Synes du objektiver med 35 mm brennvidde høres dødskjedelig ut? Vel, det er ingenting som er kjedelig med Leicas nye 35 mm-objektiv for Leica M-kameraene, så vidt jeg kan se. Det er så sylskarpt at det angivelig ikke går an å gjøre det skarpere. Nærgrensen er kortere på enn på noe annet Leica M-objektiv. Og det er ingen vits i å blende ned for å få skarpere bilde, for det skal være sylskarpt helt ut i kantene selv på fullt åpen blender.
Det strider nærmest mot naturlovene at et objektiv tegner like skarpt i kantene som i midten av bildet før man blender ned noen trinn. Dette anses som barnelærdom blant fotoentusiaster. Leica hevder imidlertid at det nye 35 mm-objektivet faktisk tegner like skarpt i kantene som i midten.
Alt dette er naturligvis Leicas egne påstander, og de er i skrivende stund ennå ikke verifisert i noen uavhengige tester av en ferdig produksjonsmodell, i hvert fall ikke så vidt jeg har kunnet se. Det nærmeste jeg har kommet en uavhengig testomtale, er en artikkel datert 5. mars 2021 av Jonathan Slack på det britiske tech-nettstedet Macfilos. Artikkelen ser ut til å være basert på utprøving av en førproduksjonsutgave av objektivet. Jeg anbefaler artikkelen på det varmeste, også fordi den gir et innblikk i Leicas filosofi og produksjonsteknikker når det gjelder avansert optikk, spesielt APO-teknologien, som jeg kommer tilbake til: Review: Leica APO-Summicron-M 35 f/2. Kanskje bidrar artikkelen dessuten til litt større forståelse for hvorfor mange av Leicas objektiver er så dyre.
En annen grunn til å forvente særdeles høy kvalitet når det gjelder det nye 35 mm-objektivet, er følgende resonnement: Når Leica allerede har et objektiv med tilsynelatende nesten identiske spesifikasjoner, den samme brennvidden, den samme lysstyrken, nesten det samme navnet og med en pris på 36.595 kroner, og så kommer med en ny modell som koster mer enn dobbelt så mye, så må det jo være grunn til å tro at det er snakk om solide forbedringer.
Det nye objektivet vi snakker om, heter altså Leica APO-Summicron-M 35mm F2 ASPH. Hvis du lærte noe i artikkelen min i februar om hva Leicas navngiving forteller om objektivene til Leica, så vet du jo allerede en god del om objektivet:
LES OGSÅ: Vet du hvorfor det heter Summicron?
Hvis du ikke leste artikkelen, kan jeg fortelle deg at dette dreier seg om et objektiv i Summicron-klassen, som alle har lysstyrke f/2. Brennvidden er i dette tilfellet på 35 mm, som vil tilsi en moderat vidvinkel når vi snakker om et fullformatkamera som Leica M-kameraene. Derav referansen til påstanden «kjedelig» i innledningen. Noen går jo rundt og omtaler 35 mm-brennvidden som lite spennende sammenlignet med de mer ytterliggående perspektivene man får ut av mer ekstreme vidvinkelobjektiver. Dem om det.
APO
Forkortelsen APO foran objektivnavnet betyr at objektivet er apokromatisk, som betyr at mange farger på ulik bølgelengde får samme fokuspunkt. Denne optikk-teknologien er med på å forklare hvorfor mange av Leicas APO-objektiver forener svært høy skarphet med en særdeles vakker bokeh – altså den vakre uskarpheten i områdene som er ute av fokus når man fotograferer med stor blenderåpning og liten dybdeskarphet.
Og bokstavene ASPH til slutt betyr at objektivet har ett eller flere asfæriske linseelementer, altså linser med annerledes overflateprofil enn en standard kuleformet linse.
Dette er et helt nyutviklet objektiv, men det skal leve side om side med et objektiv som Leica har hatt i produktutvalget en god stund og som heter Leica Summicron-M 35mm F2 ASPH. Altså nesten det samme, unntatt APO-forkortelsen.
Leica M-kameraene så dagens lys i 1954, da Leica gikk over for skrufatning til bajonettfatning. Det første kameraet med den nye fatningen var Leica M3. Som veldig mange andre objektiver for Leica M-kameraene er begge disse to 35 mm-vidvinklene definitivt kompakte. Tross enkelte unntak har Leica alltid lagt sin ære i å utvikle mest mulig kompakte objektiver til sine rammesøkerkameraer i M-klassen. Dette er en arv fra Leicas opprinnelse, som jo dreide seg om å utvikle mindre og enklere kameraer som det var lettere å ta med seg utendørs enn kameraer flest tidlig på 1900-tallet.
