Et hendig og velbygd speilløst MFT-systemkamera med høy bilde- og videokvalitet. Det er dommen over Panasonic Lumix DMC-GX80.
[toc] I tre uker har jeg hatt Panasonic Lumix GX80 inne til utprøving, og kameraet har vært et spennende bekjentskap. Bortsett fra litt småplukk fant jeg i grunnen bare én svakhet å sette fingeren på: søkeren. Mer om den senere.
I stor grad skyldes nok min begeistring for dette kameraet at det har en størrelse og fasong som tiltaler meg.
Jeg har ikke noe imot å bære med meg et ordentlig speilreflekskamera når jeg skal ut på en jobb eller et privat fotoærend som krever godt kamerautstyr, som for eksempel at jeg får bruke et av teleobjektivene mine, som jeg bare har i speilrefleksutgaver for Nikon og Canon.
Men etter hvert som det er kommet mange gode kameraer på markedet som er både mindre og lettere, foretrekker jeg å ha et slik kamera liggende i skuldervesken eller hengende over skulderen når jeg er ute og rusler og bare vil ha et kamera tilgjengelig i tilfelle det skulle dukke opp et spennende motiv.
Dette er den store fordelen med de speilløse systemkameraene. De som er bygd etter Micro Four Thirds-normen (MFT) har i tillegg den fordelen at det finnes et ganske stort utvalg med både gode og kompakte objektiver, inkludert noen med Leica-logo.
Med en kamerahusvekt på 426 gram inklusive minnebrikke og batteri ligger Lumix GX80 omtrent på linje med konkurrenter som Olympus PEN-F og Sony a6300. Hvor kompakt løsningen som man bærer med seg faktisk blir, avhenger naturligvis av hva slags optikk man tar med seg.
Heftig vidvinkel
Da jeg prøvde Sony a6300 nylig, fikk jeg med meg to objektiver. Det gjorde jeg også med Panasonic Lumix GX80.
LES OGSÅ: Prøvd: Sony a6300 – vanskelig å slå
Det ene var et standard kit-objektiv med brennviddeomfang på 12-32 mm og som har en funksjon for innfelling når det ikke er i bruk. Dermed er det omtrent på størrelse med et pannekakeobjektiv fra Olympus som jeg har liggende – altså ekstremt kompakt.
Det andre objektivet var vesentlig større og tyngre, et ganske kostbart 12-millimeters vidvinkelobjektiv med Leica-logo, med andre ord sannsynligvis et objektiv bygd av Panasonic i Japan, men på lisens fra Leica. Leica DG Summilux 1:1.4/12 ASPH koster 15.000 kroner, altså dobbelt så mye som kamerahuset og 12-32 mm kit-objektivet til sammen. Om det er verdt pengene, kommer jeg tilbake til, men at slike løsninger er tilgjengelig viser at Micro Four Thirds-verdenen kan by på noe for enhver smak – og lommebok.
Kjært barn har mange navn
Som en del andre kameraprodusenter har også Panasonic et system med ulike navn på samme kamera i forskjellige markeder. Dette kan skape forvirring for dem som leser testomtaler på diverse utenlandske nettsteder.
Kameraet som vi her i Norge kaller Panasonic Lumix DMC-GX80, har i Nord-Amerika betegnelsen DMC-GX85. I Japan kalles det samme kameraet for DMC-GX7 Mark II. Det siste forteller i det minst litt om opprinnelsen, altså at dette er en videreutvikling av Panasonic Lumix DMC-GX7, som kom på markedet i 2013.
Mellomklassekamera
Pris- og ytelsesmessig kan vi vel si at GX80 befinner seg i mellomklassesjiktet blant MFT-kameraene. Selv om en del MFT-kameraer nå begynner å få bildebrikke med høyere oppløsning, typisk 20 megapiksler, holder Panasonic seg fortsatt på 16 megapiksler med dette kameraet.
