Mange fotografer og fotoentusiaster skyr bildelagring i skyen som pesten. Men de tenker helt feil. Slutt å se på skyen som bildearkivet ditt. Se på den som en portal til fotoalbumet ditt isteden.
[toc] Jeg har med interesse fulgt med på debatten de siste årene om de stadig økende digitale mulighetene som kamerateknologien byr på. Ikke minst har jeg registrert en ganske heftig debatt om dette med å lagre bildefilene i skyen.
Skylagring av foto og andre data har fått mye medieomtale de siste årene, med utallige tester både i dags- og fagpresse av de ulike lagringstilbudene, gjerne med tilhørende leserdebatter om sikkerhet, personvern, kryptering og mye annet.
Det er fra kommentarfeltene jeg har fått inntrykk av at en god del fotoentusiaster og profesjonelle fotografer, spesielt de med en del års erfaring, er skeptiske til skyløsninger for bildelagring, og at de gjerne advarer mot det.
Selv om jeg har forståelse for skepsisen, tror jeg mange av skeptikerne har feil innfallsvinkel. De misliker tanken på å «overlate» bildesamlingen sin til andre og sier derfor blankt nei til skylagring i det hele tatt.
Jeg for min del har valgt å bruke skylagring for alt det er verdt. Uten å «overlate» bildene mine til skyen og aktørene der.
LES OGSÅ: 4K-hysteriet er skivebom
I stedet bruker jeg skyen først og fremst som et middel for tilgjengelighet. Mitt hovedbildearkiv og viktigste sikkerhetskopiløsning ligger ikke i skyen, men suppleres av tilbudene jeg har «der oppe».
Slik har jeg sikret meg det beste av to verdener – trygghet ved at bildene ligger i mitt eget datamaskinsystem med disker og backup som jeg selv har kontroll over, kombinert med fleksibiliteten som bare skyen kan by på.
Skyen i gruvegangene
Skyen er et pseudonym for internett-servere som befinner seg helt andre steder enn oppe i skyene. Tvert imot er mange av de nye datasentrene plassert dypt nede i fjellet, i gamle gruveganger eller i solide byggverk på bakken.
Det er mange skylagringstjenester på markedet nå. Ikke bare de store programvareprodusentene tilbyr slike løsninger, men også mange slags andre aktører.
Microsoft, Google og Apple er alle store tilbydere av skylagring med sine tjenester OneDrive, Google Drive og iCloud. Overfor forbruker- så vel som bedriftsmarkedet er det dukket opp mange dedikerte skylagringstjenester, som Box, Dropbox og Sync.com – sistnevnte betegnes gjerne som et krypteringstrygt alternativ til Dropbox. Her hjemme har vi blant annet JottaCloud og deres alternativ foto fotografer og fotoentusiaster, Jottacloud Foto.
De store telekom-aktørene er naturligvis på banen. Telenor vil gjerne ha både bildene dine og de øvrige mobildataene dine i Min Sky.
Fotohandlerne følger opp. For eksempel har Fotoknudsen opprettet Minnebanken og hevder at dette er Norges største tjeneste for bildelagring.
Og det er mange andre.
Mine bilder i skyen
For tiden har jeg to aktive skytjenester gående når det gjelder bildelagring i skyen. Temaet skylagring belyses godt av måten jeg har valgt å organisere systemene når det gjelder plassering av originalbilder, tilgjengelighet på bildene i skyen og ikke minst sikkerhetskopiering. Derfor tillater jeg meg å bruke plass på å skrive om hvordan jeg selv gjør det, fordi jeg tror det belyser en alternativ måte å oppfatte bildelagring i skyen på.
For ordens skyld nevner jeg at jeg ikke har tatt med problemstillinger knyttet til spørsmålet om personverndata og utrygghet ved å lagre data på servere i utlandet, eller på andre kontinenter, for den saks skyld. Heller ikke kryptering og en rekke andre forhold beslektet med dette tar jeg opp her.
I denne omgang dreier resonnementet seg om hvor hovedlagringsplassen for bildesamlingen skal være – lokalt eller i skyen, og om lokal lagring gjør skylagring overflødig eller ikke. Samt om det er viktige muligheter man går glipp av ved å si blankt nei til skyen.
Det har tatt meg noen år å bygge opp disse to løsningene. Før jeg går videre, vil jeg understreke at min løsning for bildelagring ikke skal tas som et eksempel til etterfølgelse. Mine behov er litt spesielle – akkurat som dine er det for deg. I tillegg til å finne den beste løsningen for meg selv, har jeg en jobb som innebærer at jeg også har til oppgave å sammenligne løsninger for å gi råd til leserne mine – i over 30 år har jeg jobbet for de norske utgavene av publikasjoner som PC World og Macworld. Løsninger for bildelagring på det nivået vi snakker om her, holder det ikke å prøve ut gjennom et par hektiske testarbeidsdager på kontoret.
