Panasonic har oppgradert sitt superzoomkamera Lumix FZ72 til FZ82. Forbedringene er omfattende, fant jeg ut i vinterferien.
[toc] Førsteinntrykket mitt av Panasonic Lumix FZ92 er godt, svært godt. Panasonic vet ikke hvor stor utfordring de har stått ovenfor i arbeidet med å konstruere et superzoomkamera som jeg ville bli fornøyd med.
Ikke det at Panasonic-ingeniørene har hatt meg i tankene når de har arbeidet med FZ82. Jeg tror ikke Panasonic-ledelsen har brydd seg med å søke opp mine tidligere artikler om superzoomkameraer. Men hadde de gjort det, ville de ha truffet på en kameraskribent som åpenbart er skeptisk til superzoomkamera-konseptet.
Brobyggere
For frem til nå har jeg aldri greit å gi uttrykk for noe særlig entusiasme overfor denne kameratypen, som også kalles for bridge- eller bro-kameraer. De representerer en slags brobygging mellom kompaktkameraer og speilreflekskameraer, selv om de egentlig ikke er noen av delene.
Deres tilhørighet i kompaktkamerasjiktet har å gjøre med bildesensoren, som er av samme størrelse som vi har vært vant til å finne i kompaktkameraer av pek-og-klikke-typen, eller point-and-shoot, som de sier i andre deler av verden.
Panasonics superzoomkameraer FZ72, lansert i 2013, og etterfølgeren FZ82, lansert i januar i år og i salg fra i mars, har begge en bildesensor på 1/2,3 tommer, eller med mål som vi skjønner oss bedre på: 6,17 x 4,55 millimeter. Til sammenligning måler APS-C-sensoren i Nikon D5600, et tilfeldig valgt eksempel, 23,5 x 15,6 mm. Vi snakker altså definitivt om en bildesensor i fingerneglstørrelse.
Men i denne kameraklassen er altså den bittelille bildesensoren bygd inn i et kamera som ser ut som et speilreflekskamera og som faktisk er like stort som kompakte speilreflekser. Slik sett er altså dette en kameraklasse som bygger bro mellom flere typer kameraer.
En historie med bildestøy
Mye av grunnlaget for min mangeårige skepsis til superzoomkameraene er å finne nettopp i det faktum at de har så liten bildesensor. Fine bilder i godt dagslys, kanskje, men det skal ikke mye skumring til før bildene blir kornete og med mye bildestøy.
Superzoomkameraene har i tillegg gjerne hatt dårlige søkere og LCD-skjerm med dårlig oppløsning. Og det store – og i utgangspunktet imponerende – zoomomfanget har bydd på store optiske utfordringer for objektivkonstruktørene. Her har vi sett kompromisser som i sum har gitt objektiver av svært blandet kvalitet.
Og i tillegg er det omtrent umulig å holde slike kameraer stødig nok på de lengste telebrennviddene, uansett hvor gode stabiliseringsmekanismer kameraprodusentene har utviklet etter hvert. Markedsføringen av slike kameraer som ypperlige for å ta løveportretter i Afrika er blitt gjennomskuet av mange på fotosafari uten medbrakt stativ.
I sum har dette gitt meg mange dårlige kameraopplevelser med superzoomkameraer. Vel, egentlig kanskje ikke så mange, for jeg har rett og slett styrt utenom slike kameraer bortsett fra bruken av dem når jeg har hatt dem tilgjengelig til test.
Imponerende spesifikasjoner
Da jeg fikk se spesifikasjonene på Panasonics nye Lumix FZ82, begynte jeg straks å lure på om tiden nå var moden for å revurdere synet på superzoomkameraer. For her snakker vi om til dels drastiske forbedringer fra forgjengeren.
La oss starte med en av de mer beskjedne forbedringene. Oppløsningen er økt fra 16 til 18 megapiksler netto, og brikkestørrelsen er som før. Ikke så mye å bli imponert over her, altså.
Zoomomfanget er også som før, og er for så vidt imponerende nok, med 60x optisk zoom, fra tilsvarende 20 til 1.200 mm omregnet til 35 mm-format. Men som jeg allerede har anført er ikke stort zoomomfang noen garanti for at optikken er god. Så det gjenstår å se, sa jeg til meg selv da jeg så spesifikasjonene.
Autofokusen er imidlertid åpenbart blitt mye bedre, med antall fokuspunkter mer enn fordoblet, fra 23 til 49.
Noe som også ser ut til å være drastisk forbedret, er den tre tommer store LCD-skjermen på baksiden. Her er oppløsningen økt fra beskjedne 460.000 piksler til hele 1.040.000 piksler.
Og dette fortsetter til den elektroniske søkeren. Forgjengeren FZ72 hadde en søker med oppløsning på bare 202.000 piksler. På FZ82 er dette økt til hele 1.166.000 piksler.
I tillegg har FZ82 som så mange av dagens Panasonic-kameraer fått mulighet for videoopptak i 4K-oppløsning på 3.840 x 2.160 piksler, i tillegg til flere Full HD-kombinasjoner.
Man kan for øvrig velge mellom mekanisk og elektronisk lukker, eller la kameraet gjøre valget, og den elektroniske lukkeren tilbyr rask lukkertid helt ned til 1/16.000 sekund.
Kameraet greier nå serieopptak på opptil 10 bilder i sekund, mot 9 bps på den forrige modellen. Med kontinuerlig autofokus er grensen vel å merke fem bilder i sekundet, greit nok for de fleste.