16 megapiksler høres kanskje lite ut i dag – ikke minst for meg akkurat nå, ettersom jeg i skrivende stund har begynt å prøve ut et kamera med 42 megapikslers bildebrikke, riktignok i større format enn Micro Four Thirds.
Men megapiksel-racet betyr ikke all verden. Bildekvaliteten som GX80 byr på, er av høy klasse. Dessuten er det verdt å merke seg at kameraet ikke har noe optisk lavpassfilter, noe som bidrar til ytterligere forbedring av skarpheten i bildene.
Lumix GX80 er faktisk det første kameraet i Panasonics Lumix G-familie som er uten optisk lavpassfilter.
Stadig flere kameraprodusenter dropper optisk lavpassfilter, noe som i teorien kan øke faren for moaré-effekter i enkelte fotograferingssituasjoner, for eksempel i bilder av bygninger der mønsteret i taksteinene slår ut i moaré-effekt. Det samme kan lett skje i bilder av folk med stripete klær. Som vi vet, har nyhetsopplesere på TV gjerne hatt forbud mot å stille opp på jobben med stripete jakke og slips.
Moaré er en effekt som kan oppstå når deler av motivet har et gjentagende mønster. Formålet med det optiske lavpassfilteret foran bildesensoren er å stoppe høyfrekvent bildeinformasjon som kan forårsake moaré og fargefeil. Filteret har rett og slett til oppgave å redusere skarpheten noe.
Men dagens digitalkameraer får stadig mer høyoppløste bildebrikker med flere piksler på stadig mindre plass, noe som er med på å redusere faren for moaré – og som minsker behovet for dette filteret. Det samme gjør de stadige forbedringene av signalprosessorene i kameraene.
Ifølge Panasonic har fjerningen av det optiske lavpassfilteret gitt samme effekt som om man hadde økt oppløsningen på bildebrikken med 10 prosent.
Andre elementer som er med på plassere kameraet i mellomsjiktet, er at selv om byggkvaliteten oppleves som veldig bra, mangler kameraet beskyttelse mot støv og fuktighet som man gjerne finner på litt dyrere kameraer.
Og selv om kameraet tar utmerket 4K-video, mangler det inn- og utganger for ekstern mikrofon og hodetelefon, selv om det har fine videofunksjoner som mulighet for å justere lyd inn-nivået og støttefunksjoner for manuell fokusering (såkalt focus peaking) og sebramønster for å vise høylysområder.
Så vi kan nok trygt plassere kameraet i mellomklassen, men på en svært god plass i sin klasse, må det sies.
Fin LCD-skjerm, ikke så fin søker
Når jeg fotograferer, foretrekker jeg å bruke søkeren på kameraet fremfor LCD-skjermen på baksiden.
Riktignok finnes det noen unntakssituasjoner. Å bruke en utfellbar LCD-skjerm kan være praktisk når man tar bilder på bakkenivå – av blomster eller barn – eller når man skal ta bilder med kameraet holdt høyere enn hodene på folk foran seg.
Et annet unntak er naturligvis når jeg fotograferer med mobilkamera. Her har man jo ingen alternativ søker. Dessuten er skjermen på en mobil, for eksempel på iPhone 7 Plus, som jeg benytter nå, så mye større enn de små skjermene på de fleste digitalkameraer.
Noe av motviljen min mot å bruke LCD-skjermen til å komponere bildene på, skyldes kanskje at jeg bruker briller og ofte må ta av meg brillene for å se LCD-skjermen godt nok på nært hold. Da er det bedre å bruke en søker – optisk eller elektronisk – med dioptrijustering, slik at jeg kan fotografere med brillene på.
LCD-skjermen på Lumix GX80 er for så vidt en helt grei skjerm. Den har standard 3-tommersstørrelse og god oppløsning på 1.040.000 piksler, og den kan stilles inn med god lysstyrke som gjør den ganske anvendelig også utendørs i dagslys. I det hele tatt en ganske god LCD-skjerm.