LES OGSÅ: Kamerabransjen – en gammelmannsbransje?
Et realistisk inntrykk av hvor godt – eller dårlig – en løsning for bildearkivering fungerer, krever for det første at man får lagt inn en ganske stor bildesamling. For det andre bør systemet prøves ut over tid for at man også skal få testet ut søkesystemet, inkludert å søke etter bilder man for lengst har glemt. Det gjør man ikke med bilder man la inn i går og søker etter i dag.
For folk flest er det naturligvis tull og tøys å kjøre to parallelle bildelagringsløsninger som hver er på flere titusener av bilder – min to parallelle bildesamlinger er i øyeblikket på over 60.000 bilder hver. Ikke det at tallet i seg selv er så imponerende. Jeg har hørt om fotoentusiaster som har samlinger på flere hundre tusen bilder.
Men det er tidkrevende å ajourholde et bildelagringssystem ordentlig. Med ordentlig mener jeg å legge inn bildene, gjennomgå dem, gjøre en preliminær vurdering av kvalitet og relevans og kanskje gi dem et terningkast eller et antall stjerner, og ikke minst det mest tidkrevende av alt, legge inn nøkkelord – navn på personer i bildene, stedsangivelse (som mange nå riktignok overlater til GPS) og all mulig annen informasjon som kan hjelpe deg til å finne igjen akkurat dét bildet om 20 år.
Noen vil sikkert si at å gjøre dette dobbelt opp bare for å sjekke opp to systemer opp mot hverandre gjennom flere år, er tull. I beste fall test-overkill. Det er heller ikke en smart løsning for datahypokondere som vil sikre bildene ved å lagre dem parallelt i to separate systemer. Til dét representerer merarbeidet altfor mye sløsing av spennende fototid. Men siden jeg nå rotet meg inn i denne Apple-Adobe-krigen for mange år siden, greier jeg ikke å legge den på hylla.
Bilder fra Apple
På det ene bildelagringssystemet jeg har, er jeg låst til Apple-plattformen. Vi snakker om Apples Bilder-program.
Programmet heter for øvrig Photos på engelsk, og det er jo et håpløst produktnavn, for Google bruker jo det samme produktnavnet på sin bildetjeneste, og dessuten er det et generisk begrep både på norsk og engelsk, så å google artikler om disse produktene betyr at du må legge inn en rekke søkeord for å ekskludere alle de andre treffene du risikerer å få med. Forgjengeren til Bilder-programmet fra Apple var bedre i så måte. Selv om Aperture også er et generisk begrep – det betyr jo blenderåpning – var det mye lettere å få relevante Google-treff på dét ordet.
Da Apples Bilder-program kom ut av beta våren 2015, fremsto det som et mye mer forbruker-rettet produkt enn forgjengeren Aperture, som med fokus på Raw-bildesamlinger hadde et betydelig antall proff-fotografer blant sine brukere. Mange av disse raste da Aperture ble byttet ut med Bilder-programmet. Etter hvert har imidlertid også Apples Bilder-program gradvis fått mer avanserte egenskaper, ikke minst takket være økte muligheter til å integrere det med tredjepartsprogramvare som for eksempel Adobe Photoshop.
Lightroom fra Adobe
Det andre systemet mitt fungerer helt identisk på Mac- og Windows-plattformen, og jeg kjører det på begge – jeg tilhører minoriteten av datamaskinbrukere som beveger seg fordomsfritt mellom Mac- og Windows-verdenen og jobber like godt på begge, både på kontoret og hjemmekontoret.
Her snakker vi om Adobe Photoshop Lightroom. Programmet oppsto som en rival til Apples Aperture-program gjennom en beta-krig tidlig på 2000-tallet. Aperture kom først til en ferdig 1.0-versjon høsten 2005, mens Adobe kom etter tidlig i 2007.
(Merknad: Lightroom-versjonen jeg skriver om her, er den som senere er blitt hetende Lightroom Classic og som ikke må forveksles med den nyere skybaserte Lightroom-bildetjenesten. TØ, 6.8.2019)
Adobe har satset på en utpreget profesjonell posisjonering av Lightroom. Til forbrukermarkedet anbefaler Adobe i stedet sine Adobe Elements-programmer, der man har supplert bilde- og videoredigeringsprogrammene med en felles database- og bildearkiv-modul.
