Kameranytt.no

PRØVD: Vil Sony a99 II berge A-fatningen?

Sony a99 II
MAJESTETISK: Med 85 mm-Zeiss-objektivet og den store solblenderen gir Sony a99 II et imponerende inntrykk. (Foto: Toralv Østvang)

Sony satser ufortrødent videre på sitt «translucent»-prosjekt med Sony a99 II, et slags hybrid-speilreflekskamera uten tradisjonelt speil.

Men selv om Sony a99 II skiller seg teknologisk fra alle konkurrerende speilreflekskameraer, er det i høyeste grad et kamera som bringer med seg fordelene som speilreflekskameraer har å by på. Det er raskt både i funksjonalitet og respons, det oppleves som et solid arbeidsverktøy man kan stole på og det er tilpasset vanene til erfarne speilrefleksbrukere.

12 bilder i sekundet med bilder så store som 42 megapiksler forteller sitt om et kamera med imponerende ytelse.

Kamera som skaper debatt

De viktigste forskjellene mellom Sony a99 II og vanlige, klassiske speilreflekskameraer er at a99 II i likhet med speilløse kameraer har kortere batteritid – dette er et negativt punkt på karakterlisten – og at søkeren oppfører seg mer slik man er vant til fra speilløse kameraer – dette vil noen juble for, andre kanskje ikke.

Med andre ord er Sony a99 II kamera som lett skaper debatt blant kamerainteresserte.

LES OGSÅ: Sony a9: Speilløst fartsmonster

En av debattstrømmene rundt kameraet er hvilken betydning det kan ha for fremtiden til Sonys A-objektivfatning. Sonys speilløse systemkameraer benytter den nyere E-fatningen fra Sony, og tallet på kameraet som benytter A-fatningen synker. Mange har spådd at A-fatningen snart vil bli faset ut, men noen tolker lanseringen av Sony a99 II som et tegn på at Sony fortsatt vil satse sterkt på A-fatningen.

Sony a99 II
A-FATNING: Sony a99 II blir av noen sett på som redningen for Sonys A-fatning. (Foto: Toralv Østvang)

Før jeg går videre i omtalen av a99 II, minner jeg om at når jeg har et kamera inne til vurdering, legger jeg stor vekt på selve kameraopplevelsen, hvordan kameraet oppleves i bruk. I tillegg til å sjekke om bildekvaliteten innfrir forventningene, naturligvis.

Tekniske data og spesifikasjoner sier riktignok mye om et kamera og kan være avgjørende for hvorfor mange velger et bestemt kamera fremfor konkurrentene. Men den litt mer individuelle og ikke helt målbare kameraopplevelsen er for meg nesten like viktig – og ikke så lett å finne frem til bare ved å lese kameratester.

Men likevel må vi først se litt på det teknologiske særpreget til a99 II.

Gjennomsiktig speil

Det som skiller speilreflekskameraet Sony a99 II fra vanlige speilreflekskameraer, er at speilet ikke er vippbart. Det sitter fast i samme posisjon både når man ser på motivet i søkeren og i det øyeblikket man tar bilde. På vanlige speilreflekskameraer vippes jo speilet opp når man tar bildet. Da når lyset inn til bildesensoren – i gamle dager inn til filmen – samtidig med at søkeren et lite øyeblikk går i sort, fordi det ikke er noe lys som slippes gjennom til søkerprismet.

LES OGSÅ: Zeiss med heftig portrettobjektiv

Sony kaller sin speilrefleksteknologi for «translucent». Store Norske Leksikon definerer begrepet som «gjennomskinnelig, slik at lyset slipper diffust igjennom». Oxford Dictionaries legger til begrepet semi-transparent og forklaret at ordet stammer fra det latinske verbet translucere, å skinne gjennom.

Vi kan vel fastslå at det ikke er noe «diffust» lys som slipper gjennom i den forstand at det blir diffuse bilder, for det blir det jo ikke.

Sony a99 II
ELEGANT: Sony a99 II er linjelekkert speilreflekskamera. (Foto: Toralv Østvang)

I motsetning på vanlige speilreflekskameraer slipper altså ikke alt lyset gjennom til bildebrikken idet bildet blir tatt. Litt lys «sløses bort» gjennom translucent-speilløsningen. I praksis har det lite å si. Kameraet greier seg godt i dårlig lys.

Noe av poenget med løsningen er at man skal slippe speilmekanikken man som har i tradisjonelle speilreflekskameraer. Uten et speil som skal vippes opp og så falle ned igjen når bildet er tatt, slipper man blant annet lyden av denne bevegelsen.

Sony a99 er derfor noe mer lydsvakt i bruk enn vanlige speilreflekskameraer, selv om det ikke lydløst, slik enkelte speilløse kameraer kan være. På en del speilløse kameraer kan man velge å stille inn kameraet slik at det er den elektroniske lukkeren som benyttes, ikke den elektromekaniske gardinlukkeren.

Dette er ikke mulig, selv om Sony angivelig skal ha nevnt «Silent Shooting Mode» i en tidlig pressemelding om kameraet. Noen lydløs elektronisk lukkerløsning finnes ikke i kameraet. Lukkeren i a99 II er godt hørbar.

Sony a99 II
AUTOFOKUS: Slik skisserer Sony autofokussystemet i a99 II. Det gjennomsiktige speilet sender noe av lyset oppover til 79 fasegjenkjennende sensorer i prismehuset. Resten av lyset går gjennom speilet til de 399 fasegjenkjennende fokussensorene på bildebrikken. (Ill.: Sony)

Ønsker man å dempe lyden mest mulig med a99 II, kan man stille inn menyvalget «El. frem. lukkergard.» til posisjon . Hva betyr dette? Sony forklarer det slik:

Lyd, og litt mindre lyd

Speilreflekskameraer benytter vanligvis fokalplanlukkere, det vil si to lystette gardiner utenpå hverandre foran bildesensoren. Front- og bakgardinen – eller primær- og sekundærgardinen, som vi gjerne sier på norsk – overlapper hverandre delvis, og lukkerutløsingen går ut på at gardinene trekkes fra hverandre på en måte som gjør at det dannes en smal spalte som beveger seg over bildesensoren og slipper lyset inn.

Sony a99 II
FLEKSIBELT: LCD-skjermen kan vris i mange retninger, men i selfie-modus rett nedover havner skjermen bak stativfestet. Når skjermen er trukket ut, slås den elektroniske søkeren automatisk av, og man unngår ufrivillig å slå den på når hånden eller noen fingre kommer i nærheten. (Foto: Toralv Østvang)

I kameraer med translucent-speil og i speiløse kameraer står lukkeren åpen i Live View-posisjon før man tar bildet. Idet man trykker ned utløserknappen, lukkes den fremre gardinen og åpner seg deretter for å slippe lyset gjennom til bildesensoren i henhold til den lukkertiden som er valgt. Når eksponeringen er ferdig, lukkes den bakre gardinen.

