Panasonic Lumix DMC-G80 oppleves som et «voksent» og «ordentlig» speilreflekskamera, selv om det er speilløst. God valuta for pengene.
[toc] Dessuten tåler kameraet en støyt. Jeg ble overfalt av en kraftig snøstorm da jeg var ute og prøvde kameraet, men uværet var nok mer plagsomt for meg enn for kameraet.
Referansen min til at G80 oppleves som et «ordentlig» speilreflekskamera, har sammenheng med at jeg stort sett bare har prøvd de mindre Panasonic-kameraene de siste årene, som GX7 og GX80, altså kameraer med en utpreget retrodesign mer i retning av rammesøker- enn speilrefleks-kamera.
G80 er derimot et kamera i rendyrket speilrefleksstil. Og da opplevde jeg det nesten som en befrielse endelig å få et Panasonic-kamera av denne typen i hendene. For selv om jeg er ganske altetende på kamerateknologier, må jeg jo vedgå at det først og fremst er speilrefleksfotograf jeg har vært i snart fem tiår. Og Panasonic Lumix DMC-G80 frir åpenbart til denne balasten som jeg har med meg.
Da har vi grundig fastslått at G80 er et moderne, speilløst systemkamera med utpreget speilrefleksdesign. Det er forholdsvis lett og kompakt, med en netto kamerahusvekt på vel 450 gram.
Forvirrende produktutvalg
Panasonic er som kjent den ene av de to hovedaktørene i Micro Four Thirds-markedet – Olympus er den andre. Begge utmerker seg med bredt produktutvalg i dette sjiktet, og Panasonics navngivning gjør at man må ha en viss peiling på hva benevnelsene sier om kameraklasse for å forstå hvor de forskjellige modellene hører hjemme. For eksempel har vi en hel bråte modeller med åtte-tall i navnet: GX800, G80, GX80, GF8 og GX8.
Wikipedia har en oppklarende liste over modellbetegnelsene i Panasonics Micro Four Thirds-familie:
- DMC-G: Standard speilløse kameraer
- DMC-GF: Skiller seg fra DMC-G-familien ved at de mangler integrert elektronisk søker
- DMC-GH: Toppklassen av Panasonics speilløse systemkameraer med utvidet videofunksjonalitet
- DMC-GM: Markedsføres som de minste kameraene med utskiftbar optikk
- DMC-GX: Entusiastkameraer som ligger mellom DMC-GF- og DMC-G-familiene
Panasonic har i tillegg en rekke andre kameraprodukter, blant annet i kompaktkamerasjiktet og som superzoom-modeller.
For øvrig bidrar Panasonic ytterligere til forvirringen ved ofte å bruke forskjellige produktnavn på det europeiske, amerikanske og japanske/asiatiske markedet. G80, som jeg altså har prøvd nå i vinter, heter for eksempel G85 på det nordamerikanske kontinent og G81 i Tyskland. De som leser kameraomtaler i utenlandske fototidsskrifter eller på utenlandske fotonettsteder, må holde tunga rett i munnen.
Pakkeløsningen
Kamerapakken jeg hadde til utprøving, var altså Lumix G80-kamerahuset med Panasonics Lumix G Vario 12-60 mm-objektiv – mer om objektivet senere. Med dette objektivet på plass sitter man med en følelse av at dette er en kameraløsning sånn midt på treet når det gjelder vekt og størrelse.
Ønsker man et lite og mer diskret gatefoto-kamera, bør man kanskje velge noe annet. Eller i hvert fall finne seg et mindre objektiv – jeg prøvde kameraet blant annet med et lite pannekakeobjektiv fra Olympus som jeg har liggende, og fikk med litt godvilje plass til det hele i lomma på vinterfrakken.
LES OGSÅ: Panasonic sikter på reisebloggerne
Men har man speilrefleksbakgrunnen som jeg skildret ovenfor, er G80 og 12-60 mm-objektivet et ypperlig kompromiss – god speilrefleksfølelse i en pakke man gjerne tar med seg overalt.