Mens Apples Bilder-løsning er gratis, om enn tett knyttet til Apples iCloud-skytjeneste der man må abonnere på lagringsplass så fort behovet overstiger den beskjedne gratisplassen, krever Adobes Lightroom-tjeneste abonnement fra begynnelsen av, enten integrert med Photoshop eller med hele Creative Cloud-programsamlingen.
iCloud og Creative Cloud
Det som de to programmene likevel har til felles og som gjør dem så relevante for problemstillingen jeg tar for meg her, er altså at begge er tett knyttet til bildelagring i skyen.
Dette gir mulighet for å lagre både Bilder-bilder og Lightroom-bilder i skyen. Men hva innebærer det?
Betyr det at man må overlate ansvaret for bildesamlingen sin til Apple og Adobe, håpe at de to selskapene tar godt vare på bildene, ikke forsyner seg av blinkskudd i samlingen og – fri og bevare – ikke bidrar til at du mister bildene dine for evig og alltid hvis de går konkurs?
Riktignok er det en ganske absurd tanke at verdens rikeste selskap, Apple, skal gå konkurs og at et av verdens ledende programvarehus, Adobe Systems Inc., skal følge etter. Men en bildesamling bygd opp over mange år er så hellig at selv ikke dét senarioet bør utelukkes, i hvert fall ikke på prinsipiell basis.
LES OGSÅ: Men speilrefleksen var ikke død
Uansett – det er her jeg og skylagringstilbyderne skiller lag. Disse tjenestene, enten de er myntet på forbrukere eller mer profesjonelle brukere, markedsføres som den endelige løsningen på alle bekymringer knyttet til bildelagring. Send bildene til oss i skyen. Der skal vi ta godt vare på dem for deg, og du trenger aldri mer bekymre deg.
Jeg ser annerledes på det. Både min Bilder-samling og min Lightroom-samling har originalene samlet på en stor ekstern disk tilknyttet min hoved-pc hjemme. Dette er naturligvis en Mac, siden den ene løsning er en ren Apple-løsning. Lightroom-samlingen kunne like gjerne ha ligget på en tilsvarende ekstern harddisk knyttet til Windows-pc-en som står ved siden av Mac-en min.
Forskjellene
De to systemene håndterer bildene i skyen på litt forskjellig måte.
For Apples løsning er det avgjørende hvor stor lagringsplass du abonnerer på i iCloud. Hvis plassen er stor nok – og det er det lett å følge med på, opp til maksgrensen på to terabyte – lagres alle bildene der i full filstørrelse. Dette innebærer at jeg til enhver tid har en synkronisert kopi av hele bildesamlingen min i skyen, med alle bilde- og videofiler i full størrelse.
På alle enheter der du ønsker å ha tilgang til iCloud-arkivet, kan du selv bestemme om du vil ha synkronisert filene i full størrelse, slik jeg har det i hovedarkivet mitt på min iMac, eller du kan i stedet velge «optimaliser Mac-lagring». Da beregner systemet kontinuerlig en komprimeringsgrad ut fra lagringsplassen som er tilgjengelig. På mindre enheter som iPhone-mobiler og iPad-nettbrett er dette det naturlige valget. Det betyr rask tilgang til oversikt, men litt ventetid hvis du skal bearbeide et bestemt bilde, som da lastes ned i høy oppløsning.
Min erfaring gjennom de siste årene er at Apples Bilder-løsning stort sett er effektiv og fleksibel, med gode tilpasningsmuligheter. Inntrykket trekkes imidlertid noe ned ved at synkroniseringen av og til kan være langsom og tidkrevende. Den kan også gi store mobilregninger hvis du ikke passer på at synkroniseringen bare skjer via WiFi, ikke via mobilnettet.
Og naturligvis har brukeren på Apple-vis ikke kontroll med komprimeringsgraden på enheter med begrenset tilgjengelig lagringsplass. Dét overlater Apple til sine algoritmer, som brukeren ikke skal måtte – eller får lov til – å bry seg med.
Lightroom-løsningen til Adobe fungerer annerledes. Også der har jeg original-bildearkivet mitt på min egen harddisk, noe som for så vidt er standardløsningen for Lightroom-brukere. Men også Lightroom-bildene kan lagres skyen, om enn på en mer manuell måte enn i Apples Bilder-løsning.
Lightroom har en synkroniseringsløsning der man selv bestemmer hvilke kataloger som skal synkroniseres mot skyen. Altså ikke automatisk sky-synkronisering av alle bilder, som i Apple-løsningen.