Og kameraet har WiFi-støtte med 802.11b/g/n-standarden.
Alt i alt snakker vi om ganske betydelige forbedringer når vi ser på spesifikasjonene.
Kameraet har for øvrig en oppgitt vekt på 616 gram. Det betyr egentlig at kameraet er ganske lett. Observante lesere vil kanskje ha merket seg at for eksempel Nikon D3400, et «ekte» speilreflekskamera, veier 395 gram. Det er riktignok før man hekter på et objektiv. Men med den oppgitte vekten forsvarer nok Panasonic Lumix FZ82 en sammenligning med de mest kompakte speilrefleksene på markedet.
I bruk
Hvordan slår alle disse forbedringene ut når man tar kameraet i bruk?
Jo takk, bare bra, er jeg fristet til å si. LCD-skjermen på baksiden er ypperlig, selv om den fortsatt ikke kan vris og vendes. Og den har touch-funksjoner til å betjene menysystemet, som er av velkjent Panasonic-kvalitet, med nyttig pedagogisk tilleggsinformasjon.
Dessverre er svensk og dansk fortsatt det nærmeste man kommer norsk språk på Panasonics kameraer, og det kommer jeg til å kjefte på Panasonic for så lenge jeg må. Shame on you, Panasonic. Dette trenger dere vel neppe å få oversatt.
Etter denne utblåsingen må jeg medgi at jeg opplevde kameraet som greit å betjene, med et brukbart utvalg betjeningsknapper og -hjul i tillegg til menysystemet.
Det tok riktignok litt tid før jeg oppdaget at betjeningshjulet under tommelfingeren ga tilgang til ekstra funksjoner, for eksempel pluss/minus-justering av eksponeringen, når man trykker det inn i tillegg til å vri på det. Men da jeg oppdaget det, måtte jeg konkludere med at så å si alle justeringer jeg ønsker å utføre «til hverdags», kan utføres raskt og effektivt med knappene og hjulene på FZ82.
Kameraet har også flere knapper der brukeren selv kan velge hvilke funksjoner de skal programmeres til, så alt i alt er Panasonic Lumix FZ82 et velbetjent kamera.
Moderat lysstyrke – skarp optikk
Optikken på FZ82 er som på superzoomkameraer flest av beskjeden lysstyrke. F/2,8 i vidvinkelmodus, som synker til f/5,9 når man zoomer helt inn til tilsvarende 1.200 mm.
Med andre ord optikk som forutsetter rimelig godt lys. Jeg har da også bare rukket å prøve kameraet i forholdsvis godt dagslys, i lettskyet vinterferie-dagslys i Trollheimen. Hvordan bildekvaliteten blir i stearinlys-belysning, har jeg ikke fått prøvd ennå når disse linjer skrives.
Men de bildene jeg har fått sett, imponerer med god skarphet over hele zoomområdet, i hvert fall på bildene der jeg har hatt mulighet til å blende ned litt, til blenderåpning ned til f/8. Dette er vel å merke er den minste blenderåpningen som kameraet byr på.
Selv på lengste brennvidde, tilsvarende imponerende 1.200 mm, fikk jeg bilder jeg vil betegne som skarpe.
Siden jeg bare har prøvd kameraet i all hast midt i vinterferien uten tilgang til testplansjene mine hjemme, har jeg noe begrenset grunnlag for å uttale meg bastant om bildekvaliteten som kameraet byr på, men førsteinntrykket er i hvert fall mye bedre enn jeg hadde ventet utfra tidligere erfaringer med slike kameraer.
Konklusjon
Selv om jeg var godt fornøyd med LCD-skjermen da jeg prøvde kameraet, må jeg innrømme at min tidligere skepsis til søkerne i denne kameraklassen står ved lag. Selv om oppløsningen er forbedret vesentlig, er det fortsatt snakk om en ganske liten søker som for meg er med på å holde den gode fotograferingsopplevelsen litt nede.
Dette oppveies i betydelig grad av at jeg har sett en del gode bilder fra kameraet – og da snakker jeg vel å merke om teknisk bildekvalitet, ikke om mine egne kreative evner. I det hele tatt har dette kameraet gjort at jeg i noen grad føler at jeg må revurdere min holdning til superzoomkameraer.
En del andre gode egenskaper ved kameraet er med på dette. For eksempel at kameraet kan ta ganske raske serieopptak, at kameraet har Panasonics interessante Depth From Defocus-teknologi, og ikke minst at det har de samme interessante Panasonic-løsningene i utnytting av 4K-teknologien som vi har sett på mer avanserte Panasonic-kameraer, og at man kan ta bilder og bestemme fokuspunktet i ettertid.
Priser
Panasonic Lumix DC-FZ82 koster cirka 4.100 kroner, ifølge Prisjakt.no. Det er imidlertid svært få fotoforhandlere som har kameraet på prislisten foreløpig, og de som har det, ser ikke ut til å kunne levere det riktig ennå.
Prisjakt-sjekken brakte meg for øvrig til formuleringer som viser at fotobransjen ikke er redd for å bruke ikke helt sannferdige formuleringer i markedsføringen.
Hos Scandinavian Photo fant jeg følgende formulering:
«Med denne innstegsmodellen fra Panasonic får du et speilreflekskamera med et kraftig zoomobjektiv fra 20-1200mm som også tilbyr ultravidvinkel».
Å påstå at FZ82 er et speilreflekskamera er vel å dra strikken litt vel langt. Selv om det – som jeg skrev tidligere i denne artikkelen – ser sånn ut.