Denne operasjonen gjør at man på Sony a99 II hører lukkerlyden to ganger, i hvert fall i under «normale» lukkertider som for eksempel 1/125 sekund. Under svært kort lukkertid, som for eksempel 1/8.000 sekund, rekker man ikke å høre dette dobbeltklikket.

Når man aktiverer den elektroniske fremre lukkergardin-funksjonen, utføres denne funksjonen i stedet elektronisk på selve bildesensoren. I stedet for en mekanisk operasjon av den fremre lukkergardinen startes eksponeringen elektronisk av bildesensoren og avsluttes ved at den bakre lukkergardinen lukkes. Dermed hører man lukkerlyden bare én gang, ettersom det bare er den bakre lukkergardinen som betjenes mekanisk.

Dette innebærer i realiteten ikke noe lavere lyd, bare «mindre» lyd, om vi kan si det slik.

LES OGSÅ: PRØVD: Panasonic Lumix DMC-G80

Sony anbefaler imidlertid at man passer på ikke å aktivere den elektroniske fremre gardinen i en del situasjoner, blant annet når man bruker kort lukkertid, fordi det kan gi uskarpe bilder eller ujevn eksponering under visse forhold. Det samme gjelder hvis man bruker Minolta- eller Konica Minolta-optikk. (Sonys historie som speilrefleksprodusent startet da Sony kjøpte opp Konica Minolta i 2006.)

Fasedetekterende

Det gjennomskinnelige speilet sørger for at noe av lyset reflekteres til en fasedetekterende autofokussensor som er plassert oppe i prismehuset – godt synlig med det blotte øye når man tar av objektivet. Dette er den typen autofokussensorer som er speilreflekskameraenes styrke i kampen om å være raskest på autofokus.

Speilløse systemkameraer har frem til nyere tid hatt autofokus basert på kontrastdetekterende autofokusdioder plassert på selve bildebrikken. Dette gir i prinsippet mer nøyaktig avstandsmåling, men er mye langsommere enn fasedetekterende autofokus. Kontrastdetekterende autofokus har tradisjonelt vært kjennetegnet av hyppig «jaging» frem og tilbake – og ofte flere ganger forbi – i letingen etter det riktige fokuspunktet.

Sony a99 II
LCD-SKJERM: a99 II har en kjekk LCD-skjerm på oversiden for rask sjekk av innstillingene. (Foto: Toralv Østvang)

I senere tid har riktignok flere speilløse systemkameraer fått fasedetekterende autofokusdioder på selve bildebrikken, gjerne i kombinasjon med en del kontrastdetekterende autofokussensorer. Altså hybrid-autofokus.

Men på a99 II har Sony valgt å kombinere den raske, separate autofokussensoren i prismehuset med et antall fasedetekterende autofokussensorer på selve bildebrikken. Åpenbart mener Sony at dette gir kameraet et fortrinn når det gjelder rask autofokus.

Ordet hybrid får her også enn annen betydning enn vi er vant til. Her snakker vi altså ikke om en blanding av fase- og kontrast-detekterende autofokus, slik Sony for eksempel har det på Sony a6500, med 169 kontrastdetekterende og 425 fasedetekterende punkter på bildebrikken. Isteden har Sony a99 II en blanding av fasedetekterende autofokus basert på CCD-linjesensorer plassert i prismehuset, i kombinasjon med fasedetekterende fokalplansensorer på selve bildebrikken.

Mer om hvordan løsningen fungerer om et øyeblikk. Men først må vi innom søkeren.

Elektronisk søker

Selve søkeren på Sony a99 II er ikke optisk, som på speilreflekskameraer, men elektronisk, som på speilløse kameraer. Avhengig av innstillingene man har valgt, kan man dermed få fordelen som elektroniske søkere byr på ved at man i søkeren får se bildet man har tatt umiddelbart etter at man har tatt det. Man slipper å ta øyet vekk fra søkeren for å se bildet på LCD-skjermen nedenfor søkeren – selv om man kan gjøre det også, hvis man vil. Den såkalte autovisningen kan være avslått eller satt til 2, 5 eller 10 sekunder.

Under vanlig fotografering foretrakk jeg to sekunder. Da fikk jeg et greit inntrykk av om bilde var noenlunde vellykket eller ikke, samtidig som kameraet var klart til å ta neste bilde ganske raskt.

LES OGSÅ: PRØVD: Canon EOS M5 innfrir

Kjører man full actionfotografering, for eksempel med serieopptak i Hi-modus eller enda raskere i Hi+-modus med opptil 12 bilder i sekundet, overstyrer dette autovisningen i søkeren, og det er naturligvis ikke noe som hindrer at man får fulgt motivet i søkeren, selv om man skulle ha stilt inn kameraet til å vise bildet man nettopp har tatt, i 10 sekunder. For dét skjer jo ikke under serieopptak.

Sony a99 II
MANGE KNAPPER: Som proffkameraer flest har a99 II et stort utvalg knapper, inkludert flere som brukeren selv kan programmere. Skjermen er ikke berøringsfølsom, men man manøvrerer seg rundt på den via den lille joystick-en til høyre for skjermen. Det fungerer bra. (Foto: Toralv Østvang)

Fordelen med den elektroniske søkeren i a99 II er også at man kan ta opp video mens man ser i søkeren. På vanlige speilreflekskameraer er man avhengig av å bruke LCD-skjermen på baksiden og kjøre med kameraet i Live View-modus når man skal ta opp video. Jeg liker ikke å filme med kameraet på en armlengdes avstand fra øynene, og søkerløsningen i a99 II passer derfor meg godt.

Den elektroniske søkeren i a99 II har for øvrig en oppløsning på 2.359.296 punkter, altså nesten 2,4 megapiksler, den er stor med cirka 0,78x forstørrelse og er i det hele tatt ypperlig.

Single-Lens Translucent

Sony kaller det særegne prinsippet om gjennomskinnelig speil for SLT, en forkortelse for Single-Lens Translucent. Dette er en løsning som Sony har kjørt i mange år på en del av sine APS-C-baserte systemkameraer, fra Sony SLT-A33 i 2010 med nye modeller hvert år frem til Sony SLT-A68 i 2015. I 2012 kom a99, det første fullformatkameraet bygd på translucent-løsningen, etterfulgt av a99 II, som ble lansert i fjor høst. En rekke av SLT-kameraene er fortsatt i salg.

Engelsk-språklige Wikipedia antyder at SLT-teknologien til Sony nå er noe utdatert, ettersom det for lengst er blitt mulig å integrere fasedetekterende sensorer på selve bildebrikken. Sonys standpunkt ser imidlertid ut til å være at fordelen med den store fasedetekterende fokussensoren i prismehuset er så viktig for fokushastigheten at man har valgt å videreføre løsningen.