Det ser riktignok ut til at Leica har fraveket dette prinsippet i noen grad når det for eksempel gjelder de mer moderne speilløse fullformatkameraene i SL-familien. Det «gamle» 35 mm Summicron-objektivet veier bare 252 gram, og det nye APO-Summicron-objektivet er riktignok litt tyngre, 320 gram. Men det må definitivt kalles lett og kompakt, det også. Til sammenligning veier Leicas tilsvarende objektiv for de speilløse SL-kameraene, Leica APO-Summicron-SL 35mm F2 ASPH, hele 720 gram.
Når vi går tilbake til de to 35 mm M-objektivene, indikerer vektøkningen på det nye 35 mm Summicron-M-objektivet at det er brukt litt andre og flere linseelementer og kanskje noen andre konstruksjonsdetaljer enn i 35 mm-objektivet uten APO i navnet, formodentlig for å oppå enda høyere optisk kvalitet og kanskje andre fordeler.
Rekord-nærgrense
En av disse fordelene er at det nye APO-Summicron-M-objektivet har fått kortere nærgrense enn noe annet Leica-objektiv for M-rammesøkerkameraene. Man kan fokusere på motiver som er bare 30 cm foran kameraet. Standard nærgrense på M-objektivene er rundt 70 cm.
Det høres kanskje ikke ut som noen stor bragd at Leica optikk-utviklere har greid å lage et M-objektiv med nærgrense på 30 cm. Men siden disse objektivene ikke har noen enkel autofokus-løsning slik de fleste objektiver på markedet i dag har, var det noen utfordringer her av mekanisk art. Husk at på rammesøkerkameraer er det ingen autofokus, og den manuelle fokusløsningen knyttet til rammesøkeren kan ikke håndtere en nærgrense på under 70 cm. I søkeren ser man ganske enkelt ikke om bildet blir skarpt eller ikke når man vil fokusere på et objekt som er nærmere enn 70 cm.
Leica-ingeniørene har løst problemet med å sørge for at fotografen vil føle en lett motstand i fokusringen når man kommer ned mot rundt 70 cm, altså det vi kaller et haptisk signal som føles i fingrene. Den manuelle fokusringen har dessuten en annen «utveksling» i området mellom 70 og 30 cm som gjør det lettere å fokusere mer nøyaktig i dette området.
Men hvordan ser fotografen at han eller hun har greid å stille fokus skarpt når rammesøkeren ikke lenger kan brukes? Da må man svitsje til å se motivet på LCD-skjermen bak på kameraet, altså i Live View-modus. Alternativt kan man kjøpe Leicas elektroniske tilbehørssøker Visoflex, som monteres i blitsskoen. En tredje mulighet er å ta fram mobilen og fokusere ved hjelp av Leica sin Fotos-app.
Alt dette høres sikkert kronglete og tungvint ut for dem som er vant til dagens moderne speilrefleks- og speilløs-kameraer med autofokus, men Leica har nok testet ut konseptet grundig, for ifølge Leica er det stor forventninger til løsningen. En del ser nok for seg nye kreative muligheter med sitt Leica M-kamera der man selv med et vidvinkelkamera med moderat lysstyrke kan få særdeles spennende bokeh ved å gå tettere innpå egnede motiver enn det som har vært mulig før.
Her kan vi ane en parallell til de mer moderne og speilløse Leica Q- og Q2-kameraene. Disse har et fastmontert 28 mm vidvinkelobjektiv, som jo er en brennvidde man slett ikke forbinder med portrettfotografering. Da «skal» man helst ha et moderat teleobjektiv, gjerne i området 75-90 mm. Men Leica Q- og Q2-kameraene brukes gjerne til å ta portretter med vakker bokeh fordi brukerne benytter makroinnstillingen som objektivet er utstyrt med. Leica har nylig presentert flere bilder der man kombinerer den tette nærgrensen til det nye 35 mm-objektivet med stor blenderåpning og dermed akkurat den sylskarpe forgrunnen og diffuse bakgrunnen som ellers forbindes med helt andre slags objektiver. Spennende.
En av grunnene til at objektivet angivelig gir like skarpe bilder tett på som på lengre avstand, er at objektivet har et flytende linseelement som sikrer jevn ytelse uansett avstand til motivet, ifølge Leica.