Den elektroniske søkeren er på sin side også god i den forstand at den har høy oppløsning, 2.764.800 piksler, og god lysstyrke.
Problemet er at den er ganske liten. Og siden den er i 16:9-proporsjoner, blir det effektive søkerbildet ganske lite når man fotograferer i standard 4:3-proporsjoner, som man gjør når man kjører MFT-kameraer i høyeste oppløsning.
Kameraets størrelse gjør det kanskje vanskelig å få plass til søker med større søkerbilde, men hvis det hadde vært mulig, ville dette punktet stått øverst på min ønskeliste over forbedringer av GX80.
Når man tar opp video i vanlig 16:9-format, fungerer søkeren utmerket, bare så det er sagt.
Dobbelt bildestabilisering
Panasonic Lumix GX80 har dobbelt bildestabilisering. Det vil si at det er innebygd 5-aksers elektronisk bildestabilisering i kamerahuset og at denne fungerer i et slags samarbeid med optisk bildestabilisering i optikken – forutsett at objektivet er utstyrt med optisk bildestabilisering, naturligvis.
Erfaringene etter et par-tre ukers bruk er at bildestabiliseringen fungerer slik Panasonic lover. Jeg fikk tatt bilder uten bevegelsesuskarphet i mye dårligere lys enn vi greide for noen kameragenerasjoner siden. Greit også at bildestabiliseringen fungerer under videofilming, inkludert 4K-videoopptak.
Vidvinkelen
Som nevnt fikk jeg med et skikkelig «luksusobjektiv» da jeg fikk testkameraet oversendt fra Panasonics norske PR-byrå, Iteo i Oslo. Leica DG Summilux 12 mm/F1,4 ASPH er, som navnet antyder, et lyssterkt vidvinkelobjekt med fast brennvidde, altså ikke et zoomobjektiv.
Med største blender f/1,4 er det mulig å få liten dybdeskarphet selv med en såpass kraftig vidvinkel – brennvidden tilsvarer 24 mm-vidvinkel omregnet til 35 mm-format. Micro Four Thirds-kameraene har en grei 2x brennviddefaktor.
I motsetning til kamerahuset har dette objektivet ekstra beskyttelse med støv og vannsprut, og det fremstår på alle måter som et profesjonelt objektiv, noe prisen også vitner om. Som sagt er objektivet dobbelt så dyrt som kameraet.
Med en vekt på over 335 gram er det riktignok såpass tungt i forhold til det lille og lette kamerahuset at det hele blir litt framtungt, og det er ikke lenger noen kompakt kameraløsningen man bærer over skulderen. Men bildekvaliteten er så god at det er verdt det.
Objektivet har hele 15 linseelementer fordelt på 12 grupper. To av linseelementene er asfæriske, og tre av dem er såkalte ED-linser med «extra dispersion» som tar hånd om problemet med at ulike farger har ulike bølgelengder, noe som kan gi såkalte refraksjonsproblemer.
Objektivet gir til dels mye skarpere bilde enn billigobjektivet som gjerne selges sammen med kameraet, det nevnte 12-32 mm-zoomobjektivet. Dette gjelder over hele blenderskalaen.
For eksempel på blender f/8 er vidvinkelobjektivet merkbart skarpere over hele bildeflaten – også på midten – enn zoomobjektivet. Og i kantene er skarphetsforskjellen svært tydelig. Mitt testoppsett inneholder blant annet en montasje med noen brusflasker og -bokser i det ene hjørnet. Her var teksten på Cola-etiketten fortsatt godt lesbar på bildene tatt med Summilux-objektivet, men ikke på det billige Panasonic-zoomobjektivet.
På minste blender, f/16, taper riktignok skarpheten seg merkbart, så om mulig bør man unngå å blende helt ned. Dette er egentlig ikke noe svakhetstegn for dette objektivet. De fleste objektiver, også de dyre, gir skarpest bilde rundt de midtre blenderåpningene, med noe redusert skarphet på de minste blenderåpningene.
