TEST: Leica M9 – tidsriktig klassiker

Leica M9
FULLFORMAT: Leica M9 er det første av Leicas digitale M-kameraer som har fullformatbrikke. (Pressefoto: Leica)

Leica M9 er verdens minste fullformatkamera.

Leica M9 er også en sann klassiker, men med hypermoderne digitalkamerateknologi under skallet. 

Vi kan med en gang fastslå at Leica M9 er et spesielt kamera. Det er så dyrt at bare ganske få av oss synes vi har råd til det. 

Leica M9 representerer noe av det ypperste i mekanisk presisjon og optisk nøyaktighet både når det gjelder produksjonsprosessen og det ferdige produktet. 

Det viser sin historiske arv på en måte som ikke ligner noe vi ser hos andre kameraer som produseres i dag. Ordet retro er en fornærmelse.

Samtidig er M9 bygd rundt det ypperste av digital kamerateknologi. Fullformat-brikken er viktig. I forgjengerne M8 og M8.2 hadde Leica litt mindre brikke. Men det meste av Leica-optikken ble konstruert da folk fotograferte med 35 mm-film og er tilpasset fullformat. Mens speilreflekskameraprodusentene tilpasser sin optikk til mindre bildesensorbrikker, går Leica motsatt vei og tilpasser kameraene til optikken. Derfor måtte M9 bli et fullformatkamera. 

Diskret fotografering 

Leica M9 appellerer til dem som ønsker å fotografere på en annerledes måte. Franskmannen Henri Cartier-Bresson (1908-2004), «fotojournalistikkens far», er forbildet. Han ruslet rundt i gatene og fotograferte folk og miljøer så diskret som mulig. Verktøyet var det lille og stillferdige Leica-kameraet, pionerkameraet for bruk av småbildefilm allerede fra 1920-tallet. 

Jeg skal innrømme at jeg følte meg litt som en slik fotograf da jeg en lørdag ruslet rundt på Operaen i Bjørvika med «min» lille Leica så vidt stikkende ut under jakka. Det virket. Jeg kunne knipse bilder uten at folk så ut til å bry seg. Derimot var det flere som snudde seg bort da andre fotografer/turister dro opp sine svære speilrefleksobjektiver. 

Leica M9-bilde operataket
PÅ OPERAEN: Leica M9-foto tatt under en rusletur på operataket i Oslo. (Foto: Toralv Østvang) (Klikk for større bilde.)

Kameraet jeg hadde til test, var Leica M9 i mørk grått og sølvgrått – du får den også i sort. Ser man ikke ordentlig etter, kan det minne om et gammelt, filmbasert billigkamera. Jeg så kanskje ut som en turist som ikke hadde fornyet kamerautrustningen siden 1965. Meg var det ingen som var redd, i hvert fall. 

Men treffer du noen som kjenner igjen den runde, røde Leica-logoen, er det slutt på diskresjonen. – Se, er det en Leica?! ropte noen kolleger jeg traff dagen før, og de lot ikke kameraet være i fred.

Lite automatikk 

Med Lecia er det «back to basic». Kameraet er bygd for manuell fotografering, med manuell styring av lukker, blender og fokus. Det gir en helt annen følelse av å styre fotograferingen enn når du jobber med et moderne, helautomatisk speilreflekskamera som gjør tenkingen for deg. 

Blenderåpningen stiller du inn via en ring på objektivet, slik vi gjorde det før. Dybdeskarpheten sjekker du på en skala på objektivet. Det gikk utrolig fort å lære seg gamle kunster på nytt. 

Lukkertiden stiller du med lukkertidshjulet på toppen av kameraet. 

Også fokus stiller du manuelt. Når du vrir på fokusringen, sjekker du fokus mot en halvt gjennomsiktig firkant midt i søkeren. Du må rette firkanten mot en del av motivet som har litt skarpe linjer, og når disse linjene faller sammen, er fokus stilt inn. 

Høres det primitivt ut? Metoden kan være mer nøyaktig enn autofokus på speilrefleks – og dessuten raskere i dårlige lysforhold. Leica M9 måler avstanden via lys som kommer inn i gjennomsiktssøkeren samt en egen fokussøker på den andre siden av objektivet. Den store avstanden mellom disse punktene gir mye mer nøyaktig måling. 

Du er heller ikke overlatt til deg selv når det gjelder eksponeringen. I søkeren ser du røde piler som viser hvilken retning du bør vri blenderåpningen, inntil en rød sirkel forteller deg at nå er eksponeringen riktig. Lysmålingen skjer gjennom objektivet. 

SORT: En sort utgave av Leica M9 fotografert fra baksiden. (Foto: Julien Min Gong, Wikimedia Commons CC-BY-2.0) (Klikk for større bilde.)

