektivene på andre kameraer enn D3400, er man trolig avhengig av at Nikon legger ut firmware-oppdateringer.

Nikon D3400
DETALJENE: AF-P DX Nikkor 70-300 mm-objektivet hadde ingen problemer med mange små detaljer i dette julemotivet, tatt håndholdt på brennvidde 195 mm, tilsvarende 292 mm, på 1/30 sekund på blender f/5,3. (Foto: Toralv Østvang)

70-300 mm-objektivet er forøvrig skarpt i de fleste innstillinger, om enn litt mykt på minste blenderåpningen. Noen portretter jeg tok med objektivet viste ettermiddagsskjeggstubbene såpass tydelig at jeg fant det tryggest å kjøre en hudmykner-funksjon i bildebehandlingsprogrammet før jeg oversendte bildene…

Man kommer ganske tett innpå motivet, ettersom 70-300 mm-objektivet kan fokusere ned til 1,1 meter.

Alltid oppkoblet

Nikon D3400 er blant de første kameraene som kommer med Nikons nyeste trådløs-funksjonalitet, SnapBridge. Systemet er på dette kameraet basert på den strømgjerrige Bluetooth LE-teknologien – LE står for Low Energy. I motsetning til for eksempel Nikon D500 er SnapBridge her bare implementert med Bluetooh. D3400 har altså ikke full WiFi, og kommunikasjonsløsningen kan ikke brukes til å fjernstyre kameraet og ta bilder fra mobiltelefonen. D500, som jeg vel å merke ikke har prøvd ennå, kan man derimot fjernstyre via SnapBridge med kommunikasjon via WiFi, som imidlertid er mye mer strømkrevende enn Bluetooth LE.

På D3400 kan man sette opp systemet til å være kontinuerlig oppkoblet, og dette er fordelen ved at løsningen bare bruker Bluetooth LE, som trekker veldig lite strøm.

Jeg må imidlertid medgi at jeg var litt skuffet over løsningen, for bildene jeg overførte til mobilen, kom frem i beskjeden oppløsning, rundt maks to megapiksler. Greit nok for bilder som skal rett ut på Facebook, men ikke særlig praktisk for dem som vil benytte denne trådløsfunksjonen som et alternativ til å ta ut SD-kortet og sette det inn i en pc for å overføre på gamlemåten.

På kameraer der SnapBridge er implementert med WiFi, hvilket foreløpig altså vil si Nikon D500 og – så vidt jeg har forstått – D5600, kan man få overført bildet trådløst i full oppløsning. Med en Nikon D500 ville jeg altså ha kunnet overføre bildene til min iPhone, som igjen ville synkronisere bildene opp til min iCloud-konto hos Apple. Vel hjemme ville jeg så kunne starte opp det nye Bilder-programmet på Mac-en, hvor bildene man tok ute i felten allerede ville vært på plass, i full oppløsning. Men dette lar seg altså bare gjøre via SnapBridge med WiFi, ikke med kameraer som bare støtter Bluetooth, slik Nikon D3400 gjør. Der er det små filer for sosiale medier som står i fokus.

LES OGSÅ: Nikon D500 i aksjon

Men aksepterer man disse begrensningene, kan SnapBridge-løsningen på D3400 settes opp til automatisk å overføre hvert eneste nye bilde til mobilen i en slags alltid-på-modus. Kjekt hvis man på en ferietur ønsker å ta seg en Instagram-sesjon hver kveld for å gjøre dagens beste bilder tilgjengelige for slekt og venner.

Oppsummert vil jeg si at SnapBridge er et steg fremover i Nikons forsøk på å modernisere sine speilreflekskameraer og tilpasse dem til en ny tid der smartmobilen er vårt viktigste redskap både til kommunikasjon og fjernstyring – i tillegg til at mobilen er blitt vårt mest brukte kamera.

Men appen og hele løsningen demonstrerer også hvor nølende, forsiktig og nesten motstrebende kamerabransjen har vært frem til nå i å tilpasse seg en ny tid. For eksempel er det i internettfora mange som har fortalt om oppkoblingsproblemer med Android-versjonen, som kom på markedet først, og til Nikon D500 som det første SnapBridge-kompatible kameraet. Da jeg prøvde D3400-kameraet, fungerte løsningen greit mot en Android-mobil jeg brukte – fra Huawei – mens iOS-versjonen, som var sluppet ganske nylig, slet med få opprettet kontakten. Det måtte en ny iOS-oppdatering til før det fungerte.