12 mm-objektivet er nok i dyreste laget for mange i målgruppen for GX80. Men hvis man får anledning til å anskaffe dette objektivet som tilbehør til GX80, har man trolig det ultimate gatefotograferingskameraet.
Selv om løsningen ikke er den mest kompakte, fungerer den veldig bra i disse situasjonene, ikke minst fordi man kan stille om kameraet til å kjøre med den elektroniske lukkeren, som gir helt lydløs fotografering. Den høye lysstyrken gjør at man får fine bilder selv i svakt lys, i tillegg til at det åpner for svært kreativ bruk av dybdeskarpheten med tanke på at dette er et skikkelig vidvinkelobjektiv.
Bildekvaliteten
Lysfølsomheten til kameraet kan justeres mellom ISO 200 og ISO 25.600 og kan settes ned til ukalibrert modus på ISO 100.
Vurderingen av hvor høy oppover på ISO-skalaen man kan gå og likevel få akseptabel bildekvalitet, er naturligvis subjektiv og varier etter hvem du spør. Mine testbilder med GX80 tyder på at jeg ikke vil ha betenkeligheter med å jobbe på ISO 1600, selv om bildestøyen kanskje er en aning større enn på bilder tatt med kamera med større bildebrikke, for eksempel APS-C-kameraet Sony a6300, som er i noenlunde samme klasse og som jeg prøvde i sommer.
Over ISO 1600 spørs det hva bildene skal brukes til. Til publisering på nettet funger trolig ISO 6400 greit for de fleste, mens ISO 12.800 mer er å regne som en demonstrasjon på hva Panasonic greier å få til på dette området. ISO 25.600 er vel ikke en innstilling jeg ville ha brukt frivillig.
Generelt opplevde jeg bildekvaliteten til GX80 som god – et kamera jeg ikke ville ha kviet meg for å bruke i min jobb som teknologijournalist. Profesjonelle pressefotografer vil sikkert velge annet utstyr, men til min bruk og til publisering på nettet og i papiravis gir kameraet bildekvalitet så det holder. Og så er det altså så kompakt at man ta det med seg overalt uten at størrelsen og tyngden blir plagsom.
Merk at når man skifter fra den vanlige lukkeren til elektronisk lukker, går bildekvaliteten litt ned – fra 14- til 12-bitmodus. I teorien gir det litt dårligere dynamisk omfang i bildene, men i praksis betyr det nok lite.
God autofokus
Når det gjelder autofokusen vil jeg påstå at kameraet har ganske rask og treffsikker autofokus, selv om GX80 bare har kontrastdetekterende fokussensorer. Flere konkurrenter, som for eksempel Sony a6500, har fått en del supplerende fasedetekterende fokussensorer – en slags hybrid-autofokus som i hvert fall i teorien gir raskere autofokusering, særlig i dårlig lys.
GX80 har i alt 49 autofokussensorer på bildebrikken. Panasonic har tatt i bruk en teknologi som selskapet kaller DFD, som står for Depth from Defocus. Løsningen bygger på innlagte objektivprofiler for de fleste Panasonic-objektiver, der kameraet analyserer områder både i og utenfor fokus og er i stand til å gjenkjenne hvilke områder som er foran og bak selve fokuspunktet for raskest mulig å finne fram til dette.
Resultatet er ganske rask autofokusering. Kameraet greier å ta opptil åtte bilder i sekundet i serieopptak, med fokus basert på det første bildet. Innstiller man på kontinuerlig fokus med følgefokus, greier kameraet serieopptak på opptil seks bilder i sekundet med justering av fokus underveis. Dette er ganske imponerende spesifikasjoner – og det ser ut til å fungere med god treffsikkerhet.
Med den elektroniske lukkeren aktivert greier kameraet helt ned til 10 bilder i sekundet med fokus innstilt på første bilde i serien.