Basis-dataene
Panasonic Lumix DMC-G80 har en CMOS Four Thirds-bildebrikke med maks oppløsning på 4.592 x 3.448 piksler i 4:3-proporsjoner, som er standardoppsettet for Micro Four Thirds-kameraer.
Vi snakker altså om et kamera med nettooppløsning på 16 megapiksler og brikkestørrelse 17,3 x 13 mm, som alle vet er en god del mindre enn standard APS-C-brikkene som en del av konkurrentene kan by på.
Lysfølsomheten strekker seg fra ISO 200 til ISO 25.600 og kan utvides ukalibrert nedover til ISO 100.
Autofokussystemet er av den kontrastbaserte typen med 49 fokuspunkter, men supplert med Panasonics såkalte Depth from Defocus-teknologi, som fungerer med utvalgte Panasonic-objektiver, der objektivprofilene bidrar at kameraet lettere treffer fokus uten å måtte søke frem og tilbake. Under de fleste forhold har G80 rask autofokus.
LCD-skjermen er en tre-tommer på én megapiksel, mens den innebygde elektroniske søkeren er på vel 2,3 megapiksler.
Maks lukkertid er 60 sekunder, minimum er 1/4000 sekund med den vanlige lukkeren og 1/16.000 sekund med den elektroniske lukkeren.
Kameraet håndterer serieopptak på inntil ni bilder i sekundet, seks bilder i sekundet med kontinuerlig autofokus.
LES OGSÅ: Panasonic vedgår panoreringsfeil
For fjernkontroll og bildeoverføring støtter kameraet WiFi med standarden 802.11b/g/n.
Vekten inkludert batteri er cirka 505 gram. Dimensjonene er 128,4 x 89 x 74,3 mm.
Vellykket betjening
Betjeningsløsningene er blant kameraets største fordeler.
Selv om kamerahuset er lite, finner man to store betjeningsratt på toppen. Det til venstre sett fra fotografens ståsted er et ratt for å velge mellom enkelt- og serieopptak, aktivere selvutløser og intervallopptak samt 4K Photo-funksjonen, og et ratt for modusvalg, med de klassiske PASM-valgene, de forskjellige «intelligente auto-modusene», forhåndsprogrammerte scenevalg, kreativ videomodus og så videre.
Begge rattene er store og med klart definerte klikkposisjoner – liten fare for at man flytter til feil innstilling i vanvare.
I tillegg er det et frontratt og et bakre ratt på toppen til å betjenes henholdsvis med pekefingeren og tommelfingeren. Her bestemmer man selv funksjonene, men de brukes nok mest til å justere lukkertid og blender i en av PASM-innstillingene.
Det fremre rattet huser også utløserknappen, mens det bakre har en knapp midt i som man selv kan bestemme funksjonen til.
Stor brukertilpasning
I det hele tatt er det usedvanlig mange muligheter for brukertilpasning av G80. Inkludert den nevnte knappen er det hele seks slike fysiske knapper der brukeren selv kan være med på å bestemme funksjonen. I tillegg er det fem virtuelle knapper på LCD-skjermen som brukeren også kan endre funksjonen til.
Dette er imponerende og praktisk, men kan også by på utfordringer. Man bør nok bruke kameraet en stund og sette seg godt inn i alle valgmulighetene før man begynner å komponere sine egne oppsett. Det kan lett oppstå forvirring. Men man skal naturligvis ikke klage over å ha mange valgmuligheter…
Baksiden av kamerahuset har også en god del knapper. Selv om G80 generelt må betegnes som et ergonomisk sett ganske godt kamera, kan det hende at enkelte synes knappene på baksiden er litt små og plassert veldig tett sammen.