Det er også en vesentlig forskjell i at det egentlig ikke er bildefilene som sådan som lagres i en synkronisert kopi i skyen, men en begrenset utgave kalt en Smart Preview av bildet. Har man for eksempel et bilde i Raw-format i samlingen, er det bare en skjermvisningsversjon av dette bildet som du etterpå kan se på via nettleseren eller på mobilen. Du får ikke hentet ned originalen fra skyen, slik du gjøre i Apples Bilder-system.
Du kan imidlertid redigere bildet, og redigeringene blir lagret tilbake i skyversjonen og vil synes når du i neste omgang henter opp igjen det samme bildet i full størrelse på Mac-en eller pc-en hjemme eller på kontoret.
Foreløpig er det ingen øvre grense for hvor mange bilder du kan synkronisere mot Adobe Creative Cloud-skyen. Bildene man synkroniserer, tar ikke noe av de 20 gigabyte med skylagringsplass som følger med Creative Cloud-abonnementet. Men som sagt er det da heller ikke originalbildene man finner igjen i skyen, men en skjermvisningsversjon på rundt 1,5-2,5 megabyte.
LES OGSÅ: Kamerabransjens Jobs og Musk, hvor er de?
Det siste er noe av svakheten ved løsningen for brukere som meg, som trenger tilgang til høyoppløste versjoner bildene både på hjemmekontoret og på jobben. Begge steder leverer jeg bilder til et avisproduksjonssystem som krever høyoppløste bilder. Jeg har skrevet en tipsartikkel på Kamerablogg.no om hvordan man kommer rundt dette problemet: «Slik sikrer du høyoppløste Lightroom-bilder i skyen», se link her.
Kortversjonen er slik: Hvis du sørger for at nettbrettet eller mobilen knyttet til Lightroom er det første stedet du lagrer bildene fra kameraet ditt på, er det den fulle, høyoppløste versjonen som blir liggende i skyen. Hvis man bruker en arbeidsflyt der man alltid først overfører bildene via kortleseren til nettbrettet eller mobilen, er man sikret høyoppløselige bilder i Lightroom-skyen, og det er også disse som blir kopiert til samlingen man har på harddisken hjemme eller på kontoret.
Så gjenstår det å se hvor lenge Adobe vil godta at deres sky-servere myntet på Smart Preview-bilder fylles opp av ukomprimerte filer.
Hvor er sikkerhetskopiene?
Poenget med de skyløsningene jeg har skissert her, er at man ikke gjør seg avhengig av et bildearkiv i skyen. Hovedarkivet i begge løsningene mine ligger på min egen lokale harddisk. Bildene mine forsvinner ikke om Apple eller Adobe går konk.
Det er også fra disse lokale bildearkivene på min egen harddisk at jeg ordner med sikkerhetskopier. Begge arkivene blir kontinuerlig sikkerhetskopiert til et par andre eksterne harddisker hjemme.
Hva hvis det brenner, spør du? Jeg er vel datahypokonder, jeg også, for jeg har i tillegg en separat skyløsning til disse arkivene, i mitt tilfelle Dropbox.
Jeg kjenner folk som sikrer seg på andre måter, for eksempel ved å kjøpe seg en ny, stor (men stadig billigere) disk hvert år som man tar backup på og som lagres på hytta eller et annet trygt sted som man har tilgang til.
Portal, ikke arkiv
Konklusjonen er at fotografer og fotoentusiaster godt kan bruke skyløsninger til bildene sine uten å gjøre seg avhengig av internett-aktører man ikke stoler hundre prosent på. I mitt tilfelle kombinerer jeg lokale bildearkivløsninger med opptil flere skyløsninger samtidig for å sikre bildene mine. Kanskje litt dyrere enn minsteprisen for å ha bilder i skyen, men er ikke bildene dine verdt såpass?
LES OGSÅ: Tørk støvet av ditt gamle kamera!
Og hovedpoenget med min måte å bruke skyen på er ikke å bruke skyen som bildearkiv, men som en måte å sikre tilgang til bildene uansett hvor jeg befinner meg, og på alle slags enheter – stasjonær og bærbar pc, mobil og nettbrett. Uansett hvor jeg er og hva slags enhet jeg har tilgang til, kan jeg vise et hvilket som helst av mine bilder til mine venner. For andre er det kanskje om å gjøre å kunne vise bildene til kunder.
Så kan vi fortsette å diskutere bilderettigheter og personvern og slikt, men i mellomtiden er det godt å vite at bildene er trygge og tilgjengelige, uten å være fullstendig underlagt skyaktørenes potensielt klamme hånd.