Kameraet har minnebuffer til å håndtere 13 bilder i Raw-format og mer enn 100 bilder i JPEG-format.
Følgefokuseringen fungerer vel å merke ikke hvis man har stilt inn kameraet til å ta bilder i sort/hvitt.
Autofokuseringen kan tilby både ansikts- og øye-detektering, og begge deler fungerer bra.
Foruten vanlig elektromagnetisk lukker som fungerer ned til 1/4000 sekund, er kameraet utstyrt med elektronisk lukker med lukkertider ned til 1/16.000 sekund – og den fungerer lydløst.
Kameraet kan ta seriebilder helt opp til 40 bilder i sekundet, men bare med redusert oppløsning.
GX80 byr dessuten på mulighet til å ta ut enkeltbilder fra en 4K-videostrøm. Da tas det jo 25 bilderuter i sekundet, og fra denne videostrømmen kan man ta ut enkeltbilder i oppløsning på åtte megapiksler.
Videosystemet kan ta opp video både i MP4- og AVCHD-modus. Høyeste videooppløsning er 3840 x 2160 piksler, altså UHD 4K.
Man kan ta opp 4K-opptak med 25 eller 24 bilderuter i sekundet i europeisk PAL-modus, eller Full HD 1920 x 1080 piksler med 50, 25 eller 24 bilderuter i sekundet. Video i Full HD 1280 x 720-modus og VGA-modus er naturligvis også tilgjengelig.
Jeg har gode erfaringer med videokvaliteten etter å ha prøvd kameraet på en del videoopptak under forskjellige forhold – selv om kameraet altså ikke har inngang for ekstern mikrofon. Et eksempel på en video jeg har tatt opp med kameraet, ligger ute hos Computerworld, se midt nede i denne artikkelen.
Merk at det aller siste klippet i videoen er tatt opp med iPhone 7 Plus, siden Panasonic-kameraet gikk tomt for strøm midt under opptaket. Her er vi nok inne på et litt svakt punkt når det gjelder GX80: Batterikapasiteten er oppgitt til bare cirka 290 bilder når man bruker LCD-skjermen – og enda færre hvis man i tillegg bruker den elektroniske søkeren. Ekstra batteri anbefales på det sterkeste.
For seriøs videobruk kan man ta ut 4K-opptak direkte til en HDMI-basert ekstern opptaker, noe jeg ikke har prøvd.
En spennende funksjon er post focus, eller etterfokus på godt norsk. Denne funksjonen er også basert på 4K-videoopptak. Når man tar 4K-opptaket, søker kameraet opp fokusavstanden til de forskjellige elementene i bilder. Etterpå kan man se igjennom opptaket og bestemt hvilken del av motivet som skal være i fokus ved å peke på skjermen, og så lagre dette bildet i JPEG-format. Nyttig ikke minst i makrofotografering, der det kan være vanskelig å få riktig fokus.
Betjeningen
GX80 er et såpass lite kamera at folk med store hender kanskje synes at betjeningshendlene er i minst laget. For meg fungerte kameraet helt ok.
Betjeningen er for en stor del ergonomisk bra. Den eneste skjønnhetsflekken var av/på-bryteren, som er plassert rett under modusvelgerhjulet og som gjorde at jeg enkelte ganger slo over fra for eksempel fra blenderforvalg-automatikk til lukkerforvalg uten å være obs på det.
Funksjonstaster er nyttig for rask endring av innstillinger som man ofte bruker. GX80 har fire slike knapper på baksiden, merket fra Fn1 til Fn4.
I tillegg har kameraet fem virtuelle funksjonstaster, det vil si «knapper» i utkanten av LCD-skjermen som man kan klikke på for å få frem andre innstillingsmuligheter. Ikke noe man gjør med hansker på, naturligvis, men dette er uansett noe som bidrar til å gjøre GX80 til et kamera som raskt kan tilpasses fotograferingssituasjonen. Det tar bare litt tid å eksperimentere seg frem til det rette oppsettet blant alle disse innstillingsmulighetene.