LES OGSÅ: PRØVD: Panasonic Lumix DMC-GX80
Uansett er det flott at kameraet byr på alle disse knapp- og hjul-baserte innstillingsmulighetene. Når man har fått tilpasset systemet til egne ønsker og behov, har man et kamera der det går utrolig kjapt å endre innstillingene. Men før man kommer så langt, må man regne med litt fomling og feilvalg. Det går over. Og det går fortest over hvis man kryper til korset og tar for seg den digitale instruksboka, som går i detalj om alle mulighetene.
Bra skjerm og søker
På baksiden av kamerahuset finner vi også LCD-skjermen, som kan vris og vendes i omtrent alle retninger man ønsker. Inkludert å vri den helt rundt, slik at LCD-skjermen blir liggende inn mot kamerahuset og ikke synes.
To fordeler med det: Skjermen ligger beskyttet mot riper og oppskraping under transport av kameraet, og man kan fotografere uten at noe vises på LCD-skjermen. Fordelen med det at det ikke er noe som lyser opp og tiltrekker seg oppmerksomhet når man fotograferer i skumringen eller i mørke.
Dette er en standard tre-tommers LCD-skjerm med oppløsning på 1.040.000 piksler. En ganske grei og lyssterk LCD-skjerm. Og så er den berøringsfølsom og er dermed kjekk å bruke i det innholdsrike menysystemet.
I tillegg kan man bruke den til å bestemme fokuspunktet når man ser på motivet i den elektroniske søkeren. Dette er en kjærkommen funksjon.
Men Panasonic har ikke vært fullt så flink som Canon på sin EOS M5, hvor man kan definere bestemte felter som brukes til fokusangivelsen. Da unngår man at man uforvarende flytter fokuspunktet med nesetippen. Dét opplevde jeg at skjedde ved en god del anledninger med G80.
LES OGSÅ: PRØVD: Canon EOS M5 innfrir
På baksiden har vi også den elektroniske søkeren, som for meg var en av de mest positive opplevelsene ved Lumix G80. Den kan riktignok ikke måle seg med søkeren på GH5, som er enda større og med enda høyere oppløsning og som jeg kommer med en separat omtale om senere. Men jeg opplevde den som større og bedre enn på mange av de små speilløse kameraene jeg har prøvd, inklusive andre Panasonic-kameraer med elektronisk søker med samme oppløsning, 2,36 megapiksler.
Som brillebruker er jeg ganske kravstor når det gjelder søkere, og søkeren i G80 har så absolutt bestått.
Over søkeren er det en sensor som gjør at kameraet kan stilles inn til automatisk å skifte mellom LCD-skjerm og elektronisk søker når man løfter kameraet opp til øyet.
Separat batteri- og minnekortplass
G80 har et tradisjonelt batterirom på undersiden, og batteritiden er oppgitt til cirka 330 bilder målt etter CIPA-standarden. Ganske ordinært her, altså. Et ekstra batteri er lurt å ha tilgjengelig.
Panasonic har sørget for å gi G80 et profesjonelt tilsnitt ved at det har separat rom på siden for minnekort, av SD-typen – kompatibelt med SD/SDHC/SDXC-standardene. På mange små kameraer er jo gjerne minnekortet plassert i batterikammeret for å spare plass. Fotograferer man mye med kameraet på stativ, er det kjekt at minnekortet ikke sitter i batterikammeret på undersiden.
På undersiden finner man også feste og kontakter for det ekstra batterigrepet, som jeg ikke har prøvd.
LES OGSÅ: Portrettkrig: iPhone, Nikon og Panasonic
På motsatt side av minnekortplassen er det et lokk skjuler henholdsvis Micro-HDMI-kontakt, USB 2.0-kontakt og mikrofoninngang. Siden kameraet har gode videomuligheter, er det nok noen som vil savne kontakt for hodetelefon til å sjekke lyden under opptak. Panasonic vil nok gjerne at disse brukerne heller velger GH5.
USB-kontakten er av MicroUSB-typen. I tillegg er det en kontakt for fjernkontrollenhet her.