LES OGSÅ: PRØVD: Vinterferie med superzoom

I så måte skal det bli spennende å se om a99 II og translucent-konseptet overlever lanseringen av Sony a9, som jo nettopp byr på lynrask autofokus i en speilløs og mer kompakt løsning, om enn også vesentlig dyrere.

Sony a99 II
FRA OVEN: Sony a99 II har et greit utvalg knapper og ratt på oversiden. Det hjelper for rask betjening. (Foto: Toralv Østvang)

Wikipedia mener for øvrig også at Sonys bruk av translucent-begrepet ikke er helt korrekt. Egentlig er det snakk om det som på engelsk kalles et «pellicle mirror», skriver Wikipedia og viser til Canons lansering av Canon Pellix allerede i 1965, med gjennomskinnelig speil i form av en slags hinne som slapp igjennom en del av lyset til en lysmåler.

Formålet med løsningen var å kunne måle eksponeringen gjennom objektivet og samtidig kunne ta raske serieopptak, noe Canon videreutviklet i Canon F-1 High Speed, som var myntet på sportsfotografer og som ble lansert like før OL i 1972. I 1984 kom en ny versjon av dette kameraet som kunne ta 14 bilder i sekundet – i sin tid det raskeste analoge speilreflekskameraet på markedet. Canon brukte også pellicle mirror-teknologien i en kamerafamilie kalt Canon EOS RT fra slutten av 1980-tallet.

Senere har imidlertid speilrefleksutviklingen gjort det mulig å bruke bevegelige speil også i høye hastigheter, fastslår Wikipedia.

Nettleksikonet ser ut til å at hatt en SLT-skeptisk skribent i aksjon i sin omtale av denne teknologien, for Wikipedia påstår også at den elektroniske søkeren i Sonys SLT-kameraer ikke greier å holde tritt med opptak i høy hastighet fordi søkeren viser det siste bildet man har tatt, ikke det bildet man er i ferd med å ta.

Det kan godt være at dette var relevant for tidligere SLT-kameraer fra Sony, men jeg har inntrykk av at den aktuelle Wikipedia-skribenten ikke er helt oppdatert på hvor godt søkeren på Sony a99 II faktisk fungerer.

Rask autofokus

Det er rask og ikke minst nøyaktig autofokus Sony fokuserer på i sin promotering av Sony a99 II.

Hybrid autofokus, som mange kameraer har fått nå, kombinerer som nevnt gjerne raske fasedetekterende sensorer med nøyaktige kontrastdetekterende sensorer for best mulig resultat.

Med a99 II har Sony valgt en annen sammensetning av fokusteknikkene.

LES OGSÅ: PRØVD: Nikons billigste er helt OK

For det første har vi den raske 79-punkters fasedetekterende autofokussensoren i prismehuset, med 15 av punktene som krysspunkter.

For det andre har vi hele 399 fasegjenkjennende autofokuspunkter på fokalplanet, som det heter, altså på bildesensoren. Dette innebærer at Sony ikke kjører den vanlige hybridløsningen med en miks av fase- og kontrastdetekterende autofokuspunkter, men utelukkende holder seg til raske fasedetekterende fokuspunkter. Men i så stort antall og i slike kombinasjoner at både hastighet og nøyaktighet er ivaretatt.

Og for det tredje har Sony sørget for at 79 hybride krysspunkter på bildebrikken overlapper autofokuspunktene i den dedikerte autofokussensoren i prismehuset. Dette gir ifølge Sony usedvanlig rask autofokus for så godt som alle typer motiver.

Merk at en del tredjepartsobjektiver bare kan bruke fokussensoren i prismehuset, ikke fokuspunktene på bildebrikken.

Dette var den tekniske beskrivelsen av autofokussystemet i Sony a99 II-kameraene. Hvordan fungerer løsningen i praksis?

Sony a99 II
GRØNT: Modusvelgeren har til og med et «grønt» valg for dem som vil kjøre kameraet på full automatikk. (Foto: Toralv Østvang)

Fra mitt ståsted fungerer autofokusen utmerket. Jeg har ikke fått prøvd følgefokus på kameraer som Nikon D5 eller Canon 1D X II, og noen vil kanskje hevde at jeg derfor har et litt beskjedent sammenligningsgrunnlag. Jeg har imidlertid jobbet med følgefokus på diverse MicroFourThirds-kameraer og på APS-C-kameraer, så jeg tar sjansen på å påstå at jeg både har grunnlag for sammenligning og dessuten har fått prøvd a99 II lenge nok til å kunne fastslå at søkeren fungerer utmerket også under raske serieopptak. Noen ganger bommer riktignok også dette kameraet på følgefokusen, men til mitt bruk fungerer a99 II utmerket på dette punktet.

Ønsker man å fokusere manuelt, kan man naturligvis gjøre det. Sony a99 II har meget effektiv fokuseringshjelp med fargefelter valgfritt i rødt, gult eller hvitt, og det er lett å finne riktig fokuspunkt i den elektroniske søkeren – med forbehold om at jeg bare har fått prøvd løsningen med et 85 mm-teleobjektiv.

For øvrig er også lysmålingen basert på data som hentes fra bildesensoren.

Lysmålingen dekker et stort spekter, normalt fra ISO 100 til ISO 25.600, men kan utvides ukalibrert til ISO 50 nedover og hele ISO 102.400 oppover.

Sony fortjener skryt for å gi brukeren god kontroll over Auto ISO-innstillingen, der man blant annet kan justere hva som skal være lengste lukkertid og for lukkertider relatert til objektivets brennviddeomfang. Man kan dessuten bruke Auto ISO sammen med manuell eksponeringskontroll.

Raske serieopptak

Da a99 II ble lansert, hadde Sony ennå ikke begynt å snakke høyt om a9, som ble lansert nå i april – og som Kamerablogg.no betegnet som et «speilløst fartsmonster». Det speilløse Sony a7R II greide bare fem bilder i sekundet uten Live View og 2,5 bps med Live View.

Til sammenligning klarer Sony a99 II altså opptil hele 12 bps i Hi+-modus. Da vises riktignok bare det bildet man nettopp har tatt i søkeren, ikke et Live View-basert søkerbilde. Setter man hastigheten litt ned til Hi-modus, rundt 8 bps, går søkersystemet tilbake til Live View-modus igjen. Paradoksalt nok oppleves søkerbildet som mer blafrende i Live View enn når man kjører i Hi+-modus. På den andre siden ser følgefokus ut til å fungere med større treffsikkerhet i vanlig Hi-modus.

LES OGSÅ: Nye Leica M10 – ikke for alle

Kameraet har også to andre hastigheter på serieopptak, middels og lav hastighet.

Med 12 bps kan man regne med å få tatt rundt 25 bilder før minnebufferen er full. Noen har etterlyst mulighet til å bruke raskere XQD-minnekort for å få frigjort plass i minnebufferen raskere.