Framtids-sikret
En del av de tidlige bildene som Leica har vist fram i forbindelse med lanseringen av det nye APO-Summicron-objektivet, er tatt med de to heftigste Leica M-kameraene akkurat nå, Leica M10-R og Leica M10 Monochrom, begge med fullformatbrikke på 40 megapiksler. Den høye oppløsningen vil jo fort avsløre svakheter ved optikken man bruker, men naturligvis ser det jo ut til at det nye 35 mm-objektivet består prøven med glans.
Et av poengene som Leica-distributør Bresson AS trekker fram i den norske pressemeldingen, er imidlertid at objektivet har så skarp detaljgjengivelse at det «vil utfordre ikke bare nåværende, men også fremtidens bildesensorer». For alle oss som ser etter dulgte signaler i kommunikasjonen fra produsenter som Leica og andre, kan jo dette tolkes ikke bare som en påstand om at objektivet er særdeles skarpt, men også som et – planlagt eller ufrivillig – hint om at Leica sysler med planer om kameraer med enda høyere oppløsning . Man kan jo innvende at det i framtiden alltid vil komme bildebrikker med høyere oppløsning enn vi er vant til i dag, men spørsmålet er jo hvor mye høyere oppløsning vi kan vente oss – og når? Vi venter i spenning.
Spesialglass
Tross den kompakte størrelsen har Leicas objektiv-designere og -ingeniører greide å få plass til ti linseelementer i 35 mm-objektivet, fordelt på fem grupper. Bare ett av linseelementene er av det vi kan kalle normalt glass.
Tre av linseelementene har asfæriske overflater, det vil si med en krumning som avviker fra en vanlig kuleformet linse. Ett av linseelementene har til og med asfærisk overflate på begge sider.
Seks av linseelementene er lagd av glass med uregelmessig delvis spredning. Ifølge Leica bidrar dette til å redusere det kromatiske avviket til nesten null. Kromatisk aberrasjon – eller fargeblødning, som vi kaller det på godt norsk – oppstår når lys av forskjellig bølgelengde brytes ulikt. I tillegg bidrar Leicas glassdesign til den nevnte apokromatiske korreksjonen, som er en kvalitet som sjelden finnes i objektiver med denne brennvidden.
Leica hevder at objektivet byr på en særegen bokeh ved full blenderåpning fordi kromatisk aberrasjon og forvrengning er på et minimalt nivå og fordi objektivet har ekstremt høy kontrastgjengivelse fra kant til kant. Dessuten er blenderåpningen nesten sirkulær takket være bruken av hele elleve lameller, så effekten beholdes selv når objektivet blendes ned, heter det.
På den andre siden hevder altså Leica at det ikke er noen vits i å blende ned for å øke skarpheten, slik det er vanlig med de fleste andre objektiver. «APO-Summicron-M 35mm F2 ASPH trenger kun å blendes ned for komposisjonsformål, heter det. Gjengivelseskvaliteten i midten og kantene av bildeflaten er så enestående at det ikke er rom for ytterligere forbedring ved å blende ned», står det å lese i pressemeldingen. Leicas selvsikkerhet er det ingenting i veien med.
35 mm-objektivet kan brukes på alle nåværende og fremtidige modeller i Leica M-serien, og med eget adapter kan objektivet også brukes på Leica SL2 og SL2-S, ifølge pressemeldingen. Siden også det første kameraet i denne serien, Leica SL Typ 601, også benytter Leica L-fatningen, funker nok objektivet på dette kameraet også.
En 11 minutter lang video om objektivet, med et intervju med en av Leicas optikk-guruer, Peter Karbe, finner du her. (NB: Du blir rutet videre til videotjenesten Vimeo.)
Sluttbudskapet i videoen er: Ta så mange bilder du kan med dette objektivet med blenderen fullt åpen!
Leica har lagt ut en del eksempelbilder tatt med objektivet som man kan se her. (NB: Bla litt nedover på siden.)
Prisen
Leica APO-Summicron-M 35mm F2 ASPH er tilgjengelig hos utvalgte Leica-forhandlere og har en veiledende utsalgspris på 81.000 kroner.
Tekniske data
| Brennvidde | 35 mm (fullformat) |
| Lysstyrke | f/2,0 |
| Minste blenderåpning | f/16 |
| Konstruksjon | 10 linseelementer i 5 grupper |
| Blenderlameller | 11 |
| Antirefleksbehandling | Ja |
| Objektivfatning | Leica M |
| Nærgrense | 30 cm |
| Filterstørrelse | 39 mm |
| Optisk bildestabilisering | Nei |
| Lengde | Ca. 40,9 mm, ca. 49,3 mm med solblender |
| Diameter | Ca. 53 mm uten solblender |
| Vekt | Ca. 320 gram |
