Paralympiske idrettsutøvere har måttet slåss på mange arenaer for retten til å drive sin idrett. Når vi ser dem i herlig utfoldelse på idrettsarenaene, vet vi lite om all kampen som ligger bak på andre arenaer. Mot diskriminering, mot likegyldighet, mot byråkratisk vrangvilje, mot uforstand. Kan fotografier hjelpe oss til å forstå?
KOMMENTAR: Ja, fotoutstillingen BEST som vises i Fotografiens Hus i Oslo nå i november/desember 2021, har potensial i seg til å åpne øynene på noen og hver, med sine sterke portretter av et stort antall norske gullvinnere i De paralympiske leker opp gjennom årene. Bildene viser sider av de norske gullvinnerne som liksom ikke stemmer helt med bildene vi har sett av dem på sportssidene i avisene, med gullmedalje-vinnere i jubelrus.
Gode eksempler var de to nye portrettene i samlingen som fotograf Arnfinn Johnsen kunne avduke under åpningen av fotoutstillingen. Portrettene var av henholdsvis roeren og langrennsløperen Birgit Skarstein og sprintløperen Salum Ageze Kashafali.
En alvorlig Birgit Skarstein
Da fotograf Arnfinn Johnsen presenterte bildene, påpekte han blant annet at Birgit Skarstein ikke smiler i hans portrettbilde av henne. Det stemmer liksom ikke helt med bildet som de fleste av oss har dannet seg av henne. Hun er hyppig i mediene, og fremstår som oftest smilende og glad – på TV gjerne med en lett hørbar hjertelig latter.
Men hverdagen som paralympisk idrettsutøver byr ofte på utfordringer som langtfra fremkaller latter, påpekte Arnfinn Johnsen da han avduket bildet av Birgit Skarstein. Hensikten med portrettene hans har vært å vise menneskene bak de store idrettsprestasjonene, menneskene bak de smilende avisbildene. For Birgit Skarstein var den første gullmedaljen et resultat av ni års blodslit for å nå målet hun hadde satt seg, fortalte han. Og da syntes han det var riktig for en gangs skyld å vise fram en alvorstynget Birgit Skarstein.
På samme måte inneholdt hans fortelling om personen i det andre nye portrettet, Salum Ageze Kashafali, en skildring ikke bare av oppofrelsene til en sterkt synshemmet idrettshelt, men også en hjerteskjærende historie om hvordan den kongolesiske kvoteflyktning-familien ble tatt imot i sin tid i enkelte miljøer her i Norge. Også et portrett av en idrettsutøver som vi vanligvis ser med store jubelsmil, men ikke på det flotte portrettet i Fotografiens Hus.
Strabasiøst prosjekt
Fotograf Arnfinn Johnsen kunne for øvrig fortelle om et strabasiøst fotoprosjekt. Blant annet tok det over fem år å få finansiert prosjektet, ganske uhørt i lys av prosjektet som var forløperen til de paralympiske portrettene, nemlig portretter av de norske gullvinnerne i de ordinære olympiske leker. Det forteller vel sitt om at det er et stykke igjen til De paralympiske leker og De olympiske leker blir likestilt på ordentlig.
Heldigvis kom det gode nyheter under åpningen av fotoutstillingen hos Fotografiens Hus. Gode krefter innen idrett og politikk ser ut til å ha forenet seg slik at portrettene fra begge de to verdenene etter hvert blir å se ikke bare i OL-byene Lillehammer og Hamar, men også på Bislet i Oslo.
Kanskje vi her ser et eksempel på hva slags makt og innflytelse fotografiet faktisk kan få når det både foran og bak kameraet er folk som aldri gir opp?
Anbefales
Kameranytt.no er ikke en publikasjon som publiserer kunstanmeldelser av fotografier og fotoutstillinger, og jeg skal ikke forsøke meg på det her heller. Men det var såpass sterkt å være til stede ved åpningen av utstillingen som avholdes i skrivende stund i Fotografiens Hus at jeg ikke kunne la være å dele inntrykkene med leserne. Skulle man befinne seg nærheten av Rådhusgata i hovedstaden nå i slutten av november eller utover i desember, for eksempel på julehandel, vil jeg anbefale en tur innom Fotografiens Hus.
Mer informasjon om utstillingen, om bakgrunnen for den, om fotografen og om hvor lenge utstillingen varer, finner du her:
LES OGSÅ: Paralympiske portretter i Fotografiens Hus