Effektiv øyefokus

Erfarne portrettfotografer er klar på at i et godt portrettbilde er det avgjørende at øynene er i fokus, eller det øyet som er nærmest kameraet, hvis øynene ikke befinner seg på samme fokusplan, noe som ofte er tilfellet når personen er fotografert litt fra siden.

Med dagens lyssterke objektiver – til utprøvingen fikk jeg med en 85-millimeter med lysstyrke på f/1,4 – har man på maks blenderåpning svært liten dybdeskarphet å gå på. Det er fort gjort å få nesen skarp, men øynene litt ute av fokus. Slik kan autofokusen lure deg til å tro at du har fått perfekte portretter, siden de ser så bra ut på LCD-skjermen på kameraet, mens du opplever stor skuffelse når du kommer hjem og får se bildene på en stor pc-skjerm.

Derfor er det kjekt at a99 II byr på effektiv øyefokus som sørger for at øynene, eller det nærmeste av dem, alltid er i fokus på portretter.

Øyefokus aktiveres ved at man programmerer knappen merket AF/MF til å fungere som øyefokus-knapp i stedet.

Sony a99 II
TO KORTPLASSER: Sony a99 II har to kortplasser som begge kan benyttes med henholdsvis Memory Stick Pro Duo, Memory Stick Pro-HG Duo, SD-minnekort, SDXC-minnekort, MicroSD-minnekort, MicroSDHC-minnekort og MicroSDXC-minnekort. Videoopptak i XAVC S-modus krever SD hastighetsklasse 10 eller UHS hastighetsklasse 1 eller raskere. XAVC S-video på 100 mbps eller høyere krever UHS-hastighetsklass 3 eller høyere. Noen av korttypene på listen krever adapter. (Foto: Toralv Østvang)

En annen øye-relatert innstilling er «Eye-Start AF» – ja, det heter faktisk det også i den norske menyen. Med denne innstillingen aktivert begynner kameraet å lete etter fokus så snart man setter øyet mot søkeren, mens det forholder seg rolig når man tar kameraet vekk fra ansiktet igjen, noe som gjør at søkerbildet igjen vises på LCD-skjermen og ikke i søkeren.

For så vidt en praktisk løsning, men med én stor ulempe. Når man bærer kameraet med seg i bæreremen og har kameraet hengende over skulderen, hender det at kameraet kommer så nær kroppen at kameraet tror det holdes opp mot fotografens øyne – og så slås søkeren på. Dermed kan kameraet sløse bort strøm på en masse unødvendig fokus-leting når man er ute og går. Dessuten er det irriterende med kontinuerlig fokuseringsstøy når man bruker et objektiv med såpass høyt støynivå som 85-millimeteren jeg hadde fått låne.

Trådløs overføring

Sony a99 II støtter både Bluetooth- og full WiFi-overføring. Appen som benyttes i kommunikasjonen, er Sonys PlayMemories Mobile. Jeg prøvde appen både på en iOS-enhet – iPhone 7 Plus – og på en Android-enhet – Huawei Mate 9.

Sammenkoblingen skjer enkelt ved at man med mobilkameraet tar bilde av QR-kode som vises på skjermen bak på Sony-kameraet. Jeg opplevde imidlertid tilkoblingen som noe ustabil og måtte ofte koble opp på nytt flere ganger etter hverandre under trådløs-sesjoner.

På iOS overføres bildene direkte til iPhone-ens kamerarull, det vil si direkte inn i Apples bildebehandlingsprogram Bilder. Hvis all synkronisering er satt opp riktig, betyr det at bildene man overfører til mobilen, kort tid etterpå også dukker opp på eventuelle iPad-er og Mac-er som man har satt opp i sitt iCloud-skysystem.

På Android-mobiler finner man blant annet igjen bildene i Googles Foto-app, med tilsvarende synkroniseringsmuligheter.

Sony a99 II
FJERNKONTROLL: Man kan fjernstyre a99 II fra mobilen, både fra iPhone og fra Android-mobiler. (Foto: Toralv Østvang)

Via WiFi er det mulig å overføre bilder i full oppløsning, men det tar tid. Vi snakker gjerne om en fil på rundt 17 megabyte, med oppløsning på 7.952 x 5.304 piksler eller godt og vel 42 megapiksler.

Etter at et bilde er overført til mobilen, får man opp en dele-knapp som byr på forskjellige valg, som for eksempel å sende et bilde som e-postvedlegg. Da jeg prøvde overføringen, fikk jeg opp melding om at bildet ville bli komprimert. Det endte opp på pc-en med en filstørrelse på cirka 310 kilobyte, og pakket ut i Photoshop var bildefilen på rundt fem megabyte. Helt greit.

Jeg har hørt fotovenner si at de gjerne overfører bildene til mobilen og videre til skyen umiddelbart etter fotografering for å være sikker på at man alltid har en sikkerhetskopi av bildet. Å gjøre dette med bilder i full størrelse – 42 megapiksler – er imidlertid altfor tid- og strømkrevende. Siden a99 II har to SD-kortplasser, vil jeg heller anbefale å bruke to minnekort og sette dem opp slik at bildene alltid lagres på begge kortene.

LES OGSÅ: Endelig: Alt om Lumix GH5

Sony a99 II kan også fjernstyres fra mobilappen, med mulighet for å endre en del kamerainnstillinger via appen.

I tillegg har den en funksjon for å sende bilder trådløst til en nettverkstilkoblet TV, noe jeg ikke prøvde på.

Bra på video også

Brukt som videokamera ligger det i kortene at a99 II her oppfører seg som speilløse kameraer, siden kameraet har elektronisk søker.

Sony a99 II
LUT: Slik ser LUT-en (Look Up Table) over bildeprofilvalg ut i Final Cut Pro X. Sony er godt representert. (Skjermdump: Toralv Østvang)

Siden det er mulighet for tilkobling av både ekstern HDMI-opptaker og av Sonys XLR-enhet for profesjonelle mikrofoner, ser det ut til at Sony forventer at kameraet vil bli brukt til forholdsvis seriøs videobruk. I tillegg bys det på både vanlig mikrofoninngang og utgang for hodetelefon.

Kameraet byr på flere video- og lydformater og innfrir trolig ønskene til ganske kravstore videofolk her. Det støtter XAVC S- og AVCHD-formatene – førstnevnte gir bedre videokvalitet med mindre komprimering – samt MP4-video, og byr på 4K-video og en rekke andre videobildestørrelser både i NTSC og PAL. I PAL-modus har man tilgang til bildehastighetene 1, 2, 3, 6, 12, 25, 50 og 100 bilder per sekund (bps).

For seriøst videoarbeid støtter a99 II en rekke bildeprofiler, inkluder S-Log2 og S-Log3. Dette er en profesjonell videoteknikk som går ut på at videoopptaket nærmest ser ødelagt ut, gjerne ganske mørkt og med elendig kontrast. Men når man etterpå fargebehandler opptaket i videoredigeringsprogrammet, får man fram et dynamikkomfang som langt overstiger det man får under «normale» videoopptak, helt opp til et omfang tilsvarende 14 blendersteg. Man unngår at høylysfelter i videobildet blir helt utblåst, og i motsatt ende av skalaen blir sort ordentlig sort, ikke bare mørkegrått.