Da har vi vel vært rundt hele kameraet. Vi kan ta med at det er lampe i fronten for hjelpelys til autofokus, samt at kameraet både har en liten innebygd blits og blitssko for heftigere blitsutstyr, samt annet tilbehør, som ekstern mikrofon.
Bra optikk
Med på utprøvingen fikk jeg Lumix G Vario 12-60mm / F3.5-5.6 ASPH. / POWER O.I.S. Jeg ble veldig begeistret for objektivet. I tillegg til at det gir god bildekvalitet har det også en brennvidde som er ypperlig til reisevirksomhet.
For mange vil det være det eneste objektivet man trenger, selv om jeg etter hvert sikkert ville ha ønsket å kunne supplere med en lyssterk vidvinkel og kanskje et kraftigere teleobjektiv. Og et hendig pannekakeobjektiv til en tur på byen.
LES OGSÅ: Derfor er Panasonic Lumix GH5 en milepæl
Hos Panasonic har objektivet modellbetegnelsen H-FS1260E. Brennviddeomfanget tilsvarer 24-120 mm omregnet til 35 mm-format. Objektivet veier 210 gram og er et ypperlig allround-objektiv. Det har riktignok bare middel lysstyrke – f/3,5 i vidvinkelmodus og f/5,6 i full telemodus. Et priseksempel jeg fant, lød på cirka 4.700 kroner for objektivet kjøpt separat.
Ønsker man samme brennvidde, men med mer lysstyrke, kan i stedet velge versjonen som har modellnavn H-ES12060. Da får man riktignok et litt tyngre objektiv, 320 gram, men lysstyrken er bedre, f/2,8 i vidvinkelmodus og f/4,0 i telemodus.
Og én vesentlig forskjell, synes kanskje noen: Merkevarenavnet som er inngravert i fronten, er Leica i stedet for Lumix. Prisen er cirka 10.500 kroner, så den ekstra lysstyrken og merkenavnet koster en del.
Med god optikk som det lånte 12-60 mm-objektivet og funksjoner som ansikts- og øye-detektering er det lett å få gode portretter med skarphet på rett sted – på øynene. Det erfarte jeg under hyppig fotografering av et nytt barnebarn i perioden jeg hadde kameraet på lån. Selv om jeg sikkert ikke fikk fullt utbytte av teknologien fordi så små barn sover og har øynene lukket store deler av døgnet…
God bildestabilisering er også viktig når man fotograferer i dårlig lys, noe jeg hadde mye av i den første delen av etterjulsvinteren. G80 er utstyrt med det som Panasonic kaller Dual Image Stabilization, versjon 2, som kombinerer bildestabilisering i kamerahuset og i utvalgte objektiver slik at man får mellom fire og fem lukkertrinn ekstra å gå på. Løsningen, som gir fem-aksers bildestabilisering, fungerer både med stillbilder og video, og objektivet jeg fikk med til utprøvingen var et av de første som støttet løsningen.
Er 16 MP MFT bra nok?
En del fotoentusiaster er åpenbart skeptiske til det lille Four Thirds-formatet og Micro Four Thirds-fatningen, om man skal dømme etter innleggene i en del debattfora på nettet. Trolig er skepsisen i noen miljøer enda større når man kobler formatet til en oppløsning på «bare» 16 megapiksler, som Panasonic har kjørt med på mange av sine MFT-kameraer. Noen av de nyeste kameraene har riktignok begynt å få 20 megapikslers oppløsning nå, men G80 henger fortsatt igjen på 16 MP.
Bildematerialet som jeg ble sittende igjen med etter å ha prøvd kameraet noen uker, har imidlertid styrket min tillit til MFT-formatet. I G80 er det optiske lavpassfilteret fjernet, noe som muligens bidrar til å gi bildene en ekstra touch av god skarphet. Selv om en del sikkert synes 16 megapiksler er i snaueste laget i dag, vil jeg svare at med Panasonics implementering i G80 er det mer enn godt nok for meg På den andre siden er det sikkert ikke dumt for MFT-systemet at det nå begynner å bli litt flere valgmuligheter på 20 megapiksler.