LCD-skjermen på baksiden kan dras ut og flyttes til en rekke posisjoner vertikalt, men kan ikke vris i andre retninger. Noen vil kanskje savne en selfie-modus her.
Som nevnt kan skjermen brukes til å bestemme autofokuspunktet mens man ser i søkeren. Den kan også stilles inn til å ta bilde når man peker på skjermen.
Kameraet har en ganske lettbetjent trådløs-funksjonalitet. I kombinasjon med Panasonics Lumix Link-app på mobilen kan man enkelt fjernstyre kameraet, overføre bilder til mobilen og så videre.
Jeg skrev nettopp at LCD-skjermen bak på kameraet ikke har noen selfie-modus. Appen er kanskje ikke noen fullverdig erstatning for det, men jeg brukte den i hvert fall med hell da jeg måtte ta et selvportrett med strenge regler for hvordan det skulle se ut, ettersom det skulle brukes til et pressevisum. Det fungerte bra – bildet ble godtatt av den gjeldende ambassaden og visum innvilget.
Kameraet har imidlertid ikke nærfeltskommunikasjon (NFC) for kommunikasjon ved berøring.
Fastvare-oppgradering
For ikke lenge siden kom det en fastevare-oppgradering til kameraet. Versjon 1.1 av kameraets firmware gjør at kameraet får en såkalt Focus Stacking-funksjon av samme type som de nye Panasonic-kameraene som ble introdusert på Photokina-messen.
Funksjonen, som ligner på den omtalte etterfokusen, gjør det mulig å ta flere bilder av samme motiv med fokus på ulike områder i bildet, for deretter å sette sammen det ferdige bildet bestående av flere av eller alle lagene.
Funksjonen skal være spesielt nyttig under makrofotografering, der det kan være vanskelig å få alt man ønsker i fokus, siden man er så tett på motivet og har så liten dybdeskarphet.
Oppgraderingen inneholdt også en utvidelse av Focus Bracket-menyen der man nå har fått en sekvensfunksjon som gjør at man kan bestemme at det skal tas alternative bilder av motivet med fokuspunktet henholdsvis litt lenger unna og litt nærmere enn det opprinnelige fokuspunktet.
Prisen
Ifølge Prisjakt.no får man i skrivende stund kjøpt kamerahuset for rundt 6.600 kroner hos de mest prisaggressive fotohandlerne her til lands.
Velger man pakkeløsning med 12-32 mm-objektivet som vi har omtalt ovenfor, kommer handelen på rundt 1.100 kroner mer, altså cirka 7.700 kroner.
Tilleggsobjektivet som vi fikk med, Panasonic Leica DG 12/1,4 ASPH Summilux, koster cirka 15.000 kroner.
Konklusjon
Panasonic Lumix GX80 er et hypermoderne Micro Four Thirds-kamera som byr på en kamerateknologi som er så up-to-date som den kan være, med god autofokus, fleksibel pekeskjerm med mulighet til effektiv plassering av fokuspunktet mens man fortsatt ser motivet i den elektroniske søkeren, bra bildekvalitet – naturligvis noe avhengig av hvilke objektiver man utstyrer kameraet med – og en kompakt utforming med mange muligheter til å tilpasse betjeningen slik man ønsker. Vi berømmer også den effektive bildestabiliseringen.
Den elektroniske søkeren er kanskje kameraets svakeste punkt. Den er litt for liten når man fotograferer i vanlig 4:3-proporsjoner, selv om den er utmerket til 16:9-videofilming.
Menyspråket er dessverre ikke tilgjengelig på norsk, selv om både svenskene og danskene kan få vist menyene på sine morsmål. Her bør Panasonic skjerpe seg.
Men ellers er Panasonic Lumix GX80 et så bra kamera at det trygt kan anbefales.