Sony a99 II
GAMMA: Tre skjermdumper som viser mulighetene for fargestyring i videoopptak når man brukes Sonys S-Log2-innstilling. Øverst originalopptaket ubehandlet. I midten er opptaket blitt korrigert automatisk etter at jeg har valgt Sony S-Log2/S-Gamut i tabellen over bildeprofiler i Final Cut Pro X. Nederst er opptaket ytterligere behandlet manuelt med fargekorrigeringsmulighetene i Final Cut Pro X. (Skjermdump: Toralv Østvang)

Innstillingene for slik videofilming er imidlertid dårlig dokumentert i hjelpesystemet til Sony. Under menyvalget Bildeprofil finner man en liste fra PP1 til PP9 – PP står for Picture Profile. Man må søke på Sonys nettsider for å finne ut at valget PP7 stiller inn kameraet til «S-Log2 gamma».

I menysystemet finner man for øvrig mulighet til å stille inn søkeren slik at den er tilpasset filming og gjennomsyn av opptak i S-Log2 eller S-Log3. Menyvalget heter Gammavisningshjelp. Dette tilfører søkerbildet – i søkeren eller på LCD-skjermen – vesentlig kraftigere dynamisk omfang, slik at man får et realistisk inntrykk av hvordan videoopptaket vil bli sende ut, ikke den flate og fargeløse videoen som man ser før opptaket er blitt fargebehandlet på pc-en.

Søkerbilde ser imidlertid sykelig fargeforvrengt ut hvis man velger denne søkerinnstillingen når man skal ta opptak med kameraet i vanlig modus, ikke i PP7-modus, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Å filme i S-Log-modus gir betydelig etterarbeid, men kan i mange tilfeller høyne videokvaliteten såpass mye at selv hobbyvideofolk bør prøve det.

Og min konklusjon etter å ha prøvd Sony a99 II over tid, er at det trolig er et ypperlig redskap for profesjonell videobruk. Jeg sier «trolig» fordi jeg ikke tør å påstå at jeg er profesjonell på dette området, selv om jeg har drevet med digital videoredigering siden midt på 1990-tallet.

En svakhet på videosiden er imidlertid at autofokusen ser ut til å arbeide litt for langsomt under videoopptak, i tillegg til at kontinuerlig autofokus under videoopptak låser blenderen til f/3,5.

På den andre siden byr kameraet på en spennende Super 35 4K-mulighet der opptakene tas i 5K-modus og samples ned til 4K, med enda bedre dynamisk omfang og skarphet enn i vanlig 4K-opptak.

Overveldende menysystem

Sony a99 II har generelt god ergonomi. Jeg opplevde kamera som velbalansert, og selv om det er stort – kanskje i største laget for en som er glad i kompakte og speilløse kameraer – betyr størrelsen på den andre siden at det er god plass til hender og fingre når man betjener kameraet. På mange mindre kameraer er det ikke sjelden en eller annen knapp som man utilsiktet trykker på når man holder kameraet i hendene. Det slipper man på a99 II.

LES OGSÅ: Sony fornyer sin 50x zoom-modell

Der hvor det betjeningsmessig fungerer litt dårligere, er i menysystemet, som man vanligvis betjener med menyene vist på LCD-skjermen, men som man på dette kameraet – som på de speilløse – også kan se i den elektroniske søkeren.

Sony a99 II
OVERVELDENDE: Menysystemet på Sony a99 II kan virke overveldende. Det hadde vært kjekt om man kunne lage sin egen snarvei-meny, men det er ikke mulig. (Foto: Toralv Østvang)

For så vidt er menyen velorganisert, men det ser ut som det motsatte av hvordan et menysystem blir når for eksempel noen Leica-ingeniører har fått ryddet litt. For når Sony har bygd et kamera med utrolig mange funksjoner og muligheter, må naturligvis disse funksjonene og mulighetene gjenspeiles i menysystemet.

Menyvalgene er organisert under fem faner med de fleste fotoinnstillinger i den første fanen, mye av film- og videoinnstillingene i den andre, en tredje fane for alle trådløsinnstillingene, en fjerde for innstillinger knyttet til avspilling og visning, og den femte og siste med mange andre slags oppsettinnstillinger.

Problemet er at det er så mange valg under hver fane. Under den første fanen kan man bla seg gjennom hele 12 kolonner, i den andre ni kolonner, og så noe færre gjennom de tre gjenværende faner. Man må lete og bla lenge før man begynner å få kontroll på hvor de forskjellige innstillingene er – og innstillinger man sjelden bruker, kan det være nesten umulig å finne igjen neste gang man trenger dem.

Sony a99 II har ikke berøringsfølsom skjerm, så det hele styres via en joystick til høyre for LCD-skjermen. Og man må være nøye på hvor «markøren» befinner seg på skjermen, for ellers skjer det fort at man hopper til neste fane i stedet for til neste kolonne i den fanen man jobber med.

Nå skal det sies at Sony ikke er alene om å lage overveldende menyer på kameraer med et overveldende antall valgmuligheter. Det er neppe noen vei utenom – hvis man ikke vil gå for minimalisme à la nevnte Leica. Og det er det jo ikke noen mening i med et kamera som dette.

Men vær forberedt på at det tar tid å lære seg å bruke kameraet.

Sony a99 II
GODT HÅNDGREP: Sony a99 II har fått et dypere og bedre håndgrep enn forgjengeren fra 2012. (Foto: Toralv Østvang)

Til Sonys forsvar skal jeg anføre at menysystemet er oversatt til norsk. Det er fortsatt sentrale kameraprodusenter som dropper Norge på dette punktet.

Og tro det eller ei: Selv på dette avanserte kameraet, med sitt vell av innstillingsmuligheter, er det mulig å sette alt på «autogrønt» og knipse i vei uten å tenke på innstillingene i det hele tatt. Man kan få mange fine bilder da også.

Snarvei til innstillinger

Det ser heldigvis ut til at konstruktørene av Sony a99 II har vært klar over at de kanskje har designet et litt for overveldende menysystem. For de har bygd inn en hendig snarvei.

Helt til venstre nederst på fronten av kamerahuset, sett fra fotografens posisjon, er det en knapp med et lite ratt rundt. Knappen og rattet kan gis en rekke forskjellige funksjoner. Man kan velge Fokusmodus, Fokusområde, Velg fokusområde, Lukkerhastighet, Blender, Eksponeringskompensasjon, ISO, Målemodus, Hvitbalanse, Kreative innstillinger og Bildeeffekt, og så kan man endre innstillingene innenfor hvert av disse punktene mens man ser i søkeren – eller på LCD-skjermen – hvordan bildet dermed vil endre seg. Man kan velge om det lille rattet kan vris trinnløst eller i faste klikk.