På Apples egen iTunes-nettside om SnapBridge-appen er det en bruker som har lagt inn en vurdering under tittelen «worst app ever». I rettferdighetens navn skal det sies at det også er brukere som har gitt løsningen godt skussmål.

LES OGSÅ: Nikon D3400 overfører bilder automatisk 

SnapBridge har altså rom for forbedringer – jeg ser frem til å følge videreutviklingen av SnapBridge.

Foruten Nikon D500 og D3400 er SnapBridge også tilgjengelig på noen av Nikons kompaktkameraer.

Nykommeren D5600, lansert i november i fjor, støtter også SnapBridge og har altså – som D500 – WiFi-støtte i tillegg til Bluetooth. Dermed kan det også overføre bilder i full oppløsning. Men paradoksalt sto ikke dette kameraet oppført på en av Nikons egne nettsider med oversikt over SnapBridge-kompatible kameraer, sjekket nå i februar.

Skrytelisten

Listen over positive punkter knyttet til Nikon D3400 bør etter min mening inneholde disse punktene:

Lite og lett: Som jeg har gjort grundig rede for i innledningen, er lav størrelse og vekt et stort salgsargument for Nikon D3400. Jeg trenger ikke å gå videre på dette her.

God bildekvalitet: Selv om dette er det rådende billigkameraet blant Nikons speilreflekser, er det ingen fare for at noen kommer til å si til deg at det er tydelig at du tok dét bildet med Nikon D3400. Bildekvaliteten er med andre ord på godt Nikon-nivå. Statistisk sett er det vel sannsynlig at en større andel av bildene som er tatt med Nikons rimeligste kameraer også er tatt med noen av Nikons rimeligste objektiver og at det i noen grad kan påvirke bildekvaliteten noe, men det er vel høyst hypotetisk. Viktigere er det at bildebrikken byr på et svært godt dynamikkomfang som gjør det mulig å få fine bilder av motiver som inneholder både høylys og mørke partier. Brukere som er innstilt på å jobbe litt med bildene i sitt bildebehandlingsprogram etterpå, kan for eksempel ta bilder i Raw-format, eksponere etter høylysfeltene og deretter dra opp de mørkere områdene på pc-en etterpå. I mange tilfeller går dette bra uten at det oppstår fargestøy i skyggepartiene. Alternativt kan man ta bilder i JPEG og utnytte funksjonen som jeg tar opp i neste punkt, Active D-Lightning. Alt i alt gjør bildekvaliteten som D3400 byr på, dette til et av de beste kameraene i sin klasse vurdert etter bildekvalitet, både i JPEG- og Raw-modus.

Nikon D3400
RYDDIG: Betjeningsmessig er Nikon D3400 et ryddig kamera, kanskje litt for ryddig for erfarne speilrefleksbrukere som gjerne vil ha litt flere knapper, hjul og ratt tilgjengelig. (Foto: Nikon)

Active D-Lightning: Det er mange år siden Nikon introduserte Active D-Lightning i sine kameraer, og funksjonen er tatt med videre i Nikon D3400. Dette er en funksjon som bare fungerer med JPEG-bilder, ikke på Raw-bilder, men som jeg alltid har vært begeistret for. I mer avanserte Nikon-kameraer kan man riktignok fininnstille funksjonen i normal, lav og høy modus. Men selv om man på D3400 bare kan slå den av og på, er funksjonen veldig nyttig. Det den gjør, er å undereksponere noe for at høylys-elementer i bildet ikke skal blåses ut i helt hvitt, samtidig som skyggepartier og mellompartier blir programvaremessig «pumpet opp» litt av kameraets signalprosessor. Selv om effekten er moderat, bidrar den til å gjøre en del bilder litt bedre.

Bilderedigering i kameraet: Som mange andre Nikon-kameraer av nyere dato byr også D3400 på ganske avanserte muligheter for bilderedigering direkte i kameraet. Personlig gjør jeg all bilderedigering på pc i ettertid, men med tanke på at de trådløse overføringsmulighetene nå gjør det enklere enn noen gang å kjøre bilder direkte ut på sosiale medier eller å dele dem på andre måter med familie, venner og kjente, er det fint at denne muligheten finnes.