LES OGSÅ: Panasonic viser stor spennvidde
I flere tilfeller under G80-prøvingen sa jeg nok til meg selv at nå ble jeg positivt overrasket over hvor bra bildene var – dette skjedde blant annet etter en byvandring fra skumring mot skikkelig kveldsmørke.
Jeg har sett noen klage over at Panasonic kjører for kraftig oppskarping av bildene, men selv opplevde jeg det helt greit med disse bildene. Det var mer en følelse av å være positivt overrasket over at så mange bilder tatt med Micro Four Thirds-kamera så ut som om de like gjerne kunne ha vært tatt med et APS-C-kamera.
Jeg skal ikke dra det så langt som til å si at bildene så ut som om de kunne ha vært tatt med fullformatkamera, for den påstanden holder nok ikke vann. Tilløpene til kornete gjengivelse av de mørkeste partiene i en del av skumringsbildene avslører nok dette. Men en subjektiv oppsummering er at for meg holder dette i lange baner.
En svakhet ved flere Panasonic-kameraer i senere tid har vært en godt hørbar summelyd som trolig har med autfokussystemet å gjøre. Panasonic er nå kommet med en firmware-oppdatering som skal ha løst problemet, men oppdateringen kom for sent til at jeg rakk å prøve den før jeg returnerte G80-kameraet til Panasonic.
Herlig videokamera
Panasonic har satset mye på å utvikle gode videoløsninger i sine kameraer, og G80 er ikke noe unntak. Kameraet tar flott 4K-video i god kvalitet, med standard 4K-oppløsning på 3.840 x 2.160 piksler og 100 Mbps-opptaksfrekvens med henholdsvis 30 og 25 bilder per sekund. (G85 for det amerikanske markedet opererer her med 30p og 24p.) Jeg prøvde innstillingen, med godt resultat.
Men foreløpig – kanskje mest av hensyn til kompatibilitet og ytelse med eget skjerm-, TV- og redigeringsutstyr – er jeg fortsatt mest opptatt av best mulig Full HD-videokvalitet. Og her har jeg også mulighet til å fastslå at G80 innfrir til gangs. Man tilbys Full HD-mulighet på 60p og 50p på 28 Mbps, 30p og 25p på 20 Mbps og noen lavere innstillinger, alt i MP4, samt AVCHD-valgmuligheter.
LES OGSÅ: 4K-hysteriet er skivebom
Mange som tar en del video, setter pris på funksjoner som god fokusindikering ved manuell fokus samt sebrastripe-varsling for utblåste høylysområder, og G80 byr på alt dette.
Videoinnstillingsmulighetene omfatter noen profiler myntet på aktivt arbeid med fargegradering under redigeringsarbeidet etterpå, selv om det ikke matcher de profesjonelle mulighetene som GH5 byr på her.
4K-mulighetene som G80 byr på, kan også utnyttes til stillbildefotografering gjennom den såkalte 4K-fotomodusen, der man tar korte 4K-videosnutter og plukker det beste bildet til et stillbilde på åtte megapiksler.
Dette kan også utnyttes til ikke bare å sikre seg det beste action-bildet, men også til å ta sekvenser med forskjellige fokuspunkter og bestemme den endelige fokusen etterpå.
I storm og blest
Panasonic Lumix DMC-G80 markedsføres som et værbestandig kamera, med god beskyttelse mot støv, fuktighet og kulde. Og det kom godt med da jeg hadde kameraet på prøve. Midt i prøveperioden i februar måtte jeg på en jobbreise til Boston og New York, og der ble jeg overfalt av vinterstormen Niko.
I Norge har vi lett for å trekke litt på smilebåndet over amerikanernes opphausing av snøvær, men jeg skal innrømme at det føltes omtrent som de verste nordvest-stormene rundt hytta mi i Trollheimen da jeg basket meg gjennom snødrivene fra hotellet til jernbanestasjonen i Boston, mens snøen pakket seg på innsiden av brilleglassene. Heldigvis hadde jeg bestilt togbillett for den 35 mil lange turen til New York, for tusenvis av flyvninger ble kansellert i USA den dagen.