Etter at jeg oppdaget denne snarveien, ble jeg mye mer velvillig innstilt til betjeningsmulighetene som kameraet byr på. Det hele ble både mer fleksibelt og sterkt forenklet på samme tid.

Sony a99 II
SNARVEI: Dette multikontrollhjulet representerer en kjekk snarvei til en del av menyene. (Foto: Toralv Østvang)

Jeg valgte å betjene standardfunksjonene som lukkertid og blenderåpning på vanlig måte, og benyttet hjulet nede ved objektivet til å gjøre for eksempel kreative innstillinger raskere tilgjengelig. Dette er en type innstillinger jeg sjelden bruker fordi det vanligvis fører til at man må rote seg ned i menyene, men her ble det plutselig mer fristende å eksperimentere. Og morsomt – fordi man ser effekten med én gang takket være den elektroniske søkeren.

Nyttig dybdeskarphetskontroll

Jeg har hørt noen av dem som har prøvd a99 II klage over at knappen for dybdeskarphetskontroll er så utilgjengelig. Den befinner seg nederst på fronten av kamerahuset, rett til høyre for objektivet sett fra fotografens side. Jeg synes ikke den var utilgjengelig i det hele tatt. Tvert imot nådde jeg den fint med ringfingeren på høyre hånd. Det er mulig størrelsen på hendene og lengden på fingrene spiller en rolle her.

Sony a99 II
NEDBLENDING: Sony a99 II har nedblendingsknapp for dybdeskarphetskontroll. (Foto: Toralv Østvang)

Jeg opplevde også dybdeskarphetskontroll som nyttig, ikke minst i dårlig lys. Når man fotograferer i dårlig lys med et vanlig digitalt speilreflekskamera og trykker ned dybdeskarphetskontrollen, mister man ofte motivet av syne fordi nedblendingen gjør at den optiske søkeren nesten går i sort. På et kamera som Sony a99 II får man gjerne et lite lysblaff idet man trykker ned dybdeskarphetsknappen, men deretter forsterkes søkerbildet elektronisk slik at man ser motivet klart og tydelig. Det kan riktignok se litt kornete ut på skjermen, men søkerbildet er godt nok til at man får et brukbart inntrykk av dybdeskarphetsomfanget.

Optikken – 85 mm

Min utprøvingsperiode av Sony a99 II ble litt amputert ved at Sony bare hadde ett objektiv tilgjengelig for utlån sammen på kameraet i denne perioden. (Det sier kanskje litt om A-fatningens truede skjebne…?) Et imponerende objektiv, riktignok, Carl Zeiss Planar 1,4 /85 ZA, med andre ord et meget lyssterkt objektiv i det vi kan kalle portrett-teleklassen.

Jeg har da også fått mange fine portretter av mitt nyeste barnebarn, som bare var et par måneder gammel da jeg fikk utlevert kameraet på lån, så til portrettfotografering er dette en ypperlig kamera/objektiv-kombinasjon. (Hensynet til privatlivets fred – og til familiefreden – gjør at jeg ikke ønsker å publisere disse bildene her.)

Men det ble jo unektelig litt snevert ikke å få prøve kameraet til den hyppigste fotograferingsmåten min, som er reportasjefotografering med vidvinkel.

Sony a99 II
RASK 85-MM: Utlånskameraet fra Sony var utstyrt med Carl Zeiss Planar 1,4 /85 ZA, en svært lyssterk portrett-tele. (Foto: Toralv Østvang)

Jeg fotograferer bare sjelden med fullformatkamera og enda mer sjelden med fullformat i kombinasjon med så lyssterke objektiver, så jeg tabbet meg nok ut ved noen anledninger ved å la meg friste til tilnærmet fullt åpen blenderåpning også da jeg tok bilder av flere personer som ikke sto helt på rett linje ved siden av hverandre. Erfarne brukere av slikt utstyr vet at man naturligvis må blende ned litt her, ellers kommer fort en eller flere av personene til å være litt ute av fokus. Som APS-C-fotograf til daglig og med optikk som ikke er fullt så lyssterk har man kanskje vendt seg til å være litt mer skjødesløs i slike situasjoner.

Men brukt riktig og med fornuft er dette et fantastisk objektiv, spesielt til portretter og andre motiver der man vil ha en sylskarp forgrunn og en herlig, diffus bokeh-bakgrunn. Blenderen med ni bladlameller bidrar til dét.

Objektivet har ingen innebygd optisk bildestabilisator, men det tar a99 II seg av med Sonys Steadyshot-system innebygd i kamerahuset i form av effektiv fem-aksers digital vibrasjonsdemping. Ifølge Sony har bildestabiliseringen en effekt som tilsvarer 4,5 blendertrinn etter CIPA-standarden.

Objektivet kan naturligvis gjerne brukes til Sony Alpha APS-C-kameraene også. Brennvidden tilsvarer da cirka 127 mm tele.

LES OGSÅ: PRØVD: Sony a7R II – herlig, men dyrt

Zeiss Planar T 85 mm f/1,4 har en lang utviklingshistorie bak seg med røtter tilbake til Contax C/Y-epoken på 1970-tallet – C/Y var betegnelsen på en objektivfatning utviklet i fellesskap av tyske Contax og japanske Yashica. Objektivet fås også med Nikon-fatning. Objektivet produseres av Sony i Japan underlagt kvalitetskontroll av Zeiss.

En ulempe med objektivet er at det gir fra seg en del støy under fokusskifting, noe som kan forstyrre videoopptak. Dette har sammenheng med at fokussystemet styres av kameraet ved hjelp av en koblingsskrue i objektivfatningen i stedet for en innebygd SSM – Sonys supersoniske motor – i objektivet.

Objektivet veier cirka 640 gram og virker på alle måter solid bygd. Filterfatningen er på 72 mm.

Optikkutvalget

Det var altså det ene objektivet som jeg fikk prøve sammen med a99 II. Spørsmålet som potensielle kjøpere av Sony a99 II må stille seg, er imidlertid hvordan det totale optikkutvalget for dette kameraet er sammenlignet med konkurrentene.

Sony a99 II skal jo konkurrere blant annet med kameraene i de øvre sjiktene hos Nikon og Canon. Hos disse veletablerte speilrefleksaktørene er det ikke minst et stort optikkutvalg som er blant salgsargumentene overfor entusiast- og proffmarkedet.

Derfor tok jeg rett og slett en opptelling.