I tillegg kan kameraet faktisk kjøres på blenderforvalg. På lukkertidsrattet finner du en liten, diskret, rød A. Du stiller inn blenderåpningen, kameraet velger lukkertid. Jeg brukte denne innstillingen mye, med godt resultat.

Inne i gjennomsiktssøkeren ser du flere rammer. De flytter seg litt når du endrer fokus og justerer for det som kalles parallakseforskyvning (fordi søkeren og objektivet er litt forskjøvet i forhold til hverandre). Rammene viser også hvilket bildeutsnitt du ville fått hvis du hadde valgt et annet objektiv. Med en spak ved siden av objektivet velger du hvilke rammer som vises, to og to. Slik kan du ta en forhåndstitt før du skifter objektiv. Løsningen fungerer utmerket, selv om søkerrammen for teleobjektiv kan bli ganske liten. På den andre siden ble rammen for 28 mm litt for stor, i hvert fall for meg med briller. 

En fordel er at du ser motivet i søkeren også i fotograferingsøyeblikket. Det er ikke noe speil som stenger. 

Kameraet er solid bygd i magnesium og messing. Det er også ganske stille, siden det ikke er noe speil som dundrer løs der inne. Hvis du i tillegg velger stillemodus slik at lukkergardinen ikke går tilbake før du slipper utløserknappen, vil ingen vil høre at du tar bilder. 

Optikk-juvelene 

Juvelene i Leica-systemet er optikken. Dyr, bevares. 12 583 kroner for hvert av henholdsvis 35 mm vidvinkel og 75 mm portrett-tele av Leica Summarit-M-optikken som vi fikk med på testen, begge med lysstyrke f/2,5. Lyssterke, kompakte og knivskarpe. En av dem jeg tok bilde av, klaget over at bildet ble for skarpt. Du kunne se blodårene i øynene altfor godt. 

I tillegg fikk vi med en 28 mm vidvinkel med lysstyrke f/2, en Leica Summicron-M til den nette sum av 29 335 kroner. 

Optikken benytter den samme bajonettfatningen som Leica introduserte i 1954. M9 har en sensor som identifiserer objektivet og sørger for digital reduksjon av vignettering. 

Blant nyhetene er at diodene i hjørnene på Kodak-bildebrikken er justert for å minske vignettering til et minimum – viktig i et kamera der objektivet er mye nærmere bildebrikken enn i en speilrefleks, og fordi kameraet brukes så mye med vidvinkeloptikk. 

Leica har valgt Adobes DNG-format for lagring i RAW, komprimert og ukomprimert, samt jpeg, og kundene får med Adobe Digital Lightroom på kjøpet. 

Kritiske kommentarer? Ja, den minimalistiske designen har ikke gitt rom for håndgrep og tommelfingergrep. En god bærerem føles påkrevd, i tilfelle kameraet skulle gli ut av hendene. 

Kameraet har ikke noe menyvalg for støyreduksjon ved høy ISO, men firmwaren til M9 inneholder effektive algoritmer for dette. Da jeg sammenlignet studioopptak med Nikon D300s, virket sistnevnte bedre fra ISO 800, men samtidig mer uskarp. Leica M9 bevarer mer av skarpheten også på høy ISO, på bekostning av noe mer synlig støy.

Konklusjon 

Leica M9 er et spesielt kamera. En del ser ikke vitsen med de gammelmodige løsningene til så høy pris. Men mange av dem som får anledning til å prøve en Leica, blir hektet, også erfarne speilrefleksentusiaster. Bildekvaliteten, soliditeten, den kompakte optikken, den stille og diskret fotograferingen – det er mye som er med på å gjøre Leica M9 til et godt kjøp. Til og med navnet.

(Artikkelen ble første gang publisert hos PC World Norge / Computerworld.)

Hei. Hyggelig å se deg!

Nye artikler her hos Kameranytt.no publiseres med ujevne mellomrom. Derfor er det lurt å abonnere på innleggsvarsler. Da får du en e-postmelding hver gang det er noe nytt å lese her hos Kameranytt.no

Dette feltet er nødvendig.

Husk at bestillingen av nyhetsbrev må bekreftes. Straks etter at bestillingen er sendt inn, mottar du en e-postmelding der du blir bedt om å klikke på et felt for å bekrefte bestillingen. NB: Noen ganger hender det at e-postmeldingen om bekreftelse havner i postkassen for spam eller søppelpost. Sjekk denne om nødvendig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Del dette innlegget med andre

Du vil kanskje lese disse sakene også:

Bare noen bilder…

Foto: Toralv Østvang

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler for å kunne gi de besøkende en best mulig brukeropplevelse.