Og kameraet, som jeg hadde rundt halsen hele tiden, greide seg utmerket i snøværet. Selv om dette på ingen måte var noen vitenskapelig test av G80s evne til å motstå naturkreftene, følte jeg tillit til påstanden fra Panasonic om at Lumix G80 tåler en støyt.
Vel fremme i New York hadde snøværet gitt seg, men det var til gjengjeld bitende kaldt. 10 kuldegrader og sur nordavind fra Canada ga en «wind chill factor» som umiddelbart ga meg neglespretten under fotografering ved Ground Zero. Men igjen greide kameraet seg bra.
Konklusjon
Panasonic Lumix DMC-G80 er et kamera jeg ble mer begeistret for enn jeg trodde jeg skulle bli på forhånd. Selv om det er et forholdsvis kompakt speilløs-kamera, gir det ganske god speilrefleksfølelse for dem som gjerne vil ha det.
Generelt vil jeg si at både selve fotograferingsopplevelsen og det endelige sluttresultatet – bildene – innfridde selv når det ble stilt ganske store krav til begge deler.
For fotografer flest er naturligvis bildekvaliteten det avgjørende i vurderingen av et kamera, men vi kameraentusiaster ønsker også en god opplevelse i selve fotograferingssituasjonen. Kameraet må være samarbeidsvillig, raskt å betjene og må gi brukeren en god følelse av kontroll over situasjonen. Panasonic Lumix DMC-G80 innfri så absolutt på disse punktene.
Det perfekte kamera har imidlertid ikke sett dagens lys ennå. G80 har også forbedringspotensial.
En svakhet med G80 er at Auto ISO-funksjonen er ganske primitiv. Her er det ingen mulighet til å definere minste lukkertid i forhold til brennvidde – man må stole på at Panasonic-ingeniørene har gjort dette riktig. Auto ISO kan heller ikke brukes under videoopptak i manuell modus.
I omtalen av Canon EOS M5 nylig skrøt jeg av hvor praktisk det er å kunne reservere en del av LCD-skjermen på baksiden til det området som brukes til å flytte fokuspunktet mens man ser motivet gjennom den elektroniske søkeren. Dette er kjekt for å unngå at man uforvarende setter fokuspunktet ved at nesetippen treffer skjermen rett før man skal ta bildet. På Lumix G80 har man ikke denne muligheten, og det var noe jeg merket at jeg savnet etter å ha fått prøve denne funksjonen på Canon-kameraet.
LES OGSÅ: Speilløs-duell: Canon mot Panasonic
På den absolutt positive siden i vurderingen av Lumix G80 vil jeg anføre opplevelsen av dette er et solid bygd kamera. Det har – av forskjellige grunner – fått litt magnesiuminnhold i konstruksjonen, ikke lenger bare plast, og ser dessuten til å ha god beskyttelse mot vær og vind. Selv om jeg hverken har tatt det med i dusjen eller gjort noen form for laboratorietesting av hvor mye det tåler av vind, regn, støv og hard behandling, fikk jeg i hvert fall prøvd det i ganske kraftig uvær uten å føle noen frykt for at kameraet ikke ville tåle det.
Bruken av magnesium i kamerahuset skal blant annet ha bidratt til å gjøre slutt på et problem som Panasonic har slitt med på enkelte kameraer, med såkalt «shutter shock». Dette går ut på at små bevegelser fra lukkeren kan forplante seg i kameraet og gi uskarphet i enkelte sammenhenger. Metallbruk samt ny elektronisk lukker og andre lukkerforbedringer skal ha eliminert dette problemet, uten at jeg har hatt noen mulighet til å granske denne problemstillingen under utprøvingen.