På Nikons norske nettsted fant jeg 97 Nikkor-objektiver. Da er objektivene for Nikons kompakte, speilløse Nikon 1-kameraer holdt utenfor. Her snakker vi om objektiver både for fullformatkameraer og for APS-C-kameraer, som hos Nikon kalles for henholdsvis FX- og DX-kameraer. Blant Nikon-objektivene er 26 ført opp som DX-objektiver og 68 som FX-objektiver. (Summen går ikke opp i Nikons oppgitte tall på 97 objektiver, og da jeg klikket for å få vist alle de 97, dukket bare 91 produkter opp, så tallene får tolkes som en pekepinn mer enn som en eksakt vitenskapelig undersøkelse av kameraprodusentenes optikkutvalg.) Nikons DX-objektiver kan brukes på fullformatkameraer, men kameraet må da stilles om til å fotografere i lavere oppløsning, ettersom bildesirkelen ikke dekker hele bildebrikken – akkurat som med Sony a99 II, altså.

Sony a99 II
DETALJER: Sony a99 II med 85 mm-objektivet fra Carl Zeiss gjengir detaljene godt. Bilde er forsiktig bearbeidet i Photoshop Lightroom. ISO 6400, 1/80 sekund, blender f/8.0. (Foto: Toralv Østvang)
Sony a99 II
FLERE DETALJER: Eksportert fra Raw-fil i Photoshop Lightroom uten noen justeringer i det hele tatt. Sony a99 II med 85 mm-objektivet fra Carl Zeiss, ISO 100, 1/8.000 sekund, blender f/2,8. (Foto: Toralv Østvang)
Sony a99 II
UTSNITT: Et 85 mm-portrettobjektiv er vel ikke favorittvalget som en naturfotograf tar med seg ut på tur. Men takket være store bildefiler fra Sony a99 II kan man gjøre et kraftig utsnitt, som her, og likevel få et skarpt bilde. Beskåret i Photoshop, men ellers ubearbeidet fra Raw-originalen. ISO 100, 1/2.000 sek., f/4,5. (Foto: Toralv Østvang)

Hos Canon Norge fant jeg 15 EF-S-objektiver, 28 EF-objektiver med fast brennvidde, 23 EF-zoomobjektiver, sju makroobjektiver og fire tilt- og shift-objektiver – tilsammen altså 77 objektiver. Hos Canon er EF-S-objektivene myntet på APS-C-kameraer, mens EF-objektivene er bygd for fullformat. Merk at hos Canon kan man ikke sette EF-S-objektiver på Canons fullformatkameraer, for disse objektivene stikker litt for langt inn i kameraet, og man risikerer at speilet kolliderer med objektivet. (Ja, jeg har opplevd det. Ikke noe moro når speilet løsner etter en slik kollisjon.) Canons fullformat-brukere har derfor litt mindre utvalg objektiver å velge blant enn Nikons fotografer, selv om det neppe spiller noen særlig rolle i praksis at fullformat-brukere ikke får bruke APS-C-basert optikk.

Av de i alt 77 objektivene på Sonys norske nettsider dukket det til sammenligning opp 31 objektiver når man valgte vekk Sonys E-objektiver og bare fikk fram objektivene med A-fatning, som er objektivene for translucent-speilrefleksene, inkludert a99 II. Filtrerer man ytterligere og fjerner objektivene for APS-C-format, sitter man igjen med 19 A-objektiver for fullformat.

Dette betyr jo at en som velger Sony a99 II fremfor en aktuell konkurrent fra Nikon eller Canon, står overfor et betydelig mindre utvalg objektiver. Sony-utvalget er likevel forholdsvis allsidig og byr på optikk i mange prisklasser, om enn ikke særlig mye for dem som er på jakt etter billig optikk. Men det er vel heller ikke særlig aktuelt for målgruppen. I den andre enden av skalaen kan man få kjøpt en 500 mm-tele for 146.000 kroner…

Tredjepartsutvalget av objektiver har jeg ikke sett på. På Ebay har jeg for øvrig funnet en del overgangsadaptere for å bruke Nikon- og Canon-optikk på Sony-kameraer med A-fatning, men jeg ingen formening om hvor godt disse virker og om det i det hele tatt er noe poeng å prøve dem.

For øvrig kan man bruke APS-C-optikk på kameraet. Det er et eget menyvalg for dette kalt «APS-C/Super 35mm», hvor man kan velge mellom manuell eller automatisk tilpasning til dette både for stillbilder og video. Bildesirkelen fra APS-C-optikk greier ikke å fylle ut hele bildesensoren på fullformatkameraer, så derfor benyttes bare en mindre del av bildesensoren med slik optikk – og bildefilene blir på 26 megapiksler på a99 II. Mer enn nok til bra bilder også med APS-C-optikk, altså.

Konklusjon

Lanseringen av Sony a99 II signaliserer at Sonys A-objektivfatning fortsatt er liv laga, noe det har vært mange spekulasjoner rundt i senere tid – med en fornyet debattrunde da Sony lanserte sitt a9-flaggskip nylig. Sony har markedsført a99 II som løsningen for dem som ønsker kombinasjonen av lynraskt kamera med svært høy oppløsning, og det er jo nettopp dét det nye a9 byr på, i en kompakt og speilløs innpakning, men altså med en annen objektivfatning, Sonys E-fatning.

Sony a99 II
UMISKJENNELIG: a99 II har en umiskjennelig Sony-design. (Foto: Toralv Østvang)

I så måte kan a99 II ses på som en måte å tilby det samme konseptet til dem som allerede har investert en del i Sonys A-objektiver. Disse har trolig nå litt mindre grunn til å frykte for at Sony vil droppe A-fatningen og tvinge fremtidige kjøpere av større systemkameraer over på a7/9-familien med E-fatning, slik noen har spekulert i.

Sony a99 II er som sin forgjenger SLT a99 fra 2012 et solid kamera, delvis bygd i magnesium og med god beskyttelse mot støv og fuktighet. Sammenlignet med hovedkonkurrentene, som jeg antar er Nikon D810 og Canon EOS 5D Mark IV, er det noe mindre og lettere, men med vesentlig høyere oppløsning, 42 megapiksler mot Nikons 36 megapiksler og Canons 32 megapiksler.

Tross den høye oppløsningen er kameraet veldig raskt, med mulighet for serieopptak med hele 12 bilder i sekundet.

Sony a99 II har etter min mening god ergonomi med gjennomtenkt plassering av de fleste knapper, hjul og ratt. Funksjonsrikdommen gjør imidlertid at menysystemet blir overveldende og lite oversiktlig. Heldigvis har Sony bygd inn noen snarveier, ikke bare i form av programmérbare funksjonstaster, men også med et fiffig hjul nederst på fronten av kamerahuset som det kan være lurt å lære seg å bruke.

Som seg hør og bør for et kamera i denne klassen byr a99 II på utmerket bildekvalitet, selv om mine muligheter til å påvise det under utprøvingen var litt hemmet av at jeg bare hadde ett objektiv til rådighet, og det var ikke engang et allround-objektiv, men et typisk portrettobjektiv som har litt begrenset bruksområde. Men fra folk som har sett noen av bildene jeg har tatt med a99 II, har jeg fått mange positive kommentarer om bildekvaliteten. Den blir lagt merke til.