Guide-modus: Dette er en hjelpefunksjon som Nikon har kjørt en stund på sine forbrukerkameraer og som gir mange nyttige tips til nybegynnere. Kameraet har også ti effekter å velge blant for ferdige oppsett til blant annet nattfotografering.

Kritikklisten

Listen over negative punkter knytet til Nikon D3400 er ikke så lang, men bør etter min mening inneholde disse punktene:

Støvfjerning: Åpenbart for å spare noen kroner har Nikon tatt bort «risteeffekten» som sørger for å fjerne eventuelle støvkorn fra bildebrikken, altså det som kalles ultrasonisk støvfjerning. Denne funksjonen er riktignok aldri noen garanti mot støv på bildebrikken i noe kamera, så det betyr kanskje ikke all verden at funksjonen er fjernet, men det er med på å gi inntrykk av at dette er et utpreget billigkamera, særlig fordi funksjonen var til stede på forrige modell i denne serien, D3300. En tvilsom nedgradering.

Liten søker: En kritikk som rammer mange speilreflekskameraer i samme klasse, også hos erkerivalen Canon, er at søkerbildet er ganske lite. Dette tenker man kanskje ikke over hvis dette er det første speilreflekskameraet man prøver, men alle som har brukt litt større og dyrere speilreflekser, vil nok oppleve det som en svakhet.

Menytvang: Med dette mener jeg at Nikon D3400 i likhet med konkurrenter i denne klassen tvinger brukeren til å anvende menysystemet til en del endringer av innstillinger som dyrere speilreflekser gjerne har en knapp, en spak eller et hjul til å bruke. Hvis man for eksempel skal endre både lukker og blender manuelt, finnes det ikke noe eget betjeningshjul for hver av disse funksjonene. Man må ta omveier. Til Nikons forsvar kan jeg nevne at det nederst til venstre på baksiden er en knapp merket «i» som gir en snarvei til de viktigste menyvalgene, slik at man kan endre innstillingene rask.

Nikon D3400
BLITS: Nikon D3400 har som de fleste i sin klasse en integrert blits, men lysstyrken er beskjeden. (Foto: Nikon)

Kun 3:2: Mens konkurrenter blant annet fra Canon gjør det mulig å ta opp bilder i alternative proporsjoner, som 16:9, 4:3 og 1:1, byr Nikons speilreflekser i denne klassen kun på ett format: standardproporsjonen 3:2. Noen av oss liker å ta opp en blanding av stillbilder og video fra for eksempel en ferietur og sette disse opptakene sammen med programvare for videoredigering til en samlet videopresentasjon med bakgrunnsmusikk. Selv om 3:2-bilder enkelt kan beskjæres til 16:9-proporsjoner i ettertid, liker noen av oss å ta bildene og videoopptakene i samme format. Det letter etterarbeidet, og min erfaring er også at det er morsommere å komponere bildene i søkeren slik du vil at de skal se ut til slutt. Derfor opplever jeg 3:2-begrensningen som … ja, en begrensning.

Prisene

Hos de ledende forhandlerne koster Nikon D3400-kamerahuset rundt 4.500 kroner, mens det er mulig å få det for vel en hundrelapp mindre hos enkelte av nettbutikkene.

Pakkeløsningen med 18-55 AF-P-objektivet med vibrasjonsreduksjon (VR) – formelt navn AF-P DX Nikkor 18-55m f/3.5-5.6G VR – fås for rundt 5.000 kroner, noe som må anses som en kraftig pakkerabatt, for dette objektivet koster rundt 2.300 kroner kjøpt separat, med vibrasjonsreduksjon (VR). Man får det separat for i underkant av 2.000 kroner uten VR.

Ønsker man en pakkeløsning med D3400-kamerahuset, 18-55-zoomen og 70-300 mm-zoomen, begge de omtalte AF-P-objektivene med vibrasjonsreduksjon, ligger pakkeprisen på rundt 8.900 kroner.

70-300 mm-objektivet med bildestabilisator, slik vi fikk prøve det og med formelt navn AF-P DX Nikkor 70-300mm f/4.5-6.3G ED VR – koster normalt rundt 4.100 kroner kjøpt separat, ifølge Prisjakt.no. Vel å merke med VR. Uten VR er cirkaprisen 3.600 kroner, men jeg fraråder at man kjøper en såpass kraftig telezoom uten VR.

Alle prisene her er altså cirkapriser slik man finner dem på Prisjakt.no tidlig i februar 2017.

Annonser