Bildekvaliteten har jeg tidligere i artikkelen beskrevet som overraskende bra, uten at vi skal gjøre dette til den store debatten for og imot Micro Four Thirds-standarden. Den får vi ta i en annen sammenheng.
Jeg sitter også med mange fine videoopptak av mitt nyeste barnebarn, som ble født omtrent samtidig med at jeg fikk låne testkameraet fra Panasonic – men disse er naturligvis av såpass privat karakter at jeg velger å holde dem i familien.
Like etter at jeg var ferdig med å prøve ut G80, fikk jeg det nye Panasonic Lumix DMC-GH5 på prøve. Uten å foregripe tidens gang her – omtalen av GH5 er i arbeid – skal jeg bare nevne at selv om GH5 er et attraktivt toppkamera, kommer man ganske langt på vei i den retningen også med G80, til dramatisk lavere pris. Så de som drømmer om et GH5, men synes kameraet er for dyrt, bør definitivt sjekke ut G80.
LES OGSÅ: PRØVD: Vinterferie med superzoom
Konklusjon: Panasonic Lumix G80 anbefales.
Prisene
Kamerahuset Panasonic Lumix G80 ligger ifølge Prisjakt på i overkant av 9.500 kroner ved utgangen av mars 2017.
I kombinasjon med objektivet som jeg hadde inne til prøve, Panasonic Lumix G Vario 12-60 mm / F3.5-5.6 ASPH / POWER O.I.S., ligger prisen for pakken på rundt 10.600 kroner. Objektivet kjøpt separat finner vi hos Prisjakt.no for vel 4.700 kroner.
5 Responses
Hei, Beate.
Takk for hyggelig kommentar om nettstedet mitt.
Når det gjelder kameravalget ditt må jeg innrømme at jeg er litt usikker på nøyaktig hvilken Panasonic-modell du har i tankene. Som jeg har skrevet i en av artiklene mine, er det ikke så lett å holde styr på Panasonics modellnavn, både fordi flere ligner på hverandre og fordi selskapet bruker forskjellige navn på de samme produktene avhengig av hvor i verden de selges. Hvis det er Lumix DMC-GX80 du vurderer, så ga jeg dét kameraet en god anbefaling i min Prøvd-artikkel fra 30. oktober i fjor. (https://www.kameranytt.no/provd-panasonic-lumix-dmc-gx80/) I det hele tatt har jeg nok opp gjennom årene – også før jeg opprettet mitt eget nettsted og skrev kameratester hos PC World – gitt mange positive vurderinger av Panasonics kameraprodukter. Mine konkrete kjøpsanbefalinger (eller advarsler) vil være å finne i Prøvd-seksjonen på web-en min. Selv om jeg har kjennskap – på ulike nivåer – til mange kameraer, bør jeg nok begrense rene anbefalinger til de produktene jeg selv har fått anledning til å prøve, og da helst i form av omtalene i Prøvd-seksjon på web-en min.
Jeg ønsker deg lykke til med det forestående kamerakjøpet
Vennlig hilsen Toralv 🙂
Hei.
Jeg skal kjøpe et kamera til natur foto/video og kom over din blogg:) Drister meg til å spørre en ekspert som deg om hva en amøtør som meg bør velge. Har tidligere i livet elsket mørkerom men aldri vært teknisk anlagt men ønsker lilevel et avansert kamera med toppkvalitet og masse auto programmmer å velge i.
Jeg tar bilder av skyer, sjø, dyr, barnebarn, gjerne i dårlig lys og etter å ha blitt temmelig forvirret av utvalg etc etc landet jeg på Lumix DMH/X 80 med leica linsa som bonus men V 14- 70 som fast følge til langskuddene og videofilming.
Dette ble jo et langt spørsmål, men setter veldig pris på å høre om jeg har landet på rett kamera. Har også sett at telekonverter kan brukes på andre kameraer da tele autofokus til bilde og video ( med stabilisator) er det jeg er ute etter.
Veldig stilig blogg forresten
Bea