Oppsummert tar kameraet skarpe bilder med god detaljgjengivelse og stort sett lite bildestøy.

Sony a99 II
TILKOBLINGER: Sony a99 II har mange kontakter for tilkobling av diverse utstyr. (Foto: Toralv Østvang)

Jeg fotograferer mest i APS-C-format til daglig, og Sony a99 II er et av disse fullformatkameraene som frister meg til å gå over til – eller i hvert fall supplere med – fullformat. Hvor aktuelt dét er, er en annen diskusjon som jeg skal at opp grundigere på et senere tidspunkt, men jeg må i hvert fall innrømme at da jeg åpnet endel av bildefilene som jeg tok med a99 II, merket jeg en entusiasme for bildene som ikke er der i samme grad for de bildene jeg tok av samme motiv med et APS-C-kamera.

Dette er sikkert i noen grad en generell reaksjon hos folk som vanligvis ikke fotograferer i fullformat, men jeg tillater meg å tolke noe av entusiasmen også til det spesielle med Sony a99 II i at bilderesultatet er så mye mer likt det man husket at man så da man komponerte bildet i den elektroniske søkeren til a99 II enn det man ville ha sett i en vanlig optisk speilreflekssøker. Søkerbildet og sluttresultatet samsvarer bedre.

Vi stopper den delen av diskusjonen her, ellers kan det bli en evig runddans rundt temaet fullformat kontra mindre formater og om optisk kontra elektronisk søker.

Jeg fastslår i hvert fall at bildene jeg har fått fra a99 II i høyeste grad er tilfredsstillende, og at de som vurderer fullformatkamera, også bør ta med Sony a99 II i vurderingen, så sant man ikke på forhånd er kommet frem til at kameraet må ekskluderes fra listen på grunn av for eksempel den spesielle søkerløsningen eller det noe beskjedne optikkutvalget.

De som velger Sony a99 II, får et kamera som innfrir mange profesjonelle krav, som er ergonomisk, velbygd og raskt i bruk og som har et rimelig godt utvalg objektiver – selv om kameraet på det sistnevnte punktet altså ikke kan konkurrere med Nikon og Canon.

Som alle kameraer har riktignok også Sony a99 II enkelte svakheter. For meg var det først og fremst litt langsom autofokus under videoopptak som irriterte.

LES OGSÅ: Sony med to autofokusmotorer

Konklusjonen min er likevel at kameraentusiaster og andre som er i den riktige målgruppen, bør ta med Sony a99 II i vurderingen når de er på jakt etter et nytt systemkamera i denne klassen.

Kamerablogg.no gir Sony a99 II en varm anbefaling.

Prisen

Sony a99 II har en veiledende pris på 36.000 kroner inklusive mva. Vi snakker med andre ord om et ganske dyrt kamera. Det ligger prismessig på linje med Canon EOS 5D Mark IV, som ifølge Prisjakt.no nå ligger på cirka 39.000 kroner.

Sony a99 II er derfor i høyeste grad et systemkamera for det profesjonelle markedet. Men akkurat som Canon EOS 5D Mark IV har mange entusiaster blant sine brukere, ligger også Sony a99 II an til å få det.

«Entusiaster» defineres her som folk som er mer enn gjennomsnittlig interessert i kameraer og/eller fotografering, men som vanligvis ikke fakturerer noen eller på annen måte får betalt for fotograferingen.

Objektivet som jeg fikk med på utprøvingen, Carl Zeiss-teleobjektivet på 85 mm, har en veiledende pris hos Sony på 16.000 kroner.

En samlet pris på 52 000 kroner er ikke å kimse av. En billigere inngangsbillett hadde naturligvis vært å kjøpe Sonys 85 mm f/2,8 SAM-objektiv i stedet. Det er så vidt jeg kan se på nettsidene til Sony Norge det rimeligste A-typeobjektivet for fullformat, med en pris på 2.800 kroner. Da kommer kamerahus og objektiv på «bare» 38.800 kroner. Nå har ikke jeg prøvd dette objektivet, men det er rimelig å anta at det ikke kan måle seg med et objektiv med samme brennvidde til 16.000 kroner.

LES OGSÅ: PRØVD: Sony a6300 – vanskelig å slå

En alternativ pakkeløsning som kanskje er litt mer praktisk, er å kjøpe Sony a99 II med standardzoomen 28-75 mm f/2,8 SAM. Dette objektivet koster 8.300 kroner og gir en pakkepris på 44.300 kroner. Igjen en anbefaling med forbehold om at jeg ikke har prøvd akkurat dette objektivet.

Tekniske data

Brutto oppløsningCa. 43,6 megapiksler
Netto oppløsningCa. 42,4 megapiksler
Bildeoppløsning7.952 x 5.304 piksler
BrikkestørrelseFullformat 35,9 x 24 mm
SensortypeCMOS
LysfølsomhetISO 100-25.600, utvidbart til 50-102.400
BildestabilisatorDigital 5-aksers bildestabilisator
Fokuspunkter optisk sensor 179 (hvorav 15 krysspunkter)
Fokuspunkter optisk sensor 2399
ObjektivfatningSony/Minolta Alpha
LCD-skjerm3-tommer
LCD-skjermoppløsning1.228.800 piksler
SøkertypeElektronisk
Søkerforstørrelse0,78x
Søkeroppløsning2.359.296 piksler
Lukkertider30 sek.-1/8.000 sek.
Innebygd blitsNei
Blitssynktid1/250 sek.
SerieopptakInntil 12 bps
VideoformaterMPEG-4, AVCHD, XAVC S
MikrofonStereo
HøyttalerMono
Lagring2x SD/SDHC/SDXC/MS Duo
USBUSB 2.0
HDMIMicro-HDMI
MikrofonutgangJa
HodetelefonutgangJa
WiFi802.11b/g/n/NFC
BluetoothJa, versjon 4.1
Batteritid CIPACa. 390 med bruk av søker, ca. 490 med LCD-skjerm
Vekt inkl. batt.849 g
Størrelse142,6 x 104,2 x 76,1 mm

Hei. Hyggelig å se deg!

Nye artikler her hos Kameranytt.no publiseres med ujevne mellomrom. Derfor er det lurt å abonnere på innleggsvarsler. Da får du en e-postmelding hver gang det er noe nytt å lese her hos Kameranytt.no

Husk at bestillingen av nyhetsbrev må bekreftes. Straks etter at bestillingen er sendt inn, mottar du en e-postmelding der du blir bedt om å klikke på et felt for å bekrefte bestillingen. NB: Noen ganger hender det at e-postmeldingen om bekreftelse havner i postkassen for spam eller søppelpost. Sjekk denne om nødvendig.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Del dette innlegget med andre

Du vil kanskje lese disse sakene også:

Bare noen bilder…

Foto: Toralv Østvang

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å kunne gi de besøkende en best mulig brukeropplevelse.